Du skal fortelle ditt fag
To kasuistikker og en utfordring
Tekst: Karin Skarsaune
Karin Skarsaune, født 1951, cand. med Oslo
1977. Allmennpraksis i bydel 7 i Oslo i 13 år, leder av Aplfs
fagutvalg. Mor til tre. Opptatt av intuisjonen og emosjonenes
betydning i legepraksis, glad i Nord – Norge og frisk luft!
Helt fra den akademiske allmennmedisinens barndom har slagordet vært: «Du skal skrive ditt fag». Og det har vi gjort; i fri og bunden form, i vitenskapelige artikler og lette essays. Men på Utpostens jubileumsseminar under Primærmedisinsk uke dukket det opp et nytt slagord: «Du skal fortelle ditt fag» Jeg tente umiddelbart på denne oppfordringen. Det er så mange aspekter ved vårt fag som er vanskelige å formidle på tradisjonelt vis. Kanskje fortellingen kan være en form som kan anskueliggjøre nye sider ved vårt fag? I hvert fall gav dette slagordet meg frimodighet til å finne fram et manus som har ligget i en skuff og støvet ned et par år. Her er det:....
Det var en av disse generøse sommermorgene da du våkner uthvilt, tidligere enn du behøver. Ingen vekkeklokke ringer og ingen står ved sengekanten og krever mamma til et – eller – annet. Du kan rolig bli liggende å døse videre; uhemmet og ansvarsløst forfølge enhver tanke som måtte dukke opp i hodet. I dette grenselandet mellom drøm og våken tilstand kan skillet mellom en fornuftig tanke og det rene tankespinn vise seg å være hårfint.
En slik morgen var det jeg våknet med en merkelig ordsekvens i hodet: «Mellom her og evigheten». Hva var det? En boktittel? En film jeg hadde sett for lenge siden? Det fant jeg aldri ut, for i mitt hode ble denne formuleringen straks til en serie i Utposten. En serie som kunne sette vårt daglige slit i, om ikke evighetens så i hvert fall et litt mer langsiktig, perspektiv. Og hvor vi kunne belyse hvordan de erfaringene vi gjør i jobben påvirker vår grunnleggende livsanskuelse.
En serie av kolleger og for kolleger, ikke av fagfilosofer og livssynseksperter. De kan kanskje hjelpe oss med de evige spørsmålene, men mellom her og evigheten ligger livsvisdommen. Den visdommen vi har tilegnet oss gjennom mange års møter med lidende mennesker og glade mennesker, livstrette gamle og unger som strutter av livsappetitt.
Vi lever et travelt liv og har en hektisk jobb. Når venterommet koker og telefonen gløder, føler jeg meg som en fuglemor på reirkanten som kikker ned i en masse gapende, hylende struper. Da føler jeg ofte behov for at en kollega tar meg i nakkeskinnet og løfter meg litt opp, så jeg bokstavelig talt, kan få mer fugleperspektiv på jobben. Har du noen gang sittet på kurs flere titalls kilometer unna nærmeste krevende pasient – og nytt innsiktsfulle kollegers kloke og humoristiske betraktninger om DIN hverdag? Kanskje har en og annen brikke falt på plass og du har greid å se ting i en større sammenheng. Etterpå har du tatt fatt på hverdagen igjen med nye krefter, nytt mot og ny innsikt.
Men krefter og livsmot er en forgjengelig ressurs; de må stadig fornyes. Jeg har møtt så mange flotte og reflekterte kolleger rundt om i landet som har gitt meg mye å leve videre på. Men de er ganske sjenerte for å dele sin livs – og allmennpraktiker – filosofi med andre. Kanskje er de for beskjedne til å dele sine tanker gjennom en serie i Utposten? Jeg tar i alle fall sjansen på å sende ut en utfordring. For å senke terskelen for å «stå frem», kan jeg begynne med meg selv.
For meg har ideologiene bleknet med årene og dogmene langsomt, nesten umerkelig blitt erstattet med det MENNESKELIGE: Taus livsvisdom jeg har fanget opp fra mennesker jeg har møtt. Uformulerte tanker om menneskets styrke og menneskets sårbarhet, om livets ukrenkelighet og det krenkede livets ukuelighet. Jeg har lært mest av mennesker som har overlevd ekstreme livssituasjoner – oftest ikke i fysisk forstand som skibbrudd og ulykker, men de som har bevart sin integritet gjennom ekstreme psykiske belastninger: Samliv med en psykopat, umenneskelig ansvar og slit, kronisk sykdom og funksjonstap. Slike mennesker utgir sjelden filosofiske verker. Men med sine lavmælte betraktninger og uutalte overlevelsesstrategier, er det dem som har lært meg mest om det å være menneske. Deres visdom kan jeg bære med meg inn i nye situasjoner der de forhåpentligvis kommer andre pasienter til gode.
