Utposten Nr 1 1997

Previous Page See Page Next Page

Medisinens makt og avmakt

Et eventyr av Berit Tveit

Tekst: Berit Tveit f. 1931. Cand.med. Bergen 1956. Gift, 3 barn, 5 barnebarn. Allmennpraksis i Namsos 1958–66. Fyllingsdalen 1971–. Allmennpraktiker DNLF 1974, spesialist i allmennmedisin 1985. Byggeleder for to legekontor og to boliger. Skriver ord på papir og PC. Motto: «Når intet annet hjelper – lag et eventyr.»

 

Det var engang en medisinmann, en feltskjærer og en klok kone. Slik som verden nå engang er, bar det seg slik at de kom i samme hus, samtidig, og hadde ventetid. Medisinmannen ventet på at barnets febermedisin skulle virke, feltskjæreren ventet på at husbonden ble full nok til at byllen hans kunne skjæres, og den kloke kona ventet på at et nytt barn skulle drives ut.

Tjenestejenta visste ikke bedre, i all sin ærbødighet for disse kloke folk, enn at hun bød dem alle tre inn i storstua, og satte frem både mat og vin. Det var kaldt i krokene, så de tre måtte sitte nær hverandre foran peisen. De likte det så måtelig, men etterhvert gjorde varmen og vinen sin vante virkning.

Først sa kona: «Jeg hadde ventet at barnet kom fortere – det er hennes andre. Kanskje jeg må bruke meldrøyekoket».

Medisinmannen ville ikke være dårligere, så han sa: «Det er sibilli og rhonci over barnets lunger – og det er dyspnoisk – feberen går nok ned med ipecacuanha, men jeg vet ikke om barnet er sterkt nok til å få opp alt expectoratet».

Feltskjæreren hostet beskjedent, og sa: «De hadde prøvd med grøtomslag og edderkoppspinn, men jeg så straks at byllen satt for dypt og var for stor – kniv må til – pusset fyller nok et bekken. Mannen er dårlig og har feber – likevel tar det lang tid før han sovner av brennevinet».

Det ble en lang pause, så sa medisinmannen: «Etter min erfaring virker edderkoppspinn dårlig – både på sår og byller».

Feltskjæreren og den kloke kona sa: «Nei, noe så dumt som edderkoppspinn» og de sa det så sint, og i slik perfekt takt, at medisinmannen ikke kunne bare seg for å le. Han tok seg i det fort, men oppdaget at både feltskjæreren og kona lo, de også.

De tok en felles skål «Mot edderkoppspinn», og den kloke kona sa, meget lavt, etter å ha sett seg omkring og funnet at de var alene:

«Jeg vil betro dere noe, for jeg har hørt gode ord om dere: Min hemmelighet er vann. Varmt vann til å koke sakser og tenger i, til å vaske barselkona, eller såret, og mine egne hender. Lunket vann til omslag og vask av barnet. Kaldt vann for hete panner, og for brannsår. Jeg har ikke mistet en eneste av barselfeber eller spebarnskramper på lang tid.»

Feltskjæreren nikket langsomt, flere ganger, og medisinmannen sa ettertenksomt: «Av og til tror jeg nesten at det er vasken som virker, og ikke urtene jeg setter til, med mange latinske ord.»

Kona sa: «Tenkte jeg det ikke – dere er ikke så dumme. Men dere forstår hvorfor det må være en hemmelighet?»

De to andre nikket igjen, taktfast og ettertenksomt. Den kloke kona smilte fornøyd. Så sa medisinmannen: «Det går an å bruke noen dråper i vannet, med sterk farge og lukt. Fra meget små og fine flasker.»

Feltskjæreren sa lavt: «Dere er folk etter mitt sinn. Jeg har også en hemmelighet, dere vet at noen sår kommer av seg selv, uten skade? Da bruker jeg først vann med litt salt i. Så bruker jeg sauefett – med tjære i. Ikke noe annet, selv om de tror det er trollsmurning. Den er brun og lukter ille.»

«Takk og takk,» sa medisinmannen. «Du kan bruke litt gentianaviolett i vannet, da blir alt så elegant blått!»

De andre lo, og kona grov i tasken sin. «Hvor var det nå jeg la dem – nå, der.» Hun dro fram en liten pakke. Inni lå noen små tørkede stilker. «Dette fikk jeg av en vidfaren urtekremmer. Han sa at planten het «Efedra vulgaris», og at kok av stilkene virket løsende på lungeslim. Jeg har prøvd, og det er sant. Men jeg vet ikke hvor jeg skal finne planten, de tørre stilkene er til liten hjelp. Vil du prøve på barnet? Eh, jeg forsto litt av det du sa, og hørte barnet hoste.»

Medisinmannen tok mot stilkene, reiste seg og bukket takknemlig. «Efedra vulgaris – det er den vi kaller grønnstilk».

«Å, den!» sa kona. «Fins jo masse av den, der det er for tørt for andre planter – jeg skal sannelig plukke!»

«Jeg regner med litt rabatt,» sa medisinmannen, og kona nikket.

