Utposten Nr 6 1996

Previous Page See Page Next Page

Finnes det en fremtid for turnuskandidaten?

Tekst: Torgeir Hagestad Født 1970. Cand.med. Bergen 1995. Turnus Kristiansand. Nå distriktsturnus i Hægebostad.

Jeg er ikke stort eldre enn det jubilerende tidsskrift. Jeg tillater meg likevel å komme med noen betraktninger omkring den legevirkelighet jeg nylig har trådt inn i, om utfordringer knyttet til kompetanse, helseøkonomi, rettsliggjøring og maktfordeling. Til slutt også noen ord om «den allmennmedisinske elite».

Kunnskapsmengden innen det medisinske fagfelt vokser nærmest eksponentielt. Spesialistenes interesse- og arbeidsfelt snevres naturlig nok derfor inn. Dette gjør generalistenes funksjon enda viktigere, men også vanskeligere. Hvor skal denne lista legges for allmennpraktikerens kunnskap? Tendensen i medikamentell behandling går mot stadig mer spesifikk terapi. Vi skyter med salongrifle der vi før skjøt med hagle. Vi kjenner etterhvert også mer til den molekylærbiologiske virkemåte til medisinene vi påfører våre pasienter. Skal allmennpraktikerens eksistens være berettiget, må han kunne administrere mesteparten av medikamentell terapi. Dette krever stadig mer kunnskap. Fra motsatt hold ligger utfordringen i at befolkningens medisinske allmenndannelse øker. Ofte opplever legen å få sin første kjennskap til behandling på utprøvningsstadiet gjennom avisene. Da pressen i vinter hadde flere artikler om volumreduserende lungeoperasjoner, ble mange leger tatt på senga av emfysempasienter som ønsket henvisning til et bedre liv. I mange land konsulteres spesialister direkte.

Fordelene med vårt system er flere, bl.a. er det tilpasset vår særegne bosettingsstruktur. Det gir også et godt utgangspunkt for de ulike dimensjoner i pasient – lege-forholdet. Er vi flinke nok til å markedsføre dette overfor befolkningen og politikerne?

Nye ressurskrevende behandlingsmuligheter dukker stadig opp. Det er ikke økonomisk realistisk å gi alle pasienter optimal behandling. Prioritering mellom ulike pasientgrupper og mellom ulike former for medisinsk service burde være et hett politisk tema, aktualisert av Lønningutvalgets arbeid. Ikke overraskende har det likevel vist seg langt lettere å opprioritere grupper, som f.eks. rheumatikere og psykiatriske pasienter, enn å prioritere noen tilsvarende ned.

Det norske Administrasjonsparti og de andre endene i den politiske andedammen har derfor funnet trøst i trylleformularet: «Mer helse for hver krone!» Ut fra denne målsetting har man kunnet drive humanitært arbeid i form av å sysselsette noen av dem som ikke hadde gode nok karaktererer til å bli snekker – og derfor gikk BI. Moderne helseøkonomi er slik: Pasientbehandling eksisterer ikke lenger, det heter produksjon. Ved juletider 1995 var produksjonen høy ved Vest-Agder Sentralsykehus. På grunn av marginal kapasitet ble det vanskelig å takle noe så regelmessig som en skikkelig influensaepidemi. Pneumoniene strømmet inn, og ble skrevet ut alt for tidlig. De samme pasientene kom derfor ofte tilbake, enda dårligere, og vips – hver reinnlagte stakkar var blitt til to pasienter. Sykehuset, derimot, fikk kortere, i stedet for lengre, liggetid på statistikken. Det kan de sikkert bruke til å slå i hjel andre sykehus med – akkurat som i næringslivet. H. C. Andersen er mer aktuell enn noensinne, og stadig dukker nye keisere opp i helse-Norge. Foreløpig er sykehusene hardest rammet, men tenk hvilket enormt potensiale for livsfjern økonomiteoretisering som ligger i kommunehelsetjenesten! Vi må nok selv som profesjon ta initiativet til en reell debatt om helseøkonomi. Dette må være en stor utfordring for samfunnsmedisinen.

En annen trend som preger bildet ved inngangen til det neste århundret, er rettsliggjøringen av helsevesenet. Stadige søksmål mot privatpraktiserende amerikanske gynekologer har ført til forsikringspremier i størrelsesorden 200 000 dollar årlig. Av amerikanske og britiske fødselshjelpere har over halvparten blitt saksøkt minst en gang. Jeg håper i min naivitet at dette er flere enn de som med overlegg påfører barn skader under fødselen. «L.A.Law» hadde neppe fått store seertall med scener hentet fra norske rettssaler. Men i fjor ble to norske leger tiltalt, om enn seinere frifunnet, for uaktsomt drap etter ikke å ha diagnostisert en lungeembolus. Man kan neppe forestille seg den belastningen disse to ble utsatt for etter å ha oversett en av de mest underdiagnostiserte tilstander vi kjenner. «A CT a day keeps the lawyer away». Hvem av oss kan si seg fri for paranoide tanker? Hvor store ressurser blir brukt på strengt tatt unødvendige prøver og undersøkelser nettopp på grunn av dette?

