Utposten Nr 3 1997

forsidebildet

See PageNext Page

Helge Worren

LEDER:

Stortingsmelding nr. 23 om legetjenesten – holder den mål?

Stortingsmelding nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet – Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen (1) er den første av 3 stortingsmeldinger fra Gudmund Hernes – den såkalte trilogien av helsetjenestereformer.

UTPOSTEN har hatt dette temaet oppe ved mange anledninger, bl.a. som hovedtema i nr. 5/1995 (Er fastlegeordningen løsningen?) (2) og i nr. 2/1997 (Fremtiden, stortingsmeldingen og faget) (3), hvor igjen lederplass vier omtale av de forventninger vi har til de bebudete reformer for legetjenesten i kommunene.

Til denne utgaven av UTPOSTEN foreligger den etterlengtede Stortingsmeldingen. Vi har spurt lederne for APLF (4), OLL (5), NSAM (6) og leder for Legeforeningens referansegruppe for fastlegeforsøket (7) om å uttale seg. Videre gir representanter for medarbeiderne uttrykk for de konsekvenser de mener reformen kan ha for dem (8).

I UTPOSTEN 5/95 spør Betty Pettersen på lederplass «Er fastlegeordningen løsningen på våre problemer?» (9). Det er fristende å gjenta spørsmålet i en lett modifisert utgave: Gir stortingsmelding nr. 23 løsningen?

Meldingen gir uttrykk for en stor tillit til den norske allmennlegestand gjennom de innledende uttalelser om tjenesten som en hovedstein i grunnmuren i den norske helsetjeneste. Beskrivelsen av ansvar og oppgaver bærer også bud om denne vektlegging. Meldingen er uvanlig og prisverdig faglig rettet (for en stortingsmelding å være) mot allmennlegetjenestens idealer og egenart og gir en gylden anledning til å trekke primærlegen inn i lyset igjen. Når meldingen imidlertid skal beskrive dagens problemer i denne legetjenesten gjøres det med en såvidt grov penn og sjablongmessige uttrykk at håret lett reiser seg. Flere av innspillene til dette UTPOSTEN tar opp denne inkonsekvens («nedslående beskrivelse»(4)»elendighetsbeskrivelse»(7)). Det er ikke til å forstå at man på den ene siden sier at denne legetjenesten i Norge er noe av det beste verden kan by på for så i neste hånd å gi en beskrivelse av nærmest kaos. Norsk allmennlegetjeneste kan fortsatt bli bedre selvsagt, men det er unødvendig å male med slike misvisende farger for å få dette poeng fram. OLLs leder mener sågår at en slik fremstilling virker som et salgsfremstøt for fastlegeordningen (5).

Meldingen har fått som en del av sin overskrift «Trygghet og ansvarlighet». Tryggheten skal bli bedre for pasientene gjennom en fastlegeordning. Dette virker troverdig gjennom en fastere og mer formelt forpliktende ordning av pasient-lege-forholdet. En slik trygghet – sett uavhengig av den nå aktuelle fastlegeordningen – har lenge vært et ideal for norsk allmennmedisin. Store deler av den norske befolkningen har en slik trygghet, selv om den foreløpig ikke er så formelt forpliktende som den nye reformen legger opp til. Økt ansvarlighet for legene er det andre hovedtema i meldingen. Mange leger er bekymret for denne økningen av ansvar. Dette kan lett tolkes i verste mening til å være en frykt for å ha et definert ansvar og motstand til å gå inn i forpliktelser. Det er nok riktigere å tolke frykten som en bekymring for den økte arbeidsbyrde og bundethet dette medfører uten at det fører til tilstrekkelige tiltak for å møte utfordringen. Er legedekningen og stabilititeten i legestillinger god nok til å klare dette? Har man forstått hva listeansvar 52 uker i året innebærer? Har man vurdert hva det betyr å innføre en ordning med begrenset anledning til å bruke vikar? Tas legenes arbeidsbyrde og arbeidsmiljø alvorlig nok? Har man ikke skjønt at legenes arbeidsbyrde og arbeidsmiljø betyr noe for kvaliteten av tjenesten og dermed også rammer pasientene? Hva med kommunens ansvar? Meldingen farer med harelabb over disse spørsmål. Spørsmålene må finne tilfredstillende svar hvis reformen skal kunne få livets rett.

Meldingen gir uttrykk for bekymring for små utkantkommuner. Det er gode grunner til dette. Tiltakene som foreslås er imidlertid begrensede og skal tydeligvis utredes nærmere. Storbyene (mange av de problemene meldingen tar opp har sin egentlige hjemstavn her!) må stort sett finne løsningen selv på de problemer man har, iflg. meldingen. Når det gjelder primærhelsetjeneste er på mange måter storbyene en utkant, om ikke geografisk. Derfor hadde også storbyene fortjent en mer grundig og fokusert omtale i meldingen.

