Utposten Nr 2 1997

Previous PageSee PageNext Page

Bruk av følelser har forløst gleden ved å være lege

Karin Skarsaune intervjuet av Eystein Straume

Du er gjenvalgt for to nye år som leder av APLFs fagutvalg. Hva er fagutvalget mest opptatt av nå?

Det nye fagutvalget har hatt sin første idedugnad. Vi satser høyt og tar mål av oss til å gi en beskrivelse av den allmenn medisinske kjernevirksomheten. En systematisk beskrivelse og avgrensing av faget vil gjøre allmenn medisin tydeligere både for oss selv og for våre samarbeidspartner. Vi håper vi kan få dette nedfelt i et hefte slik som APLFs hefte om legevakt som kom sommeren 1996.

I det primærmedisinske området er det mange som driver fagutvikling. NSAM og APLFs fagutvalg har langt på vei samme målsetting. Hvordan er forholdet mellom de to?

Organisatorisk er samarbeidet ordnet slik at leder av fagutvalget har observatørstatus i NSAMs styre og NSAM har en observatør i fagutvalget. Fagutvalget søker å mobilisere alle medlemmene i hele det allmenn medisinske rommet. Jeg har regnet ut at vi alene sto for ca. 14.000 kurstimer i fjor. NSAM satser mer på elitetroppene. Jeg synes av og til at NSAM søker etter toppene i fagmiljøet og at de kan bli litt ekskluderende i forhold til andre i faget.

Det ligger et latent motsetningsforhold her. Foreløpig føler jeg at vi utfyller hverandre og at det er plass for begge. Jeg håper det kan fortsette slik til felles glede og nytte.

I dag er skillet mellom allmennmedisin og lokal samfunnsmedisin uklart og både ansvarsområder og arbeidsoppgaver flyter over i hverandre. Allmennmedisinerne er opptatt av forebyggende arbeid både på individ og familienivå. Trenger du en samfunnsmedisiner å forholde deg til i ditt arbeid?

Jeg ringer ofte til bydelsoverlegen. Det kan være saker som luseutbrudd i barnehagen, mistanke om matbårne infeksjoner og registrering av medikament misbrukere. Jeg opplever nok likevel at lokal samfunnsmedisinsk kompetanse ikke har så stor betydning for min praksis.

Det hevdes fra tid til annen at allmennmedisineren ikke ser samfunnet for bare enkelt individer. Hvordan ser du sammenhengen mellom enkeltindivid, helse og samfunn?

Jeg sitter overfor enkelt individ og engasjerer meg så intenst at jeg kun ser lokalsamfunnet fra pasientens ståsted. Forhold i samfunnet blir kun viktige når de er viktige for pasientens problemer. Som eksempel har jeg den senere tid hatt mange lærere som pasienter. Noen er trøtte og leie og vil skifte jobb, andre er rett og slett blitt syke av reform 94. Det er vanskelig å sykemelde disse så lenge det er arbeidskonflikten som er hovedsak, samtidig er det vondt å se på at det offentlige ikke gjør noe for å legge forholdene til rette for å gjøre arbeidsplassene levelige. Det offentlige tar ikke ansvar som arbeidsgiver.

Vi som ser dette må fortelle politikerne om konsekvensene av deres vedtak. Men her savner jeg både metoder for registrering og tilbakeføring av erfaringer. Du har vel rett i at jeg trenger mer samfunnsmedisinsk kompetanse.

I min praksis ble jeg svært opptatt av lokalsamfunnet og vilkår for helse. Og jeg anstrengte meg mye for å forstå og finne løsninger i et slikt helhetlig perspektiv. Etterpå var det ofte vondt å se at jeg på en måte hadde gitt pasientene mine krykker i stedet for å hjelpe dem til å stå på egne ben. Medikalisering ble en reell trussel for meg og tvang meg over i større passivitet. Angsten for å medikalisere og iveren etter å hjelpe ble en vanskelig konflikt. Hvordan løser du dette problemet?

Det er viktig for meg å plassere ansvaret for problemer og vansker der de rettelig hører hjemme. Jeg forsøker å bruke min intuisjon og empati til å få kontakt med og mobilisere pasientens følelser. Pasientens følelser blir en ledetråd som jeg kan nøste videre på.

