Utposten Nr 2 1997

Previous PageSee PageNext Page

Vi må få en tilnærming mellom spesialitetene i allmenn- og samfunnsmedisin

Innlegg til debatt

 

Tekst: Johnny Mjell

Johnny Mjell er spesialist og veileder i allmennmedisin. Han arbeider på halv tid som allmennpraktiker i Stokke kommune i Vestfold, og på halv tid som stipendiat i kvalitetssikringsfondet. Han har vært leder av fagutvalget i Aplf og sitter nå i Legeforeningens sentralstyre. Ellers er han «balloman» og glad i å lage mat.

 

Jeg har i mange år i ulike sammenhenger tatt til orde for at noe må gjøres for å få en nærmere tilknytning mellom spesialitetene i allmenn- og samfunnsmedisin (1). I Utpostens jubileumsnummer er det to artikler som bestyrker meg i tanken på dette (2,3). Jeg tar derfor mot til meg og lanserer på nytt et forslag om endringer i spesialitetsreglene i disse to fagene for å få dette til, og håper at kolleger og spesialitetskomiteer kan diskutere forslaget.

I mange andre land er det et annet skille mellom allmenn- og samfunnsmedisin. Den kommunale samfunnsmedisin regnes oftest med som en del av allmennmedisinen (Family Medicine), mens samfunnsmedisin da begrenses til tilsynsmyndighetenes spesialitet.

Ensomme samfunnsmedisinere

Samfunnsmedisinerne i de norske kommunene er ensomme fagpersoner i et byråkratisk og politisk hierarki. Som helsedirektøren skriver i sin artikkel (2) synes det å være enighet om at samfunnsmedisinen ikke har fått den plass i kommunen den var forutsett å få ved innføringen av kommunehelseloven. Endringen fra å skulle ha medisinskfaglig ansvar til å være medisisnkfaglig rådgiver har heller ikke vært noen suksess. Helsetilsynet og fylkeslegene har på denne bakgrunn i flere år uttrykt bekymringer for samfunnsmedisinens stilling i kommunene (2).

Samfunnsmedisinerne er frustrerte og ensomme fagpersoner i byråkratiet, kanskje med unntak av samfunnsmedisinerne i enkelte av de aller største kommunene der de har etablert felles faglige fora og samarbeidsrutiner.

For å gjøre den jobben som samfunnsmedisinerne skal gjøre i forhold til koordinering, kartlegging og samordning av de ulike behov for helsetjeneste i kommunen er samfunnsmedisineren helt avhengig av tett samarbeid med allmennlegene i kommunen, i tillegg til alle de andre etatene som Hjort nevner i sin artikkel (3).

Det er kommunens praktiserende leger som kan og må gi samfunnsmedisineren prognosene og datagrunnlaget for det forebyggende arbeidet og behovet for helse- og omsorgstjenester.

Allmennpraktikerne trenger en sterk og dyktig samfunnsmedisiner i kommunen

Som allmennpraktiker er jeg minst like bekymret for samfunnsmedisinens stilling som helsedirektøren er det. Vi som er allmennpraktikere trenger en sterk fagperson i det kommunale byråkrati som i samarbeid med oss kan legge fram for kommunens politikere hvilke behov det er i kommunen for organisering og personell for å ivareta innbyggernes behov for helse- og sosialtjeneste. Vi kan også i samarbeid skissere forslag til løsninger på mange av de problemene som vi ser.

Det er nå en gang slik at de aller fleste mennesker kommer til allmennpraktikerne med sine problemer, enten problemene er av medisinsk eller sosial art. Allmennpraktikerne er i de fleste kommuner nøkkelpersonene i enkeltpersoners behov for behandling og pleie, og sitter som regel samlet inne med oversikt over befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester. Ikke sjelden er vi også de første til å oppdage epidemier.

Det er ikke alltid at kommunens helse- og sosialtjeneste er organisert på den måten som er best og mest effektiv sett fra allmennlegenes ståsted. Mange steder er det vel tvert om slik at organisering i distrikter eller andre inndelinger i kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester, er gjort av helt andre grunner enn å ivareta innbyggernes behov.

Forebyggende arbeid

Ikke så rent sjelden ser jeg at det individrettede forebyggende arbeid listes opp som en del av samfunnsmedisinen (3). Jeg klarer ikke å la være å provoseres av det. Jeg er gjennom mitt mangeårige engasjement for helseopplysning og forebyggende arbeid sikker i min sak på at svangerskapsomsorg, helsestasjonsarbeid, skolehelsetjeneste og prevensjonsveiledning er en del av faget allmennmedisin.

Men for ikke å gå i altfor mange skyttergraver i denne diskusjonen kan vi vel enes om at det er en felles oppgave for samfunnsmedisineren og allmennmedisinerne i kommunen å sørge for at det individrettede forebyggende arbeid skjer på en best mulig måte. I dag er det stor frustrasjon rundt om blant dem som utfører dette arbeid – det er vel ikke for ingenting det i nesten enhver norsk kommune drives forsøk med helsestasjonsarbeid eller skolehelsetjenesten. I Utposten har det da også i fjor og i år vært mange diskusjonsinnlegg om dette.

