Utposten Nr 2 1997

Previous PageSee PageNext Page

Leserbrev:

Slaget !

Kommunelege I i Risør, Yngve Nakling, fikk lammelser og talevansker under en seilas i sommer. Diagnosen var sikker, slag.

Vi nærmet oss sløremerket under skarp spinnakerslør og jeg gjorde meg klar til å gå på dekk for å berge spinnakeren.

«Jeg tar på meg flytevesten skikkelig i dag » sa jeg til Magne idet jeg blåste opp lungen og dro opp glidelåsen før jeg jeg gikk på fordekket, og løste ut spinnakeren så den flagret fritt og kunne berges. Alt gikk greit, genoaen var oppe og jeg overtok igjen ved rattet idet vi rundet og smatt forbi den siste båten som ennå lå foran oss. Det så ut til å bli en paradeseilas på siste kryss mot mål.

Plutselig er det som om kraften i mitt venstre bein blir tappet ut og det svikter under meg der jeg står. Jeg prøver å stemme i mot, men isteden for å stå siger jeg ned på benken, og ser at beinet på en underlig måte ligger kveilet opp under meg, og jeg er ikke i stand til å bevege det i det hele tatt. Så faller også venstre arm ned fra rattet og jeg må holde meg fast med høyre arm for ikke å falle overende. Ingen smerter, ingen andre symptomer i det hele tatt.

Jeg vender meg til Magne og sier «du må overta», i det øyeblikket hørte jeg også at stemmen var utydelig og jeg hadde vansker med å snakke distinkt, så jeg fortsatte «Jeg har fått slag»

Jeg var ikke i tvil om hva som var skjedd, lammet i venstre side og talevansker ga meg en sikker diagnose, Slag.! Fra Magne kom det: «Du får vel ikke slag vel, hold opp å tull slik». Men da han hørte stemmen min og så lammelsen, så gikk det opp for han (som også er lege) at det nok var riktig.

Merkelig var jeg ikke redd for annet enn at nå ville vi kanskje ikke vinne, så jeg forsøkte å oppildne til å fortsette, men jeg hadde bedt Magne overta, og det gjorde han. Jeg ble beordret båret ned, lagt stille og passet på. Han brøt så seilasen og gikk mot land.

Mine første tanker da jeg skjønte hva som var fatt var: Yngve du må prøve om du svelger normalt, og det gjorde jeg. Du er heldig du tenkte jeg, da slipper du sonden. Jeg var hele tiden bevisst, men pratet som en foss, for de som kjenner meg, ennå mer enn vanlig, og var bare opptatt av regattaen, jeg merket ikke selv at jeg var ukritisk i forhold til den katastrofen som var skjedd. Jeg hadde ingen opplevelse av at dette kunne være farlig for meg. Men jeg godtok å bli båret ned, lagt ned og passet på.

På dekk hørte jeg at ting skjedde raskt, seilene kom ned, ble pakket, motoren startet, og snart var vi underveis for maskin. Magne kom ned og tok kontakt over radioen med land og avtalte møteplass med ambulansen, så litt på meg forsikret seg at alt så greit ut for øyeblikket, og gikk opp igjen for å ta Fresia til havn. Motoren saknet farten og snart kjente jeg myke dunk i skutesiden i det fendrene ble klemt mot kaia, og på et øyeblikk var kjente ambulansefolk med båre ved siden av meg; bar meg forsiktig opp, og avgårde bar det med blålys, musikk og surstoff gjennom nesetube.

Noen hadde gitt beskjed til Nenna, min kone, plutselig fikk jeg en mobiltelefon i hånden og jeg kunne snakke med henne. Det var nok litt beroligende at jeg var bevisst og kunne snakke med henne, men hun skjønte nok på det tidsunkt bedre enn jeg hvor alvorlig dette var. Jeg var ikke redd eller tenkte at dette kunne være farlig for meg.

