Utposten Nr 2 1997 -- -- -- til forsidebildet

See PageNext Page

Hvor god er godt nok?

Tanker om livslang læring og helsetjenestens utvikling

Leder ved Eystein Straume

Tiden preges av raske forandringer. Medisinske og andre sannheter har fått sin halveringstid sterkt redusert. Noen ser kaos og anarki under ansvar som fremtiden, andre forstår at nå trenger vi regler og systemer mer enn noensinne for å komme helberget inn i neste århundre.

Det er nødvendig at vi både preger utviklingen og tilpasser oss den.

I dette nummer av Utposten retter vi søkelyset mot primærlegens videre- og etterutdanning. Det er en debatt om hvordan vi forstår dagens situasjon og de historiske drivkreftene som har brakt oss hit. Og det er en debatt om hva slags leger og hvilken helsetjeneste vi ser for oss i den nære fremtid.

Legeforeningen har født LEIF (legers etterutdanning i fremtiden). Leif er sykehusene og 2. linjetjenestens barn. Her kan vi bare ønske og håpe at de som passer på Leif er villige og i stand til å lære noe av videre- og etterutdanningen i allmenn medisin.

De primærmedisinske yrkesforeningene retter kritisk søkelys mot sine egne videre- og etterudanningsprogram. Spesialitetskomitéen i samfunnsmedisin reiser spørsmålet om vi skal velge en rendyrket samfunnsmedisiner med en faglig klar og sterk profil eller om vi skal holde på kombidoktoren. I bakgrunnen spøker mange kombilegers frustrasjoner sammen med ønsket om utvikling av egne trygdemedisinsk fagmiljø (1). Aplf ønsker at ferske kolleger skal fanges opp bedre enn i dag og at det etableres en fast veileder for hele utdanningperioden. Dessuten vil de forandre deler av utdanningsprogrammet og de er på banen med ny utdannignshåndbok (2) Også NSAM retter søkelyset mot det som skal være kjernen i allmenn medisin (3)

I tillegg til kritikk og reformiver er grensene mellom de ulike primærmedisinske yrkesforeningene uklare, dels flyter de over i hverandre, dels har de liten bevissthet om hverandre. Grensene mellom 1 og 2 linje tjenesten er også uklar og arbeidsoppgaver, ansvar og myndighet griper over i hverandre. Kommunikasjonen mellom de ulike aktørene er ikke alltid like god. Karin Skarsaune beskriver et «kvist – spesialisert» sykehus. Det synes klart at et slikt sykehus kun kan fungere optimalt dersom det har en god og helhetlig primærhelsetjeneste å forholde seg til.

Regionene arbeider på spreng for å få fram sine planer. Helseplanutvalget i region 5 er først ute med omfattende forslag til omstruktureringer og funksjonsfordelinger. De forutsetter øket beredskap og vid kompetanse i primærhelsetjenesen.(4)

Og bakom alt ruger Gudmund Hernes og hans stab på en rekke viktige saker, fra eierforhold og ledelse i sykehus til melding om primærlegetjenesten og ny lov om psykisk helsevern. For å nevne noe av det som venter oss.

Oppgaver og utfordringer står i kø. Maktkampen bak all reformiveren skal vi la ligge. I stedet vil vi invitere til et tankeeksperiment. Den indre faglige logikk som driver fram utviklingen i 1. og 2. linjetjenesten er ulik. Den naturvitenskapelig kunnskapsbaserte medisin blir stadig flinkere. Prisen den betaler er at denne merviten stadig får innskrenket sitt bevissthetsfelt. Primærhelsetjenestens holistiske metoder og tanker er til dels impotente, til dels farlig medikaliserende. Kan vi forløse det beste fra begge ved at begge blir sin egenart mer bevisst? Kan primærlegen og sykehusspesialisten rendyrke sin egenart og øke polariteten i helsetjenesten? Vil et slikt motsetningsforhold skape sunne spenninger og en virkelighet som setter pasienten i sentrum? Liv oppstår i fruktbare parforhold. Primærlegen er mor, spesialisten er far. Forutsetningen for et godt samliv er at de kan kommunisere åpent og ærlig.

For primærlegen er det også en annen forutsetning. 1. linjetjenesten må ikke smuldre opp slik som 2. linjen gjør og skal gjøre det. Da vil selve forutsetningen for et fruktbart motsetningsforhold bli borte. De reformivrige primærlegene må se til hverandre og finne sammen. Det er kanskje på tide å si at det var en ulykke at allmenn og samfunnsmedisin skilte lag i 1984 (5). Og arbeidsmedisineren ser kanskje også sammenhenger mellom arbeidsplass, samfunn og familie så tydelig at han kan ønske seg en primærmedisinsk plattform for sitt virke. Erfaring viser at ferske leger først søker seg til allmenn medisin. Særlig samfunnsmedisin taper hos de ferske legene. Og senere forblir det slik. Når allmenn legen samler sin erfaring og ser sammenhenger mellom samfunn og sykdom i sitt eget nærmiljø, ja så er den samfunnsmedisinske kompetanse blitt ganske marginal og betydningsløs. Har samfunnsmedisineren forsømt sin primære kïlde til innsikt: Nemlig hver enkelt pasients erfaringer? Skal vi kjempe for en primærmedisinsk spesialitet der allmennmedisin er begynnelsen og samfunnsmedisinen kommer tyngre inn i forbindelse med resertifisering senere i yrket? Og der trygdemedisin og arbeidsmedisin integreres.

Allmennmedisin uten samfunnsmedisin synes å være hodeløse greier. Samfunnsmedisin uten kontakt med den lidende får snart problemer med mandat og legitimitet i det samfunnet den så gjerne vil tjene. Og en felles primærhelsetjeneste – er ikke det en forutsetning for videre utvikling av en høyt spesialisert helsetjeneste?

1. Sjur Agdestein: Den nye hovedutdanningen i samfunnsmedisinen. Utposten 1997; 26 (2) s. 62.

2. Karin Skarsaune: Har vi verdens beste spesialistutdanning i allmennmedisin? Utposten 1997; 26 (2) s. 59.

3. Michael F de Vibe et al: Allmennmedisinens kjerne; konsekvenser for videre- og etterutdanning. Utposten 1997; 26 (2) s. 74.

4. Det regionale helse og sosialutvalg for helseregion Nord: Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten. Høringsutkast januar 1997

5. Johnny Mjell: Vi må få en tilnærming mellom spesialitetene i allmenn- og samfunnsmedisin. Utposten 1997; 26 (2) s. 68.


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 9 april 1997

John Leer

See PageNext Page