Forslag om endrede spesialitetsregler

Jeg foreslår at både spesialitetsreglene i allmenn- og samfunnsmedisin endres. Jeg er selvsagt klar over at det er en lang prosess, men jeg tror på sikt det er den eneste farbare vei.

Samfunnsmedisin og allmennmedisin må få en stor del av veiledningen felles i spesialistutdanningen. Jeg foreslår at veiledningen i både allmenn- og samfunnsmedisin utvides til tre år. To tredeler av veiledningen kan allmennmedisinerne og samfunnsmedisinerne ha felles, mens den siste tredel kan være adskilt. Den felles veiledningen kan med fordel fortsatt være en gruppebasert veiledning.

Samfunnsmedisinerne kan i den siste tredelen av veiledningen ha mer om miljørettet helsevern og de andre mer spesifikke oppgaver som tilligger faget. Denne veiledning kan for samfunnsmedsinerne med fordel være individuell, og kanskje erstatte deler av «Folkehelsakurset»? Allmennmedisinerne må i denne delen av veiledningen i stedet for gruppeveiledning få en-til-en veiledning på kommunikasjon og arbeid med pasienter.

Det er god grunn til å forvente at EU vil vedta krav om individuell veiledning for å bli spesialist i allmennmedisin (4). Selv om den norske spesialistutdanning i allmennmedisin på mange måter er blant de aller beste i Europa, er det all grunn til å være ydmyke; det er gode faglige grunner til at andre land legger vekt på individuell veiledning i spesialistutdanningen.

Hvordan veiledningen rent praktisk skal organiseres er et mindre problem som jeg er overbevist om at vi vil løse dersom vi enes om en delvis felles veiledning. Kurskravet i spesialistreglene må imidlertid reduseres tilsvarende, slik at ikke spesialistkandidatene helt «brekker nakken».

Krav om resertifisering i samfunnsmedisin

Minst like viktig som samordning og endring av spesialistreglene er at samfunnsmedisin også må få krav om resertifisering.

Vi vet forøvrig at Haffnerutvalget innstilte på at det må vurderes å innføre krav om resertifisering også i spesialitetene indremedisin og kirurgi (5). Da er det vel ikke lenge før diskusjonen og kravet kommer i de fleste spesialiteter.

Det er nå ute på høring et forslag om endrede krav for fornyelse av spesialiteten i allmennmedisin. På bakgrunn av det vi vet om læring og faglig atferd legges det i dette forslaget mer vekt på lokale grupper, gjensidig praksisbesøk og andre etterutdanningsformer som krever mer av den enkelte enn å delta på kurs og som har større sannsynlighet for å føre til endret faglig atferd. Forslaget innebærer at kun ca halvdelen av kurstimekravet i etterutdanningen skal kunne oppfylles ved å gå på vanlige kurs.

Da vil det være enkelt om det stilles krav til at også samfunnsmedisinerne i kommunen skal delta i samme kollegagruppe som allmennmedisinerne. Ved at allmenn- og samfunnsmedisinerne deltar i de samme lokale kollegagruppene vil samarbeidet bedres begge veier for å gi befolkningen en bedre helse- og sosialtjeneste.

Avslutning

Mitt forslag vil sikkert ikke vekke like stor «åtgaum» i alle miljøer, men det er et forsøk fra min side på å starte en diskusjon om et problem som vi må gjøre noe med. Det er heller ikke sikkert at mitt forslag er den beste løsning på problemet, men jeg er svært overbevist om at det er uheldig og kunstig med to så adskilte medisinske spesialiteter i kommunehelsetjenesten.

Nå har vi i 12 år vært vitne til samfunnsmedisinernes økende frustrasjon, det haster med å gjøre noe slik at vi ikke langsomt men sikkert blir uten samfunnsmedisinere i landets kommuner. Da er vi virkelig ille ute!

Johnny Mjell

Tønfestvn. 6b

3100 Tønsberg

Litteratur

1. Mjell J. Allmennlegens faglige plattform. Utposten 1995;24(8):355-7.

2. Alvik A. Utsyn fra tilsynet: – Utposten sett fra sentrum. Utposten 1996;25(6),236-7.

3. Hjort OF. Utfordringene i samfunnsmedisinen. Utposten 1996;25(6),238-9.

4. Mjell J, Ebbing H. EU-krav vil få store konsekvenser. Tidsskr Nor Lægeforen 1996;116:118-119.

5. Haffner J et al. Spesialisthelsetjenester i indremedisin og kirurgi. Del 2. Spesialistutdanning og etterutdanning. Statens Helsetilsyns Utredningsserie 1-96.


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 9 april 1997

John Leer

Previous PageSee PageNext Page