Utposten Nr 7/8 1996

Previous Page See Page Next Page

Om den store lydighetskampanjen som ruller over landet

Tekst: Sverre Lundevall

Sverre Lundevall er født i 1950. Cand. med. i Oslo 1976. Spesialist og veileder i allmennmedisin. Mange års allmennpraksis i Tromsø og Oslo. Opptatt av etterutdanning og legers miljøansvar. Håper når dette leses å være i en landsby i India, og å forlenge «anderledesåret» en god stund til.

 

 

For noen år siden, mens jeg var bydelslege 1, gledet jeg meg til å sveise personalet sammen om en medisinsk-faglig viktig oppgave: Endelig skulle vi få orden på senterets diabetesomsorg. Vi hadde riktignok nylig fått i oppgave å lage noen slagord om service i samband med byrådets kampanje «Oslo- en nær og brukervennlig kommune», men jeg hadde følelsen av at vi ustraffet kunne la det ligge.

Så kom en serie nye oppgaver ovenfra: Planarbeidet skulle opptrappes og værsågod starte med en «virksomhetside». Alle ansatte skulle involveres. Hele tiden. Løpende «vernerunder» ble bebudet. Skjerpet kontroll av helse- miljø- og sikkerhetsrutinene ville bli iverksatt. «Revisjonen» kunne komme på besøk når som helst. Til gjengjeld skulle jeg få være med på en rekke møter om alt dette. Som kommuneansatt «mellomleder» var jeg pliktig til å delta i denne prosess, som føltes som en avsporing fra min egentlige jobb. Jeg vaklet mellom fire strategier: 1) opprører/sur grinebiter 2) flinkest i klassen, for eksempel til å formulere «virksomhetside» 3) å være mest mulig ubemerket 4) be om fritagelse. Ingen av strategiene var morsomme. Fra å være en entusiastisk fagperson og leder følte jeg meg mislykket og latterlig. Diabetesomsorgen ble det ikke orden på.

Senere har det vist seg at alle jeg snakker med, er mot det. Fagfolk misliker det. Adminstrative ledere liker det heller ikke selv om de gjør sin plikt og iverksetter det med militær disiplin. Bare konsulentfirmaene og kursholderne og endel sersjanter i systemet som ser en karrieremulighet, liker målstyring, kvalitetssikring og internkontroll.

En høst bodde jeg i Kairo. Jeg kjøpte en feiekost på et supermarked. Skaftet brakk i tre første gang jeg brukte den. I samme butikk kjøpte jeg en hermetikkopptager som viste seg å være av bløtere metall enn boksene den skulle åpne. I et nybygget hus skulle jeg ta opp en dør og ble stående med dørklinken i hånden. Nervepirrende var det en dag jeg fikk øye på to mann som pusset muren på toppen av en høy minaret, på et gebrekkelig stillas av forskalingsbord. I sånne situasjoner er det grunn til å forbedre kvalitet og sikkerhet. Det er ikke nok at produkter er billige. De må også holde mål.

Også i Norge forekommer villedende produktinformasjon og dårlige produkter. En boks makrell i tomat er bare halvfull. Med utgangspunkt i konkrete feil og svakheter kan enhver virksomhet trenge en intern gjennomgang for å forbedre seg.

Men prosessen som har vart i noen år nå tar ikke utgangspunkt i at norske produkter er for dårlige. Den tar heller ikke for seg den iøynefallende kvalitetsforringelsen på offentlige tjenester som skyldes nedleggelser og innskrenkninger. Derimot er utgangspunktet generelle lover og forskrifter, slik at dette blir en ren lydighetskampanje. Bivirkningene er mange og jeg tror gevinsten for kvalitet og sikkerhet er marginal.

Jeg har hørt at president Jeltsin har sett seg lei på at folk ikke følger hans dekreter. Han har derfor sendt ut et nytt dekret som sier at alle hans dekreter skal følges. Haha, optimist! Forskriften om internkontroll av helse, miljø og sikkerhet er snedigere enn Jeltsin var. Den sier at alle skal lage rutiner som sikrer at alle forskrifter følges. Altså det samme på et høyere abstraksjonsnivå. Tyngdepunktet er flyttet fra handling til skrevne ord. Haha, optimister, snart har de sikkert glemt det?

Dessverre, latteren blir sittende i halsen, for rapportplikten, kopimaskinene og systemlojaliteten samvirker, og gjør at det hender en masse i virkeligheten. Kampanjen er, når konsulentene setter premissene og den gjennomføres bokstavelig, drepende for kreativiteten. Jo mer nidkjært kvalitetssikkerhets- og rapportapparatet tvinges på oss og stjeler oppmerksomhet, jo mindre får vi utviklet oss som fagfolk, og jo mindre tid får vi til å utvikle tjenestestedene.

Mye av kvalitetssikrings-terminologien kom fra industrien. Det har vært underforstått at man mener at de samme prinsipper skal gjelde i for eksempel helsevesenet. At vi liksom «produserer» noe på samme måten som industrien gjør, og at vi må forandre oss hele tiden for å ikke «sakke akterut». Analogien halter. Mennesket, barnet, den gamle, har behov som er mye mer konstante enn teknologien. Stabilitet og trygghet er viktigere for dem enn forandring.

Jeg er ikke imot å legge planer, sette meg mål, eller imot kvalitet på varer og tjenester, eller imot et godt og trygt arbeidsmiljø. Men alt dette arbeidet vi for tidligere også, på egne premisser. Fordi vi har en utdanning som gir oss normer og faglig æresfølelse. Spesifikk faglig utvikling (bli en bedre lege, en bedre helsesøster, en bedre barnevernskonsulent) er viktig for brukerne og for det tverrfaglige samarbeid. Dessuten har vi alle en allmenn moral som blant annet sier at man skal holde hva man lover. Dette er faktorer å bygge på når vi skal forbedre oss.

Hva gjelder overordnede instansers behov for kontroll og styring er det tilsynelatende intet måtehold. Jo mere jo bedre!

Men er det viktigere å skrive en årsrapport enn å jobbe et år?

Jeg har hørt at en effektiv aksjonsform blant flyvere og flyplassansatte er: Følg prosedyrene! Da oppstår nemlig så store forsinkelser at alt stopper.

Sannheten, som alle praktikere kjenner til, men som tydeligvis ikke må sies høyt, er at kontroll ikke må være strengest mulig men heller sånn passe. Og absolutt lydighet gir et utrivelig samfunn.

Men hvordan skal vi målbære denne sannhet uten å bli sett på som raringer og bakstrevere? Jeg tror at kreftene bak lydighetskamanjen er formidable. Som et tungt tog lar den seg ikke stanse. Den bidrar også til at mange leger og andre fagfolk føler seg fremmedgjort og leter etter utveier. (Privatisering? Nye nisjer?) Men alle taper hvis vårt offentlige helsevesen rakner. If you can't beat them, join them. Kunne vi heller utnytte bevegelsen og gjennom en dytt fra siden gi toget en litt annen retning?

Sverre Lundevall
Tyrihansv. 2, 0851 Oslo

 

 

Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 28.12.96
John.Leer@isf.uib.no