I ettertid kan jeg se at jeg var åpenbart ukritisk. Jeg var stadig opptatt av at vi hadde brutt seilasen, og dermed gått glipp av en seier. Jeg var nærmest noe euforisk ved tanken på vår gode innsats i regattaen frem til jeg fikk slag, og pratet stadig om det.

Plutselig var vi allerede i mottakelsen, og det strømmet folk til, ledninger på brystet, blodprøver fra armen, spørsmål haglet om person opplysninger pårørende o.l. Så var det legens tur, en meget ung kollega, som tok opp anamnese og undersøkte meg på en fin måte, spesielt opplevde jeg at han klarte å la meg oppleve fortsatt verdighet som menneske, mens han gjorde en god og grundig undersøkelse før jeg bli trillet opp i CT.

Nå var jeg begynt å bli mer spent; hva i all verden var årsaken til at jeg hadde fått slag? Mest redd var jeg for at det kunne være tumor, så da resultatet av CT viste blødning, var jeg lettet, og ukritisk som jeg var, i godt humør, og hadde vanskelig for å ligge rolig. Jeg var fortsatt svært opptatt av regattaen som vi ikke hadde fått fullført.

Bakvakten kom etter jeg var kommet på overvåkingen, og forklarte meg hva som var funnet, hvor stor blødningen var, og at de hadde vært i kontakt med nevrokirurgen på Rikshospitalet, men at det ikke var funnet indikasjon for kirurgisk evakuering av blod. Det hadde jeg ikke noe i mot, for jeg var ganske redd for å la meg operere spesielt i hjernen. Legen forklarte meg nok hvor stor blødningen var, men jeg oppfattet ikke at det var kritisk. Nenna fikk samme informasjonen, og hun oppfattet det. Jeg bare la merke til at jeg ble lyst i øynene omtrent hvert 10 minutt og hørte det ble sagt at det fortsatt var stabilt. Blodtrykket ble også målt til stadighet.; i det hele tatt ble jeg overvåket, men selv det fikk meg ikke til å skjønne at jeg var kritisk dårlig.

Jeg har senere sett bilder av meg da, og jeg er glad jeg ikke så meg selv på det tidspunkt; ødematøs og helt skjev i ansiktet.

Hele venstre siden av kroppen var rammet med total parese, og sensibilitetstap. Jeg forsøkte stadig å flytte på meg ved hjelp av min høyre side men ble stadig vennlig men bestemt roet ned igjen. Jeg var helt ukritisk, forsto ikke at jeg skulle ligge stille, at det var viktig. Merkelig at en kan bli så ukritisk, uten at en selv oppfatter det. Tvert imot var jeg optimistisk, tenkte dette går jo bra. Senere har jeg lest at det er vanlig ved h.hemisfære apoplexi at en er ukritisk til dels euforisk i første fase.

Noen dager senere ble jeg noe mindre ukritisk og jeg husker hvor underlig det var å være helt hjelpeløs. Fullt stell i seng, det var bare å overgi seg til sine hjelpere. Evnen til å protestere var sterkt redusert. Da var det svært godt å merke den profesjonelle holdning hos sykepleierne, måten de gjorde jobben på.

4 dager på overvåking neddopet for å holde meg i ro husker jeg lite av, ikke en gang at Nenna var der omtrent halve døgnet, det var mange andre også, søsken og

svogre, men det er strøket ut av hukommelsen. Jeg husker nesten bare blodtrykksmålinger, lys i øynene og stemmer som sier at det fortsatt er stabilt.

Etter 4 dager mente legene tydeligvis at jeg nå var ute av kritisk fase, for jeg ble flyttet til vanlig avdelig på nevro, det som skulle bli slagposten om noen mndr.

Nå kom det noen mer normale reaksjoner med sorg over denne siden av kroppen som lå der helt ubrukelig, ja ikke bare det at hele huden i venstre side var uten normal sensibilitet, det kjentes ut som jeg var alvorlig solbrent i hele venstre side av kroppen, og venstre skulder hang delvis ut av ledd og var svært vond. Disse plagene skulle forfølge meg lenge.

