Utposten Nr 2 1997

Previous PageSee PageNext Page

Allmennmedisinens kjerne;

konsekvenser for videre – og etterutdanning

Kurskomiteens refleksjoner etter NSAMs årsmøtekurs

Tekst: Michael F de Vibe,

Tor Carlsen, Kristin Prestegaard

og Hans Magnus Solli

Årets årsmøtekurs hadde tittelen «Allmennpraktikeren – herre eller tjener i eget hus?», og tok opp en spørsmålsrekke om innholdet i vårt fag:

– Hva er kjernen i allmennmedisin?

– Hvilke forventninger har andre til allmennpraktikeren?

– Hvordan kan vi beskrive grenser for allmennpraktikerens arbeidsområde?

– Hvilken kunnskap og kompetanse trenger vi (gjennom videre- og etterutdanning) for å utøve faget slik vi forstår det?

Kurset var i Skien, med ca 40 deltakere og var preget av entusiasme og stor deltageraktivitet. Vi i kurskomiteen fikk lyst til å formidle videre våre refleksjoner etter kurset. Med allmennmedisin som hovedfag ved studiet, mener vi det er viktig å stimulere til utdyping av vårt fag. Artikkelen bygger fritt på innleggene til kursets foredragsholdere som var: Eli Berg, Jo Telje, Anna Stavdal, Per Hjortdal, Anne Ording Haug, Ola Heen Strømmen, Birger T. Johansen, Kristin Prestegaard, Stein Erik Hessling, Ivar S. Kristiansen og Tor Carlsen.

Kjernen i faget

Kjernen i faget kan beskrives som en struktur med flere elementer; kunnskapsgrunnlaget, lege/pasient relasjonen og legens egenskaper, arbeidsmodellene og legerollene.

Kunnskapsgrunnlaget

Allmennmedisin, som alle andre medisinske spesialiteter, bygger på kunnskap om klinisk medisin, om kroppen og om sinnet i normalitet og avvik. Dette er grunnlaget for samfunnets og pasientens tillit og for vår identitet. Det allmenne er ikke utgangspunktet, men medisinen.

Et viktig spørsmål er hvilket kunnskapsgrunnlag allmennmedisin har i tillegg til dette generelle. Det er lett å fortelle andre hva vi til daglig arbeider med av utredning og behandling. Men vi har et lite bevisst forhold til hvilken grunnforståelse vårt arbeid bygger på. Allmennmedisin henter kunnskap både fra den biomedisinske, den humanistiske og den samfunnsvitenskapelige tradisjon. De forskjellige vitenskapsretninger har sine egne språk, og vi må kjenne til disse språkenes opphav og bruksmåter for å utvikle allmennmedisinens språk. Med dette kan vi etablere en nødvendig helhetlig forståelse av vårt fag og av sjel og legeme som en enhet.

Lege/pasient relasjonen og legens egenskaper

Allmennmedisin er den eneste gren av faget som definerer seg gjennom relasjonen til et annet menneske. Det sentrale i relasjonen er trygghet, respekt og fortrolighet. Den personen som kommer til oss som pasient, forutsetter faglig dyktighet. Dette er grunnlaget for innledning av relasjonen.

Allmennpraktikeren er selv instrumentet. Det er avgjørende at han kjenner seg selv, sine egne reaksjoner og motreaksjoner. Han må ha evnen til å lytte innover i samme grad som han lytter utover, for derigjennom å fange tonen i rommet mellom pasienten og legen.

Arbeidsmodellene

Tradisjonelt er vi opplært i maskinfeil modellen, som er nyttig og må brukes i relevante sammenhenger. Videre bør vi utforske systemtenkning, slik den er utviklet innen familieterapitradisjonen. Dette kan gjøre det lettere å se sammenhenger utover det åpenbare, som kan være viktige for forståelsen av symptomenes/sykdommenes oppståelse, utforming og mestring. For det tredje bør vi beherske ressurs- og mestrings – orienterte arbeidsmodeller som fremmer helse, trivsel og autonomi i forhold til hjelpeapparatet.