Du har tidligere skrevet om emosjonenes betydning for deg i ditt legearbeid.

Kan du si mer om det?

Jeg er en annen lege i dag enn det jeg ble utdannet til å være. Vi lærte å være objektive, utenfra betraktende med gode kunnskaper og ferdigheter. Og vi skulle ikke gråte eller vise følelser. Forandringen for meg kom i veiledningsgruppen i allmennmedisin. Til min undring «tilstod» jeg på et veiledningsmøte at det hendte at jeg gråt sammen med mine pasienter. De andre i min gruppe ristet forferdet på hodet. Og jeg kjente at for meg ville det være helt meningsløst slitsomt ikke å kunne vise følelser sammen med pasientene mine.

Jeg ble så veldig sliten av hele tiden å skulle undertrykke mine egne følelser. Senere har jeg mer bevist forsøkt å bruke det emosjonelle feltet og min intuisjon til å forstå pasienten bedre.

Det å gi meg lov til å bruke mine følelser har forløst legegleden i meg. Og det er mye glede i det allmennmedisinske rommet. Har du forresten sett den struttende livsgleden hos et lite barn. Det sier meg igjen og igjen at meningen med livet er liv og glede, ikke lidelse og død.

 

Kan du si mer om hvordan du bruker følelser og intuisjon. Det står jo i kontrast til den kunnskapsbasert medisinen som vi forsøker å tilegne oss.

Forholdet til den kunnskapsbaserte medisinen opptar meg, men la meg først si noe mer om hvordan jeg bruker følelser som en metode i min praksis. En gang fikk jeg en unge kvinne som pasient. Hun hadde vært utsatt for voldtekt. Hun var merkelig apatisk og uinteressert i det som hadde skjedd, jeg derimot kjente jeg ble mer og mer aggressiv. Etter en tid forstod jeg at det var hennes aggresjon jeg kjente og langsomt kunne jeg hjelpe henne slik at hun og ikke jeg kunne kjenne på aggresjonen. På den måten ble hun etterhvert i stand til å bearbeide det som hadde skjedd. Jeg var ung lege og denne erfaringen ble en grunnleggende «aha – opplevelse» for meg. I dag er jeg mer var for ikke verbale signaler fra pasientene.

Og jeg bruker signalene både diagnostisk og terapeutisk. De blir ledetråder jeg kan nøste på og kilde til undring og nysgjerrighet. Jeg går inn i pasientens følelser og erfarer stadig nytt, jeg er imidlertid bevisst på at jeg også skal ut av disse følelsene slik at de fortsatt tilhører rette vedkommende.

Når du bruker følelsene på denne måten må du fortolke uklare signaler. Hvordan unngår du å mistolke og fordømme?

Du påpeker noe som er vanskelig. Jeg opplever at de emosjonelle signalene gjør meg nysgjerrig og i stand til å stille spørsmål som pasienten kan svare på. Det er pasienten og ikke jeg som har fasit. Jeg erfarer også at jo nærmere jeg kommer pasienten jo større respekt får jeg for nettopp det medmennesket som sitter foran meg. Til mer jeg kommer på innsiden av pasienten, til større respekt får jeg for de valgene pasienten har gjort i sitt liv. Og det gir meg en stor tilfredstillelse å merke at det er jeg med hele mitt vesen som blir det viktigste instrumentet i min praksis. Og slik jeg bruker meg selv forsøker jeg å få pasienten til å bruke seg selv også. Forsøker å få pasienten til å spørre: «Hva er det kroppen min sier til meg nå». Vi er lært opp til å tolke symptomer med basis i lærebokens beskrivelser av sykdommer. Hvor mye mer spennende er det ikke å jakte på forklaringene med utgangspunkt i pasientens og mine egne opplevelser av symptomene.

Kunnskapsbasert medisin er på alles tunger nå. Du har advart mot «Cochrane – vekkelsen» og sier at den ikke må få ta overhånd fullstendig. Hva mener du?