En gang var legen nesten en pater omnipotens. I vårt non-hierarkiske og opplyste samfunn er han ikke det, heldigvis, for det kan ikke være noen lett rolle å inneha. Men skal vi godta den rollen vi nå får tildelt – som konsulent uten ledelsesansvar? 1980-årenes filosofi, der en leders egnethet alene var bestemt av hans ledelseskompetanse, og ikke hans kunnskap om den virksomhet han var satt til å administrere, er i resten av samfunnet på det nærmeste forlatt. Så ikke i helsevesenet. Sykehusdirektører er gjerne økonomer eller jurister. Da jeg som ny turnuskandidat møtte sykehusdirektøren, sa han til meg: «Jeg vil gjerne møte de nye kandidatene for å fortelle dem at sykehusets policy er kvalitetssikring.» Hva skal man svare til slikt? Sykehusets kvalitetssikringssekretariat (som koster en million årlig) fikk jeg senere høre fra. Det kom et rundskriv til alle ansatte med en rekke intetsigende og til dels svært retoriske spørsmål. Det verste lød: «Synes du at man i din avdeling lever opp til sykehusets målsetting «Trygghet når du trenger det mest«?». Man kunne velge mellom 5 grader av enighet i utsagnet… Det er altså slik fagidioter skal ledes – en erfaring å ta med seg. I kommunene er det ikke særlig bedre. Gamle helserådsordførere møter nå i Helse- og sosialutvalget, dersom de får lov, og da som medisinsk-faglige rådgivere uten stemmerett. I sitt daglige virke er de prisgitt en helse- og sosialsjef som kommuneadministrasjonen har funnet spiselig. Vi må ikke akseptere at andre trer rollen som medisinsk-faglig rådgivernisse ned over hodene på oss, uansett konsulenthonorar!

Allmennmedisinen har hatt en eventyrlig utvikling som akademisk fag de siste årene, og fagets status blant leger er betydelig styrket. Med innførsel av spesialiteten i allmennmedisin, med regler om jevnlig fornying, er trolig også kompetansenivået hevet mange hakk. Denne utviklingen har konsolidert førstelinjetjenestens sterke stilling i Norge, i motsetning til situasjonen i mange andre land. Den opprørske 68-generasjonen skal ha mye av æren for forandringen som har skjedd. Som kjent har imidlertid opprøret etterhvert blitt redusert til et alibi for den samme generasjonens vellevnet. Tiden er nok snart inne til å spørre seg om man ikke har stivnet i formene, og at bruddet med en gang overmodne tradisjoner etterhvert kan bli allmennmedisinens verste fiende.

Den ellers gode (og eneste) læreboka i allmennmedisin skjemmes helt ut av det utrolig barnslige påfunnet konsekvent å bruke pronomenet «hun» om legen. (Av spesialister i allmennmedisin er 20% kvinner.) Boka begynner dessuten med en svært tendensiøs tegning: På en pidestall sitter en (mannlig) sær greinspesialist og gransker et øre. Under står den holistisk innstilte (kvinnelige) allmennmedisiner og studerer bildet av en pasient plassert i sine omgivelser. En bør tenke gjennom hva slags markedsføring av faget denne boka representerer for studentene. Faren er også tilstede for at den ikke utypiske dr. Ola (godt gift, med hjemmeværende kone, med barn som ikke går i kennel, med fin bil, med passivt medlemskap i et borgerlig parti, som aldri har vært på kunstutstilling, men som er interessert i arbeidet sitt og pasientene sine) føler at «den allmennmedisinske elite» og han selv lever i to forskjellige verdener.

Engasjementet blant unge leger er stort for tida, og det gjelder mer enn ei lønn å leve av. Måtte vi ta vare på dette.

Status praesens år 2022? Ingen veit. Men jeg håper at vi da har tatt helsevesenet tilbake fra administratorveldet. Jeg håper vi, etter dessertgenerasjonens tilbaketog fra maktens tinder, får en helsepolitikk der evnen til å prioritere er tilstede. Jeg tror på gjeninnføring av kombinasjonen fagkompetanse og ledelsesansvar. Jeg regner det for sikkert at allmennpraktikeren vil overleve i anderledeslandet.

Og Utposten bør fortsatt være et organ med rapporter fra værbitte hverdager, vyer for den usikre framtid, og med kritisk blikk på de politisk korrekte holdninger i Helse-Norge. Lykke til!

Torgeir Hagestad
distriksturnus i Hægebostad


Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 04.11.96
John.Leer@isf.uib.no