Lyspunkt i tilværelsen var faktisk sykepleiernes stell av meg, i seng. Jeg opplevde det som ren nytelse, særlig ryggvasken.

Den savnet jeg senere da jeg klarte mer selv.

Etter en uke var jeg på ny til CT. som da viste at blødningen var stanset og resorbsjonen hadde begynt, så da var beskjeden, i morgen skal du opp og sitte på sengekanten.

Jeg trodde ikke det var sant, hvordan skulle jeg klare å sitte!

Neste morgen var fysioterapeuten og sykepleier og jeg tror også legen der, i det jeg skulle sitte for første gang etter slaget.

Jeg ble hjulpet opp til sittende, men falt ubehjelpelig overende mot venstre. Gjentatte ganger, men jeg måtte holdes. Etter ytterligere noen ganger var dagens trening over.

Rehabiliteringen, den lange vei tilbake var begynt.

Veien tilbake

Neste dag, og hver dag fremover kom fysioterapeuten to ganger om dagen og trente med meg.

Ja det var jo ikke rare treningen jeg fikk til, men ganske langsomt begynte jeg å ikke falle fullt så hjelpeløst, og så en morgen ved 5 tiden kjente jeg en fornemmelse i det lamme beinet, og plutselig så løftet jeg beinet strakt opp med dyna på. Jeg gråt av glede, første aktive bevegelse, det var en overveldende opplevelse

Dette ble med en gang utnyttet av fysioterapeutene, til å få meg opp på egne bein, stående. Første gangen trodde jeg det ikke var sant da jeg satte beina under meg og sto selv med støtte. Optimismen var stor, og treningsiveren ikke mindre. Da kom det lapp på kurven min med røde bokstaver «skal bremses» Jeg var visst fortsatt ukritisk.

Men det kom dager som var tyngre; en ettermiddag opplevde jeg at den helt sorte sorgen kom veltende inn over meg. Jeg hadde vært forberedt på at det måtte komme, men det var til ingen hjelp da den kom. Den skyllet innover meg som et tidevann du vet kommer til å gå over hodet på deg om du ikke kommer deg vekk og så oppdager at beina står fast og du klarer ikke å flytte deg. Det var ingen annen utvei enn å la fortvilelsen og sorgen velte over meg. Jeg følte meg så håpløst hjelpeløs, så full av sorg og fortvilelse at jeg ville helst bare gli vekk, men tilslutt så trakk jeg i snoren for å se om det var noe hjelp å få.

Inn kom en helt ung nyutdannet sykepleier og jeg tenkte hva kan vel du hjelpe meg med, og ikke bedre følte jeg det i det hun sa at hun følte seg så hjelpeløs i denne situasjonen, og visste ikke hva hun skulle gjøre,… men under over alle undere, hun ble stående, ble i situasjonen, jeg kjente hun strøk lett over skulderen min av og til som for å si «jeg er her fortsatt». Langsomt over ca en halv times tid slapp fortvilelsen taket, og jeg vendte tilbake til mer normal sorg.

Utrolig selv å kjenne og oppleve at det at hun var der, turde å bli i situasjonen hadde en slik kraftig virkning. Det ga meg med en gang svaret på mange takksigelser jeg tidligere ikke hadde forstått hvorfor jeg selv har fått. Det å være i situasjonen, stå hos, er ikke bare «jeg kan jo ikke annet», men en kraftig og viktig hjelp i en hjelpeløs situasjon. Det var en utrolig opplevelse å selv kjenne det på kroppen.

Senere kom det flere episoder med sorg spesielt over tapt funksjon, særlig over hånden som lå der så ubrukelig; det har falt mang en tåre over den, men hittil ikke flere med slik lammende opplevelse som denne.

