Terapismen og den omvendte Odyssé
Sonja Fossum
Stortingsmelding om legetjenesten i kommunene nærmer seg. Diskusjonene rundt den får tankene til å vandre hen til Odyssevs og hans eventyrlige hjemferd fra Troja, helten som ved egen kraft og kløktighet overvant alle farer så han til slutt kunne gjenforenes med sin Penelope. Hvilke historie ville han diktet, Homér, i det sosialdemokratiske lykkeland ? Det måtte bli den omvendte Odyssé – om en fredelig liten fyr som passivt og hjelpeløst driver gjennom livet, der Scylla, Charybdis, kykloper og trollkvinner er forvandlet til terapister, velmenende medlemmer av det sosialterapeutiske industrikompleks, som bare vil hans beste, som strekker sine bleke armer frem mens de synger sirenesanger om et liv i deres favn, fritt for smerte og ubehag. Den moderne Odyssevs’ historie ender lenge før Penelope: i symbiotisk favntak med trollkvinnen Kirke ligger han som en velfødd, matlei liten gris, fritatt for ansvar og bekymringer, der hjelpeløs og hjelper sammen suger ivrig av fra samfunnets gavmilde bryst.
Nei, jeg får konsentrere meg. Stortingsmeldingen blir viktig. Den vil angå oss, og det er jo et stort forbedringspotensiale, som det heter i sjargongen. Det handler om deg og meg, om oss allmennpraktikere. Men honnørordene og alle de andre fine uttrykkene danser rundt, i stadig nye permutasjoner. Jeg mangler fantasi til å forestille meg hva det vil si å ha større populasjonsansvar og bli ledd i en bedre koordinert behandlingsskjede, og jeg blir så lei meg når jeg hører om min ensomme beslutningssituasjon.
Mye rundt den foreslåtte reformen er utvilsomt betydningsfullt. Men som studenten sa, jeg skulle ønske de sluttet å ro rundt den varme grøten – er gresset virkelig grønnere i den andre enden av tunnelen? Et av det vesentligste medisinske problemer i dag, som ledet til de homeriske fabuleringer ovenfor, medikaliseringen, eller terapismen som jeg foretrekker å kalle det, leser jeg lite om, det at hvert menneskelig problem etter hvert skal bli gjenstand for behandling av en profesjonell samfunnslønnet problemløser. I det hele blir vel alt stort sett som før, slik at reformiveren til slutt koker ned til to spørsmål: Hvor mye får jeg å gjøre, dvs hvor mange og hva slags pasienter blir hver og en av oss til del? Og hvordan og hva får jeg betalt for det?
Og det er for såvidt viktig nok. Det høres kanskje kynisk ut, men det er nok ikke til å komme fra at lønnshalen logrer helsevesenbikkja. Homér dukker opp på ny. Blir dette en trojansk hest til å smugle inn fastlønnsordninger igjen? Noen brenner sikkert av lyst til å prøve. Men meteorologi, økonomi og helsepolitikk har det til felles at kaosteorien kan gi store, uforutsigelige utslag.
Vi har hatt flukt fra sykehusene og ut i privatpraksis. Skal flyktningestrømmen snus motsatt vei? Man utvikler etter hvert en slags fatalisme; vi får smøre oss med tålmodighet, vente og se. I mellomtiden ser jeg frem frem til min rolle som trollkvinnen Kirke, med 1 200 gri...., unnskyld – pasienter, å livnære meg på.
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 05.03.97
John.Leer@isf.uib.no