Utposten Nr 7/8 1996

Previous Page See Page Next Page

Svar til Kjeld Malde på åpent brev i «Utposten» (25 (5) 1996)

Statlige forskrifter og lokalt selvstyre

Kjære Kjeld!

Takk for ditt gode brev som reaksjon på intervjuet med meg i «Utposten» (25 (3) 1996). Jeg er glad for denne personlige tilbakemeldingen og forstår den situasjon du befinner deg i. Det er også mitt håp at vi kan treffes og snakke nærmere om dette en gang du er i Oslo, eller jeg i Grimstad.

Du peker i ditt brev på at det kan oppstå lokale konflikter når forskrifter ikke i tilstrekkelig grad gir påbud om hvordan tjenester skal utformes lokalt i fylker eller kommuner.

Dine synspunkter berører i realiteten forholdet mellom statsmakten og det lokale selvstyre og bringer oss kanskje inn på en bane hvor vi ikke lenger kan nøye oss med å studere legeloven eller Helsetilsynets veiledere.

Jeg ga til kjenne i intervjuet i «Utposten» nr. 3/96 at jeg mente våre kolleger generelt ikke var tilstrekkelig bevisst på den mulighet og plikt de har til å utnytte demokratiske spilleregler, tilsynsmyndigheter, politiske kanaler og media i sin streven etter å få til et helsevesen som kan drives etter faglig forsvarlige normer.

Ditt hjertesukk dokumenterer at du og dine medarbeidere har gjort gode forsøk på å vinne frem via disse kanalene (og det gleder meg å høre at dere nå har fått til en ordning der legevakten igjen fungerer på en mer tilfredsstillende måte). Reformen om AMK-sentraler og LV-sentraler har vært en suksess mange (men ikke alle) steder i landet, der både tilgjengeligheten til nødhjelp i akuttsituasjoner og kontakten mellom publikum og helsevesenet på vakttid er blitt betydelig bedret. Dette forhindrer selvsagt ikke at det enkelte steder kan oppstå problemer som kan tilbakeføres til en velment reform.

Spørsmålet blir hvor grensen går mellom detaljregulering fra statsmakten og lokale prioriteringer gjennom folkevalgte organer? Du påpeker – på linje med mange andre sterke profesjonsutøvere – at Staten må utøve sin overordnede styring på en mer bestemt og detaljert måte. På den annen side møter vi til stadighet beklagelser over at sentrale politikere «overstyrer» lokaldemokratiet ved å foreta øremerkede bevilgninger og ved at stortingskomiteer og departementer ikke alltid er like opptatt av å samordne sine rikspolitiske utspill.

Som en del av det statlige byråkrati må også Helsetilsynet og fylkeslegene finne en balanse i sin virksomhet mellom forskriftsarbeid, faglig rådgivning og overordnet faglig tilsyn. I denne balansen kan vi nok risikere å komme opp i situasjoner som den du beskriver, der det fylkeskommunale eller kommunale ledd iverksetter ordninger som holder seg innenfor forskriftens krav, men som kan synes uhensiktsmessige for befolkningen eller helsevesenet. Det er i slike situasjoner man må forsøke å vinne frem via formuleringene i legeloven om å legge forholdene til rette for en forsvarlig virksomhet. I dette arbeidet kan, som nevnt, både tilsynsmyndighetene, media og politiske kanaler være viktige. Det er nemlig slik at legeloven «kommer til kort» og bør gjøre det, i «det demokratiske rom». Påvirkning må da også skje i den demokratiske og politiske prosess.

Jeg opplever gjennom min kontakt med leger i ledende stillinger både i sykehus og kommuner at det er en økende bevissthet om betydningen av å kjenne spillereglene innenfor byråkrati og politiske prosesser. På mange måter tror jeg kommunelegene er kommet lengst i denne utviklingen (selv om legestanden samlet er kommet kort), og jeg håper og tror at de neste årene vil øke erkjennelsen hos enda flere av våre kolleger. La oss ønske hverandre: Lykke til!

Lars Hanssen
ass. helsedirektør

 

 

Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 28.12.96
John.Leer@isf.uib.no