Utposten Nr 7/8 1996
forsidebildet
See Page Next Page

 Betty Pettersen:

Det vanskelige skjønnet

 

 

Er det mulig å skrive om skjønnsutøvelse, er det mulig å si noe generelt om skjønnsutøvelse, er det mulig å diskutere skjønn? Vi mener det er viktig og at det er mulig. Viktig er det fordi det er en så viktig del av all medisinsk fagutøvelse og alt medisinsk engasjement og fordi det i stadig større grad settes spørsmål ved nettopp skjønnsutøvelsen. Mulig – hvis noen får anledning og tar seg tid til å tenke grundig gjennom det.

Det kliniske skjønn har tradisjonelt hatt noe magisk, hemmelig og ubeskrivelig over seg. Det gode skjønn utvikles over tid, gjennom å treffe mange, tildels svært mange pasienter, gjennom å jobbe veldig lenge og veldig mye, gjennom å forstå det som ikke kan eller skal sies, skrives eller beskrives. Skjønnsutøvelse bare er der, det kan ikke fanges eller helt forstås. Og når det er brukt er det ofte vanskelig å bestride – det er som om det hører til et utilnærmelig felt mellom kollegialitet og personlighet, beskyttet av personvern.

All medisinsk virksomhet innebærer bruk av skjønn. Det er ikke noe illegitimt eller skummelt ved det, – svært mye annen virksomhet innebærer også bruk av skjønn. Skjønn må brukes der absolutt sannhet ikke finnes, der «sannheter» ikke strekker til eller der «sannheter» synes motstridende. Skjønn er også en fase før sannhet, – da i betydning av intuisjon1 eller ideer.

Grunnutdanning, videre- og etterutdanning, ja, i grunnen all legevirksomhet går ut på å lære å utøve skjønn. Skjønn er et spørsmål om hvordan forvalte ulike typer informasjon – uttalt og ikke uttalt informasjon fra pasienten (og pårørende), egen undersøkelse av pasienten, fra kolleger, røntgen, laboratoriet, fra forskere innen grunnfagene, kliniske fag og andre fagområder utenfor det rent medisinske, fra trygdeverket og den farmasøytiske industri. Det baseres også på ens egne erfaringer, både innenfor og utenfor faget. At det også har med personlig forhold for den enkelte yrkesutøver å gjøre skal ikke glemmes. Interesser, menneske- og samfunnssyn og verdigrunnlag er også bestemmende for vårt skjønn.

En lærer sa en gang at det dreide som om «an educated guess», og det er vel tidvis noe i det. Men så enkelt er det ikke, – i dag blir alle medisinske utøvere i så stor grad kastet lys på at man i enhver situasjon som synes å innebære skjønn må kunne dokumentere hva man har benyttet av informasjon, hvor legitimt det er å benytte den, hvor god den egentlig er som grunnlag, og til og med hvorfor man ikke har benyttet annen informasjon!!! Nå skal vi kunne si noe om det som ligger mellom linjene, mellom ordene, over pasientsengen og bak pannene våre når vi har med pasienter og prioriteringer og saksutredninger av mange slag å gjøre. Det usigelige skal frem!

Det vi ikke trodde var mulig er nå blitt nødvendig!

Og noen prøver å gjøre det! Petter Øgar har gjort et intellektuelt nybrottsarbeid og har sortert ut og systematisert viktige aspekter ved samfunnsmedisinsk skjønnsutøvelse i sin artikkel i dette nummeret av Utposten2. Samfunnsmedisinsk praksis representerer aktiviteter på mange og ulikartede felter, – fra vannkvalitet og tilsyn ved sykehjem til plan for psykisk helsevern i kommunen, kontroll i forhold til røykeloven, ansettelser, støy, reguleringsplaner og epidemisk overvåkning. Øgar beskriver og diskuterer en del fellestrekk ved fagutøvelse på de samfunnsmedisinske arenaene, og lykkes – etter min mening – å komme begrepet skjønn nærmere inn på klingen. Han beskriver med andre ord grunnleggende trekk av svært mange aktiviteter vi utøver, og kritiserer oss delvis for ikke å ta nok hensyn til disse.

Det faktum at vi vet at skjønn er en integrert del av all medisinsk virksomhet, at det kanskje er det vanskeligste og mest smertelige ved fagutøvelsen og samtidig det mest spennende og det som kaller mest på de kunstneriske sider av oss gjør det til en stor utfordring å utvikle både metoder og opplæringsmetoder for dette. Vi kommer ikke bort fra den ensomme skjønnsutøver som strir med sitt informasjonstilfang, men vi kan kanskje utvikle tryggere metoder for ham eller henne og utvikle støttesystemer som de kan bruke både før og etter at skjønnsutøvelsen har funnet sted!

For samfunnsmedisinerne er dette kanskje spesielt kritisk. På grunn av samfunnsmedisinernes rolle i kanten av medisinens domene ut mot samfunnet, – som målbærere av medisinsk kunnskap til mange andre grupper i samfunnet og som forsvarere av helseaspektene og medisinens verdi i beslutningsprosesser utenfor helsetjenesten, er det viktig at også andre leger ser hvilket behov disse har for både faglig bistand, støtte og respekt!

Samfunnsmedisinerne etterspør artikler som den Petter Øgar har skrevet, og vil helt sikkert ta imot oppfølgere av den og en videre diskusjon av den! Men jeg tror at også andre legegrupper etterspør en diskusjon av det kliniske skjønnet.

Vi trenger en beskrivelse av skjønn, en mulighet til å reflektere over det sammen med andre og utvikling av metoder og sjekklister for hva som inngår i godt skjønn. I dette tror jeg det inngår etablering av kollegagrupper og en økt respekt for og satsing på veiledning i videre- og etterutdanning i alle spesialiteter! Vi trenger både økt personlig utvikling og personlig støtte i forhold til dette. Og vi trenger både vår egen stand og andre sine respekt for at skjønn ikke baserer seg på bare målbare, reproduserbare og klart kategoriserbare størrelser.

 

Litteratur:

1 Skarsaune K. La reven leve! Om intuisjonens plass i allmennmedisinen. Utposten 1991; 20: 289-291.
2 Øgar P.
Skjønnsutøvelse i samfunnsmedisinen. Utposten 1996; 25: 268–272.

 

 

 

See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 28.12.96
John.Leer@isf.uib.no