Nå idylliserer jeg visst. Rett skal være rett: Jeg har også møtt noen drittsekker på min vei. Men de har også lært meg noe; – når jeg fikk litt mer perspektiv på dem. Vi møter både de krevende og urimelige pasientene og de hyggelige og givende på samme kontordag.
Hva består den da av den livsvisdommen jeg har lært av mine pasienter? Den er i stor grad taus og lar seg vanskelig forme i ord. Jeg må stotre meg frem med begreper som føles som de er laget for helt andre formål. Hadde jeg enda kunnet male eller komponere musikk, så hadde det kanskje latt seg gjøre å formidle noe av dette. Ikke kan jeg dikte heller, men jeg tar sjansen på å slippe løs disse hjemmesnekrede versene. Dette er ikke vanlige kasuistikker. De har ikke noen fasit. Diagnosen er gitt i overskriften, så den som vil bli klok av dem, må ta til seg lærdom på et annet plan. Og kanskje la følelsene svinge litt med.
Jeg henter fram ett flott menneske og en drittsekk, som begge lærte meg like mye:
| ÅSE Ca. pulm. cum met. Du ser opp med matte øyne og smiler tappert, men vagt. Hånden din klemmer forsiktig min og leppene rører seg svakt. I månedsvis har du kjempet med livsmot som aldri ga opp. Det bor visst en magisk, ustoppelig kraft i din kachektiske kropp. En gang i blant fikk du gråte ut og åpne for sorgen din. Vi det kalte det for depresjon og gav deg mer medisin. Men du var visst sunnest av alle, din gråt var din terapi. For etterpå tok du opp kampen igjen, da vi trodde din tid var forbi. Du viste meg viljens uendelige makt, og at smilet har kraft i seg selv. At en tredve kilos kvinnekropp kan ha vilje som flytter fjell. Men hvorfor denne vilje til liv? Det undret vi stadig på . Ditt liv var jo bare smerte og sorg, en ørkesløs vandring å gå. Du gav oss aldri noe svar på det. Mon tro du visste det selv? Men livsmot og smil det øste du av et utømmelig kildevell. Og nå får jeg holde i hånden din og slå følge den siste mil. Med ærefrykt ser jeg et gjennomlevd liv i glansen av ditt vage smil. |
ROGER 43 ÅR Glioblastoma multiforme Du har så redde øyne i et barskt ansikt. En riktig manne – mann har du vært og vil så gjerne fortsette å være det helt inn i døden. Men angsten skremmer deg du tør ikke se den i øynene, men forsvarer deg mot den før den rekker å nå bevisstheten. Du forsvarer deg med det eneste våpen du kjenner: angrepet. Du hugger løs med aggressive ord på barna dine og på kvinnen. Kvinnen, hun som egentlig hadde forlatt deg for flere år siden. Da orket hun ikke mer av sinne, slag og spark og hva – vet – jeg. Men nå når du er skadeskutt kommer hun tilbake uten et bebreidende ord for å støtte deg og pleie deg. Hun ser din angst og hun gjennomskuer din aggresjon. Hun har resignert på egne behov og dine utbrudd sårer henne ikke lenger. Men hun krymper seg når du hugger løs på barna. Og her står jeg rådvill og betrakter dere. Ser barna såret og forvirret. ser den sterke, lille kvinnen som villig gir avkall på det hun møysommelig hadde bygget opp de siste årene. Og jeg ser dine redde øyne i ditt barske ansikt. Hvem skal jeg beskytte? Og hvordan? Skal jeg hjelpe deg til å se angsten i øynene? Kan du tåle det? Og vil det hjelpe deg eller de andre? Jeg finner ingen svar. I min fortvilelse rekker jeg hånden ut for å nå deg. Og du hugger den av med noen kvasse, velrettede ord fra din hemiparetiske munn. |
Men er denne tause, pasientformidlede livsvisdommen nok å bygge sitt liv og virke på? Gir den tilstrekkelig perspektiv og løft til hverdagen? For meg har pasienterfaringene gitt mening og liv til mine grunnleggende verdier og etterhvert påvirket hvilke verdier som er blitt viktige for meg. De gir meg nøkler til å forstå livet og mot til å leve det.
Jeg tar kaffekoppen med meg ut på dørhella i morgensolen. Kjære kolleger! Jeg vet dere finnes der ute, og at dere huser et vell av livsvisdom som kan gi perspektiv og livsmot til min og andres legehverdag. Og så får dere, og dagslyset, avsløre om dette var liv laga som en serie i Utposten, eller om det bare var et drømmespinn en deilig sommermorgen.
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 05.03.97
John.Leer@isf.uib.no