Utposten Nr 3 1997

Previous PageSee PageNext Page

Vi må styrke den sosialmedisinske dimensjonen i samfunnsmedisinen

Tekst: Anders Smith

Anders Smith, født 1945. Cand. med. Oslo 1972. Ass. lege og reservelege ved Folkehelsa 1975-80, allmennpraksis Markveien legesenter i Oslo 1980-86, kommuneoverlege i Bærum 1986-1996. Nå seksjonsoverlege ved Avd. for samfunnsmedisin, Folkehelsa. Fra 1. juni 1997 fylkeslege i Akershus. M. Sc. community medicine London 1980.

Mange av oss som er opptatt av samfunnsmedisinens fremtid i Norge, har også prøvet oss på ulike definisjoner på hva samfunnsmedisin er og hva begrepet samfunnsmedisin inneholder.

Det har vel vært en tendens til å si at samfunnsmedisin stort sett dreier seg om grupperettet helsefremmende og forebyggende arbeid.

Fylkeslege Tor Ødegaard i Akershus sier i en artikkel i Utposten (nr. 1/1997) at vi har glemt sosialmedisinens mikrodimensjon i denne forbindelse, d.v.s. den kliniske sosialmedisin konsentrert om enkeltmenneskers problemer, familie og arbeidsplass.

Ødegaard minner om at sosialmedisinen omfatter såvel mikrodimensjonen (klinisk sosialmedisin) som makrodimensjonen (samfunnsrettet medisin).

Jeg tror at Tor Ødegaard her peker på noe vesentlig, og det er mulig at flere av oss som har vært opptatt av samfunnsmedisinens ansvar og oppgaver overfor den presumptivt friske delen av befolkningen, så og si har «glemt» vårt tilsvarende ansvar for de, både enkeltindivider og grupper, som har en sosialt problematisk menneskelig adferd eller avvik fra en sosial norm. Kanskje er det derfor bygget opp barrierer mot tverrfaglig og tverretatlig samarbeid hvilket, som Tor Ødegaard nevner, kan ha bidratt til den isolasjon som er blitt mange samfunnsmedisinere til del.

Etter 10 år som kommuneoverlege i Bærum registrerer jeg med en viss ro at jeg faktisk har deltatt i mye av den type arbeid som Tor Ødegaard omtaler. Bl. a. fikk vi tidlig etablert «Kommuneoverlegens gruppe for stoffmisbruk og AIDS». Vi brukte lovverket aktivt til å forsvare og hjelpe utsatte enkeltpersoner eller familier hvor utkastelse fra hus eller leilighet eller frakobling av elektrisitetsforsyning ville bety en alvorlig trussel mot liv og helse. Vi brukte mange ganger vårt eget begrep «helsediplomati» til å finne en løsning på tvers av etater og fag for å få til en god løsning for vanskeligstilte.

Men det ergrer meg at vi aldri satte dette på trykk når vi omtalte hva samfunnsmedisin var. Jeg selv har vært med på å beskrive innholdet i kommunal samfunnsmedisin slik (1):

– Miljørettet helsevern

– Smittevern

– Helsestatistikk

– Helsemessig beredskap

– Organisasjon og ledelse

Til mitt forsvar kan jeg si at deler av sosialmedisinen, kanskje særlig makrodimensjonen, er godt nok ivaretatt gjennom kapitel 4a i kommunehelsetjenesteloven (2). Her er som kjent begrepet sosiale miljøfaktorer en del av definisjonen på miljørettet helsevern. Videre ligger det et stort potensiale i kommunehelsetjenestelovens §1-4, 3. ledd (om medvirkning) og samme lovs §3-4 (om medisinsk-faglig rådgivning). At kommunal samfunnsmedisin også forutsetter kunnskap og erfaring innenfor organisasjon og ledelse, skulle borge for at tilrettelegging av tjenester for vanskeligstilte grupper, ikke ble glemt. Men mikrodimensjonen, den kliniske sosialmedisin, blir lett mye mer usynlig. Kanskje burde det bli en oppgave for OLL og andre i tiden som kommer så og si og bringe den kliniske sosialmedisin tilbake til eller inn i samfunnsmedisinen?

Skjematisk ville da ovenfor nevnte liste se slik ut når det gjelder innholdet i den kommunale samfunnsmedisin:

– Miljørettet helsevern

– Smittevern

– Helsestatistikk

– Helsemessig beredskap

– Klinisk sosialmedisin

– Organisasjon og ledelse

– Medisinsk-faglig rådgivning

Men ryddejobben er ikke ferdig med dette ettersom vi ved inklusjon av klinisk sosialmedisin i begrepet samfunnsmedisin har åpnet for at samfunnsmedisinen også har ansvar og oppgaver rettet mot enkeltindivider og ikke bare mot enkeltindivider som representanter for en gruppe. Vi kan altså ikke lenger si at samfunnsmedisin i kommunehelsetjenesten bare dreier seg om «grupperettet helsefremmende og forebyggende arbeid». Kanskje skulle vi prøve en definisjon som dette:

Samfunnsmedisin i kommunehelsetjenesten består i grupperettet og individrettet arbeid som krever tverrfaglig og tverretatlig medvirkning.

Med en slik omdefinering av begrepet samfunnsmedisin, vil vektleggingen av det helsefremmende og primærforebyggende bli tonet noe ned, likeledes det grupperettede aspektet. Derimot legges det større vekt på det tverrfaglige. Kanskje er det til syvende og sist det som er det grunnleggende trekk ved samfunnsmedisinen, enten man arbeider for funksjonsfriske eller funksjonshemmede mennesker individuelt eller i grupper?

Begrepet medisinsk-faglig rådgivning som jo blir ansett som en typisk samfunnsmedisinsk virksomhet i kommunehelsetjenesten, kan heller ikke betraktes som et rent grupperettet helsefremmende og forebyggende tiltak. I odelstingsproposisjon nr. 60 (1993-94) (3) heter det i kap. 6 om kommunelegen som medisinsk-faglig rådgiver: «Dessuten vil denne legen innen sitt fagfelt kunne gi personellet råd og veiledning, både i enkeltsaker og som ledd i generell opplæring og kompetanseheving.» Helt tilsvarende innebærer oppgaven som «smittevernlege» i kommunen (4) en lang rekke høyst individrettede tiltak som f. eks. råd og veiledning til enkeltindivider, motta henvendelser og meldinger, bestemme forholdsregler for enkeltpersoner som ikke er vaksinert, ileggelse av yrkesforbud (dog sammen med fylkeskommunalt utpekt lege), begjære obduksjon og forberede forslag til tvangssak.

Som vi ser: grenseoppgangen mellom det individrettede og det grupperettede i samfunnsmedisinen er ikke like tydelig bestandig. Kanskje bør vi derfor altså tone ned definisjonen av samfunnsmedisin som noe rent grupperettet og primærforebyggende/helsefremmende. Allmennpraktikeren har lenge fått høre at han eller hun ikke ser skogen for bare trær. Samfunnsmedisinen har lenge fremhevet behovet for å se hele skogen. Men det forhindrer vel ikke at man også av og til ser ett og annet tre?

Anders Smith

Anton Schjøths gt. 2

0454 Oslo

Referanser:

1. Smith, A.: Samfunnsmedisin i kommunehelsetjenesten. Overheadserie med presentasjon av miljørettet helsevern og de andre samfunnsmedisinske oppgavene i kommunehelsetjenesten. Oslo 1995.

2. Lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene

3. Ot. prop. nr. 60 (1993-1994) Om lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i visse andre lover

4. Lov av 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven).

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 12 mai 1997

John Leer