Roller

Allmennpraktikeren veksler mellom mange roller. De viktigste er: konsulent/veileder, fortolker, portvakt, vitne, koordinator og rapportør. Hvilken rolle vi inntar, vil avhenge av problemstillingen vi står overfor. Utformingen av vår legerolle er med å bestemme vår arbeidsstil, og denne har avgjørende effekt på utfallet av konsultasjonene og kan til og med se ut til å påvirke den generelle sykelighet i vår pasientpopulasjon (1).

Konsekvenser for videre- og etter – utdanning.

I vårt møte med pasienter, leter vi ofte etter nøkkelen til forståelsen av deres situasjon og plager. Vi opplever ofte et ubehag fordi vi mangler nødvendige kunnskaper og kompetanse. Dette viser behov for å utvide kunnskapsgrunnlaget med innsikt fra andre fagområder og faggrupper. Et aspekt kan være skifte av fokus fra sykehistorie til livshistorie. Da blir det rom for å belyse de viktige valgene i livet og begrunnelsene for disse. Det gjør det lettere for legen å forlate sin omnipotente ekspertrolle og det fremmer en selvstendiggjørelse av pasienten. Når pasienten hjelpes til å oppdage egne løsninger på problemene, forandres legens rolle til å være medspiller i en endringsprosess.

Spriket mellom vår hverdag og våre teoretiske kunnskaper er stort innen allmennmedisinen. Tradisjonelt har det vært et vanntett skott mellom det såkalt vitenskapelige og det uvitenskapelige (fig 1). Gjennom økt fokus på utforskning av kommunikasjon, kliniske beslutninger og grunnlaget for disse, og våre verdivurderinger og moral, kan bildet gradvis endres (fig 2), (2). Videre- og etterutdanningen må legge stor vekt på dette.

Allmennpraktikeren trenger samfunnsmedisinsk og økologisk kunnskap. Hver for oss er vi oftest alene i vårt virke, men vi er en av mange. Det vi holder på med er den viktige «biten» i det store samspillet. Vi må forstå sammenhengene vi står i for å kunne bli aktive pådrivere for et sunnere samfunn.

Klinisk kompetanse blir ofte beskrevet som et todimensjonalt begrep. Det består av kunnskaper og ferdigheter som er nødvendig for å undersøke og behandle pasienter i spesifikke situasjoner; «competence», og evnen til å omsette disse kunnskapene til adekvat klinisk handling overfor pasientene; «performance». Det er nyttig å utvide kompetansebegrepet for bedre å innlemme sentrale elementer i allmennmedisinen. Klinisk kompetanse kan da beskrives i tre deler påstandskunnskap; teoretisk, empirisk og forskningsbasert kunnskap, ferdighetskunnskap; evnen til å vurdere klininske situasjoner og handle i de, fortrolighetskunnskap; trygghet og intimitet i yrkesrollen som lege.

En slik inndeling viser kompleksiteten og helheten i den kompetansen som er nødvendig for å drive god allmennmedisin. Videre kan den være til hjelp for hver enkelt lege for å kartlegge behovet for nødvendig kunnskap knyttet til ulike arbeidsfelter.

En kartlegging utfra en mal for nødvendig kunnskap/ kompetanse og utfra kunnskap om egen læringsstil, vil være nyttig for å kunne legge opp individuelle læringsplaner i videre – og etterudanningen. Disse læringsplanene kan så gjennomføres via kollegabasert aktivitet a la SATS grupper eller veiledningsgrupper. På denne måten kan videre- og etterutdanningen bli mer differensiert og målrettet, og legene kan selv bli ansvarlig for egen læring.

Det kan bli en spennende utvikling som vil kunne ta vare på både kvalitet og mangfold i faget vårt.

Mikael F de Vibe

Chr. Michelsensgt. Nord 10

3715 Skien

Referanser

1. Heugen FJA, Mokkink HGA, Smits AJA, van Son JAJ, Meyboom WA, van Eyk JT. Relationskip between the working styles of general practioners and the health status of their patients. British Journal og General Practice, 1992; 42, 141-44.

2. Malterud K. The legitimacy og clinical knowledge, towards a medical epistemology embrasing the art of medicine. Theoretical medicine 16; 183-198, 1995.


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 9 april 1997

John Leer

Previous PageSee PageNext Page