Samfunnsmedisin omtales i denne melding – som i flere meldinger tidligere – med vakre honnørord. Det er vanskelig å betvile at de er oppriktig ment. Dessverre er imidlertid omtalen av samfunnsmedisin en skjemmende flekk i denne Stortingsmeldingen og svekker dessverre troverdigheten. Samfunnsmedisin er riktignok ikke denne meldingens hovedtema, men den hadde fortjent å bli korrekt og mer forpliktende omtalt. Meldingen sier heldigvis at dette skal være en prioritert oppgave i kommunene. I en illustrasjonsboks (s. 35) gis en god og rimelig alment akseptert beskrivelse av hva samfunnsmedisin oppfattes å være. Når man i selve teksten omtaler samfunnsmedisinske oppgaver blir det «suppe», som Mjell uttrykker det (7). Da ramses det opp en lang rekke kommunale legeoppgaver (prisverdige og viktige nok!) som ikke er å anse som samfunnsmedisin i det hele tatt. Med en slik uklar holdning til hva samfunnsmedisin egentlig er, kan det bli vanskelig å få dette saksfeltet skikkelig prioritert. Det heter i meldingen: «Kommunen stilles fritt til å organisere og definere omfanget av det samfunnsmedisinske arbeidet innenfor lovens rammer og tilpasset kommunens behov.» Det er vel og bra å satse på det lokale demokrati, men hvorfor gjelder dette spesielt samfunnsmedisin? Det gjelder åpenbart ikke kurativ allmennpraksis, som meldingen gir tildels ganske detaljerte føringer i forhold til. Vi får håpe at den bebudete utredning om folkehelsearbeid kan rette opp noe av det Stortingsmeldingen ikke har maktet.

Flere av UTPOSTENs bidragsytere denne gangen har fokusert på de økonomiske sider ved reformen. Denne siden skal her kun omtales med følgende to spørsmål:

– Hvorfor har ikke meldingen forsøkt å foreslå tiltak for å rette opp skjevheten mellom avlønning av kommunale legeoppgaver (inkl. samfunnsmedisin) og kurativt legearbeid?

– Hvorfor har ikke en fastlønnsmodell fått en mer hederlig omtale, selv om den iflg. meldingen er urealistisk i dagens situasjon? Erfaringen fra fastlønnsordning den korte tid den fikk virke var tross alt gode – sålenge den fikk anledning til å være en konkurransedyktig alternativ til privat allmennpraksis.

Djevelens advokat er kjent for å lete med lys og lupe for å finne helvetes brennemerker. Meldingen fortjener et kritisk blikk fordi den er så viktig. Denne kritikken bør også være fokusert på det positive. Meldingen vil bli stående som et viktig grunnlagsdokument for legetjenesten i kommunene i lang tid fremover. Den tar opp en lang rekke viktige sider for tjenesten og forsøker å sette fokus på genuine problemer for såvel pasienter som legene og tjenesten. Det skal den ha ære av. Flere av innspillene til UTPOSTEN nevner at det nå er viktig med dialog og diskusjon. Halvorsen sier «det er ingen grunn til å fortvile, men all grunn til å komme med kreative innspill» (5). Meldingen har et potensiale, men også mange mulige fallgruber. Det er i dette håp om at det videre arbeid kan føre til dialog og konstruktivt samarbeid at reformen kan ha mulighet til å bli en god reform – en reform som bygger på det beste i tradisjonene og med smidige og tilpasningsdyktige løsninger til norsk virkelighet.

1) Stortingsmelding nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet – Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen.

2) UTPOSTEN nr. 5/1995 Er fastlegeordningen løsningen?

3) UTPOSTEN nr. 1/1997 Fremtiden, stortingsmeldingen og faget

4) Bakke, Hans Kristian. Stortingsmelding om primærlegetjenesten. UTPOSTEN 1997 (3); 26: 110-113

5) Halvorsen, Ivar. Hva sier OLL? UTPOSTEN 1997 (3); 26: 119-120

6) Haukeland, Bjarne. NSAMs kommentar til Stortingsmelding 23. UTPOSTEN 1997 (3); 26: 116-117

7) Mjell, Johnny. Jeg er skuffet over Stortingsmelding 23. UTPOSTEN 1997 (3); 26: 106-108

8) Rutle, Tove og Svarttjernet, Kari. Medarbeiderne og Stortingsmelding 23. UTPOSTEN 1997 (3); 26: 109

9) Pettersen, Betty. Er fastlegeordningen løsningen på våre problemer? UTPOSTEN 1995 (5); 24: 195.

See PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 12 mai 1997

John Leer