Utposten Nr 1 1997 (forsidebildet)

See Page Next Page

Fremtiden, stortingsmeldingen og faget

Eivind Vestbø

I løpet av våren kommer stortingsmeldingen om legetjenesten i kommunene. Det er ventet at en rekke institusjoner og interessegrupper vil prøve å gi premisser for meldingen. Og hva med oss allmennpraktikere som meldingen først og fremst skal handle om. Skal vi lete etter nye muligheter og appellere om å bli hørt, eller skal vi like gjerne sukke resignert i erkjennelsen av at våre hverdagsproblemer neppe blir løst denne gangen heller.

Apellen

Det er neppe tilfeldig at allmennlegetjenesten kommer langt ut i rekken av stortingsmeldinger på helseområdet. Legetjenesten i kommunene holder bra faglig standard, og pasientene er tilfredse slik at brannslokking har vært unødvendig. Dernest kan vi ikke se bort fra en viss uvilje mot å gi seg inn på et yrkesområde som er preget av stor frihet, stort ansvar og stor innsats. Det er en fin balanse mellom faglig engasjement og autonomi. Legers motvilje mot stram styring er ikke i første rekke en lønnskamp, men mer et spørsmål om fagideologi og yrkesstolthet. De profesjonelle holdningene må vernes siden innsatsen er stor og samfunnet er avhengig av at den fortsetter å være det.

Legetjenesten må få vilkår som ikke bare tar vare på tilgjengelighet, tidlig diagnose og pasientomsorg. Vi må også få organisatorisk hjelp til å avgrense. Garantimedisinen drives fram av sterke krefter som jus, media, pasientorganisasjoner og konkurranse mellom leger og legegrupper. Laboratorieprøver honoreres like lett som konsultasjonssamtalen mistenkeliggjøres. Vi skriver attester for store beløp i året med en følelse av at problemene angår livet, eskistensen, arbeidsplassen og naboskapet mer enn medisinen. Situasjonen blir ikke bedre av at det lekker lavrisikopasienter til spesialistnivå.

I nær sammenheng med det kurative overbud står den finansielle strupingen av forebygging og rehabilitering. Men vi ønsker likevel ikke å tjener penger på pasienters manglende tro på egen følelese av å være friske. Våre helsekontroller bør være målrettet og avgrenset. Allmennpraktikeren må også få forholdene lagt til rette for å møte sine pasienter i grupper. Det er ikke heller ikke nok å problematisere samfunnsmedisinerens forhold til det kommunale byråkrati . Likså viktig er det at allmennpraktikeren lar seg integrere i det kommunale fagapparatet. Faren for å bli oppslukt, er mindre enn faren for å bli isolert. Forholdene må legges betre til rette for utvidet tverrfaglig samarbeid.

Fagpolitiske momenter må også nevnes. Dagens situasjon med et kontrollerende Rikstrygdeverk som mistenkeliggjør leger og krever tilbakebetaling på objektivt grunnlag i takstheftets gråsoner, er uverdig, detruktiv og mistenkeliggjørende. Vi forlanger også at myndighetene gjenvinner kontrollen over finansieringsordningene. Løftene om at de to finansieringssystemene skulle utvikle seg slik at legene og kommunene kom likt ut økomomisk i begge, er i dag gjort til skamme.

Virkemidlene for å ivareta kryssende hensyn av faglig, fagpolitisk og samfunnspolitisk karakter når det gjelder legetjenesten i kommunene, er mange og kompliserte. De er bare delvis utprøvd i fastlegeforsøket. Avveininger og kompromisser må til. Her er bare pekt på et par hovedområder som lett kan glemmes, men som kompromissløst må tas vare på, dersom meldingen skal tjene sitt formål om en bedre allmennlegetjeneste i kommunene.

See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 05.03.97
John.Leer@isf.uib.no