Kunnskapsbasert medisin er viktig og den skal vi ha og den skal vi bruke. Det som bekymrer meg er den store entusiasmen og de få motforestillingene jeg møter. Vi vet mye om det vi har metoder til å vite noe om. Vi blir blendet av det vi vet og kan. Og glemmer fordi vi ikke ser det lenger, det store mørke rommet av uvitenhet. Det er jo bare en flik av virkelighet vi har kunnskap om. Og nettopp kunnskapen gjør det mørke rommet mørkere. Det er så mange problemstillinger som ikke lar seg belyse av den kunnskapsbaserte medisinen og som dermed forblir i det mørke. Fagutviklingen foregår på områder som fjerner seg mer og mer fra folks virkelighet. Vi står ofte overfor sammensatte og komplekse, nesten kaos lignende tilstander hvor den kunnskapsbaserte medisinen alene blir en skrøpelig veiviser.

Vi vet svært mye om medikamentell behandling av høyt blodtrykk, men svært lite om andre måter å forstå og behandle hypertoni. Og all muskel skjellett smerten vi ser står vi ofte sørgelig hjelpeløse overfor. Og det selv om dette er områder som truer hele folketrygden med sine utgifter.

Denne konflikten er kanskje enda mer synlig i forholdet mellom 1. og 2. linjetjenesten. Du beskriver grenspesialistene som har videreutviklet seg til «kvist – spesialister» slik at et moderne sykehus fortoner seg som rene klungerbusken.

Samhandlingen mellom allmennlege og sykehus er viktig og kan bli bedre. Jeg er likevel mest opptatt av at begge parter skal vite noe om hverandres egenart. Polariteten mellom de to instansene er viktig. Jeg kan kun utføre mitt arbeide med mine metoder og min forståelse dersom sykehuslegen arbeider på sine premisser. Et moderne sykehus kan ikke fungere uten en god allmennlegetjeneste å støtte seg på og allmennlegen trenger sykehusets spesielle kompetanse. Men de to må kjenne til hverandre, de må respektere hver andres posisjon og de må kunne samhandle. Ulikheten blir en forutsetning for at begge kan yte sitt beste. Målet er at vi både kan la erfaringens og forholdets medisin blomstre.

Du får likevel et problem med begrepet «allment aksepterte faglige normer» for det er den kunnskapsbaserte medisinen som setter disse normene i stadig sterkere grad. Hvordan kan du følge med i ditt fag uten å bli fanget av den kunnskapsbaserte medisinen fullstendig. Eller skal jeg heller spørre hvordan du unngår å drukne i informasjonsflommen?

Vi nærmer oss nå spørsmål om videre og etterutdanning og det opptar meg mye. Jeg tror vi har mye å hente hos hverandre. Kollegialt fellesskap, gjerne i små grupper har gitt meg mye og er en kilde å øse av. Og her er det mer enn kunnskapsbasert medisin å hente! Praksisbesøk og ordninger med hospitering er også viktig. Det gjelder å få et forhold ikke bare til kunnskapen, men enda mer til måten vi anvender den på.

Jeg har kjent grensene for hva jeg kan makte i min praksis og utbrenthet har vært et spøkelse. Du snakker om hva yrket gir deg, jeg snakker kanskje mer om hva yrket tar fra meg.

Kan du si mer om hvordan du bevarer gleden i lege yrket?

Jeg blir også ofte sliten, likevel føler jeg at jeg hver dag får mye. Jeg henter gleden fra pasientene. Jeg tar i mot alt pasientene gir meg av seg selv og sin livserfaring, av sin glede og sine smerte. Og mitt liv blir rikere, jeg blir mer intenst tilstede i mitt eget liv.

Og jeg har stor glede av samvær med kolleger. Slik vi nå har snakket sammen om forhold og erfaringer fra vår yrkespraksis er viktig for meg. Kolleger skulle i mye større grad snakke sammen! Selv om vi har vår yrkeserfaring fra ganske ulike områder i landet så har vi mange felles erfaringer som det er viktig å hente fram. Så blir gleden i yrket gleden ved å kunne komme medmennesket nær. Og det er hva alt dreier seg om, for det er i forholdet til medmennesket at jeg blir til.


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 9 april 1997

John Leer

Previous PageSee PageNext Page