Opptreningen hos fysioterapeutene gikk sin etterhvert vante gang. Hver dag og tildels to ganger daglig. Jon med grunntrening, pirkete på at jeg gjorde det riktig, kvalitetstrening som skulle gi grunnlaget for videre trening. Ulla som på en forunderlig måte klarte å lokke ut av meg prestasjoner som jeg egentlig ikke kunne klare, det ga ytterligere optimisme til videre trening og Ragnhild som med elektrisk stimulering bidro til å lokke frem muskelbruk igjen.

Denne kombinasjonen bidro til en rask bedring, og stor var gleden den dagen jeg klarte å komme fra sengen over i stående og videre over i rullestol selv. Jeg gråt av glede som et barn som har fått sin første sykkel til jul.

Dermed kunne jeg bevege meg på egen hånd rundt omkring, først på avdeligen, siden overalt på sykehuset. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så jublende glad for å kunne ta meg frem i rullestol, og snart kunne jeg få overnattingspermisjon hjem. Det ble ordnet med rekkverk hjemme og jeg lærte meg teknikk til å komme fra rullestol over i bil og omvendt og trappegang med god støtte.

Etter 4 uker på sykehuset ble jeg overført til Sunnås. Jeg kom ved hjelp av rullestol og ellers levende støtte, men i løpet av 6 uker kunne jeg gå en 20 m uten støtte i korridoren, med bare sikring i tilfelle jeg skulle miste balansen. Samtidig var det en trening i tålmodighet. Det har aldri vært en av mine sterke sider og har nok falt vanskeligere enn aktiv trening…

12. oktober 1995 kom jeg hjem for å trene videre hjemme, og jeg avtalte med fysioterapeuten 5 dager i uken, vel en time hver gang.

En blanding av kvalitetstrening på enkeltbevegelser, styrketrening generelt, koordinasjon, balanse og kondisjonstrening. Dette har gitt og gir fortsatt jevn fremgang. Jeg blir sterkere, tåler mer, har betydelig bedret kondisjon og styrke, og spesielt gangfunksjonen har bedret seg mye. Hånden er fortsatt lite til nytte, mens skulderen har brukbar kraft og bevegelse, slik at jeg nå er stort selv selvhjulpen i det daglige, men den fortsatte trening gir ytterligere fremgang.

Dette har vist meg med all ønskelig tydelighet at det nytter å rehabilitere, men det er nødvendig med sterk vilje, en god porsjon gå på evne, og utholdenhet hos pasienten. Hos de som ikke har det, vet jeg nå at det nytter og derfor viktig å motivere til gjenopptrening. Det bedrer livssituasjonen til den enkelte og minsker nødvendig innsats fra hjelpeapparatet.

Uten god hjelp hjemme ville det nok ha vært mye vanskeligere. Jeg har en tålmodig kone som aldri har klaget over den belastningen det må ha vært og nok fort satt er.

Den 1/9-96 begynte jeg i jobb igjen, hele den administrative delen som kommunelege I, men praksis kan jeg ikke klare med en spastisk, lammet hånd/arm. Det ser etter 2 mndr ut til å gå brukbart. Men jeg har ikke samme indre drivet lenger, og jeg har blitt betydelig mer tålmodig.

Jeg er med andre ord rimelig godt rehabilitert, og fortsetter trening 3-4 ganger i uken, og merker at ganske langsomt er det fortsatt fremgang.

Jeg skriver dette i takknemlighet til først og fremst min kone og familie, god og effektiv hjelp og behandling fra første øyeblikk, god akuttrehabilitering, og videre rehabilitering, og en overveldende støtte fra mange av mine lokale medmennesker. Det har bidratt til at jeg selv bedre har kunnet stå på, og ikke svikte min del av rehabiliteringen.

Yngve Nakling

Vestlandsstykket 4

4950 Risør

 


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 9 april 1997

John Leer

Previous PageSee PageNext Page