«Du snakket om meldrøye,» sa feltskjæreren, «hvordan virker det utysket? Jeg trodde det bare ødela kornet.»

«Ja, mange er døde av dårlig korn. Men litegrann, det får livmoren til å trekke seg sammen, og så kan blødningen stoppe, og riene blir gjerne bedre.»

Feltskjæreren knegget og slo seg på knærne: «Vann, meldrøye, ugress og tjære – vi kan bli rike, kan vi, om vi lærer mer av hverandre.»

Tjenestejenta kom inn og sa at nå var husbonden sovnet, men drømte ille. «– og de andre mannfolkene er på skogen, så ikke vet jeg hvordan dette skal gå.»

Den kloke kona reiste seg, brettet ermene opp og viste fram kraftige armer. «Fødselshjelp gir gode muskler, jeg kan holde ham! Må bare se innom barselkona.»

Medisinmannen kremtet, kan følte seg liten og svak. Men med ett kom han på at han hadde noe i tasken sin, han og. « Her er noen opiumsdråper – hvis du får seks av dem ned i halsen hans, blir han nok rolig, til og med når du skjærer.»

Feltskjæreren tok glad imot. «Har ofte tenkt på opium, men det er så dyrt.»

«Ja, våre valmuer gir ikke sterk nok saft. Jeg kan gjøre en stor bestilling, så blir det rimeligere for oss alle tre,» sa medisinmannen.

Og så gikk han på kjøkkenet og drev alle jentene ut for nå skulle han koke tryllesaft til barnet.

Kort tid etter brølte feltskjæreren lykkelig: «Kom med varmt vann! Mye! – og brenn alt dette!» Husbonden lå så rolig at feltskjæreren fikk laget et riktig pent snitt, og den kloke kona fikk lite bruk for armene sine. Men pusset sto under slikt trykk at det sprutet – både over feltskjærerens skjorte og sengeklærne.

Medisinmannen ba dem komme til barnet. «Slimet løsnet, men han klarer ikke hoste det opp, så en må holde ham oppned og den andre banke på brystet.» Feltskjæreren holdt, og kona banket og medisinmannen pustet luft inn i barnet innimellom. Tilsist var lungene tomme, og barnet sov fredelig.

Den kloke kona gikk nå til barselkvinnen, og de to mennene fulgte etter. Så ble de to mennene ganske bleke – ingen av dem hadde visst hvordan kloke koner undersøker fødekvinner. «Hun er så sliten nå, at hun orker ikke presse ordentlig, bare vri seg,» sa kona bekymret. «Og ungen har beina først! Da tør jeg ikke legge meg på magen hennes heller. Hva med noen dråper opium her også, medisinmann? Jeg trenger så at hun er roligere.»

De klarte å få i kvinnen noen dråper. Da ble hun snart rolig, men den kloke kona ba feltskjæreren holde henne. «På fanget – og så en arm om hvert lår. Det skulle vært faren, men nå får det holde med deg.»

Kona grov inne i kvinnen, og fant noe som hun halte i. Feltskjæreren holdt imot.

Beina til ungen kom ut, så reiste kona seg, løftet og vred på ungens hofter og der kom hodet. Ungen var blå, og skrek ikke.

Kona sa: «Du må visst til med puste-kunstene dine her også, medisinmann, jeg har nok å gjøre her.»

Medisinmannen pustet og pustet. Ungen ble først lyserød, så pustet den selv, og endelig skrek den lystig. Imens snakket kona og feltskjæreren ivrig sammen. Han hadde hentet syskrinet sitt, og de sydde kvinnen pent sammen.

«Må bli noe rift når du herjer slik,» sa han trøstende.

«Ja, og slik du syr, blir det jo rene broderiet,» sa kona. «At mannfolk kan føre nålen slik! Hvor får du tak i de krumme nålene?»

Etterpå vasket de seg ennå en gang i varmt vann, og forsynte seg alle tre fra gårdens klesskap. Tjenestejenta satte fram mat foran peisen igjen, tok husfruens nøkler og hente fram rød sterkvin, mandler og rosiner. For hun skjønte det hadde stått om livet for husbondfolket.

Medisinmannen gned på glasset sitt og sa: «Isted skålte vi mot edderkopper. De har hvert sitt spinn. I kveld har vi spunnet sammen, det kjennes merkelig, men–»

Feltskjæreren avbrøt ham: «Du sa at vi kunne bli rike. Jeg begynner å tro på deg. Et spinn av gull, hva?»

Den kloke kona sa: «Mer enn det. Et godt nett å berge folk med. Det er kanskje dumt, men jeg liker det svært godt når folk blir friske.»

«På det viset er vi dumme alle tre, tror jeg. Men vi skal nå ha litt på kistebunnen i alderdommen, vi og,» sa feltskjæreren.

«Mye!» sa medisinmannen. «Jeg har fem levende unger, og en på vei, den skal du ta imot, kone! For det var to som ikke levde.»

«Skål!» sa feltskjæreren. «Skål for vann, luft og sterke armer».

Berit Tveit, Boks 3555, 5033 Fyllingsdalen

 

Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 05.03.97
John.Leer@isf.uib.no