Utposten Nr 3 1997

Previous PageSee PageNext Page

Ny hovedutdanning i samfunnsmedisin

Sjur Agdestein redegjør i siste nummer av Utposten for spesialitetskomitéens tanker om den nye hovedutdanningen i samfunnsmedisin (1). Han inviterer til innspill. Jeg har tidligere hatt skrivelser i Utposten med relevans for denne problemstillingen (2, 3), men føler likevel behov for å komme med noen supplerende synspunkter.

Viktige føringer

Hensikten med spesialistutdanning er å sikre adekvat kompetanse (kunnskap, holdninger, ferdigheter) i bestemte yrkesroller. Spesialistutdanningen må derfor ta utgangspunkt i hvilke yrkesroller som skal fylles. Det gjelder både faglig innhold og praktisk gjennomførbarhet. Man må med andre ord lage regler som i tilstrekkelig grad tar hensyn til den faktiske virkelighet de skal virke i.

Samfunnsmedisin utøves på alle forvaltningsnivåer, men kommunene vil fortsatt være hovedarenaen for iverksetting av samfunnsmedisinske tiltak. Dette er i samsvar med innholdet i kommunehelsetjenesteloven og Stortingets henvendelse til Regjeringen 30.04.96, som Agdestein refererer: Det henstilles til Regjeringen å styrke samfunnsmedisinen med særlig vekt på lokalsamfunnsmedisinen ut i fra at 90% av folks helsetjenester dekkes av kommunen.

Den ferske stortingsmeldingen om legetjenesten i kommunene understreker en rekke steder betydningen av samfunnsmedisinsk arbeid i kommunene, og det bebudes en egen folkehelsemelding som nærmere skal drøfte hvordan både samfunnsmedisinsk og annet folkehelsearbeid skal realiseres. Jeg kan ikke finne signaler i meldingen som tyder på et ønske om å skille samfunnsmedisineren og den praktiserende allmennlegen.

Kommuneloven med store frihetsgrader for intern kommunal organisering gjelder fortsatt. De fleste norske kommuner er også fortsatt små, selv om mange skulle ønske og forutser at dette vil endre seg.

Spesialistutdanningen i samfunnsmedisin må ta hensyn til disse forhold.

Faglig innhold

Agdestein definerer samfunnsmedisin som vitenskapen om og aktiv deltagelse i samfunnets organiserte anstrengelser for å forebygge sykdom, forlenge liv og fremme livskvalitet og bedre helse. Definisjonskatalogen for allmennlegetjenesten fra 1996, som er velsignet av Sosial- og helsedepartementet, definerer samfunnsmedisin slik:

Den delen av medisinen som er opptatt av og rettet mot helsetilstanden i hele eller deler av befolkningen, livsmiljøet og samfunnsforholdene befolkningen lever i, og hvordan helsetjenesten og andre tiltak som iverksettes, imøtekommer behov og fungerer i forhold til å bedre folkehelsen.

Man bør ha gode grunner for å avvike fra en fersk, «offisiell» definisjon. I dette tilfellet er også den «offisielle» definisjonen etter mitt syn klart bedre og mer dekkende, bla. ved at den klarere understreker det grupperettede perspektivet. Den bør derfor foretrekkes.

I forhold til utvikling av spesialistregler må imidlertid definisjonen operasjonaliseres og konkretiseres. Agdestein gjør dette, men jeg synes opplistingen hans både inneholder vesentlige mangler og høyst diskutable elementer. Et alternativt forsøk kan være:

– Kartlegging, overvåking og analyse av helsetilstanden i befolkningen og de faktorer (miljø, livsstil, arv) som kan påvirke den positivt og negativt. Dette dreier seg om alt fra epidemiologisk og samfunnsmedisinsk grunnforskning til de ulike forsøk på å tilfredsstille kommunehelsetjenestelovens krav om å ha oversikt over den lokale helsetilstand og de lokale helsedeterminanter.

– Utvikling av metoder og tiltak i helsevesenet og i andre samfunnssektorer som vil føre til bedring av folkehelsen. (Men IKKE gjennomføringen av tiltak i andre sektorer, slik noen synes å tro. Det er ikke helsevesenets oppgave å skape levende lokalsamfunn, kulturaktiviteter eller sosiale nettverk!)

– Samfunnsmedisineren kan også planlegge og administrere gjennomføring av tiltak.

– Gruppe-/befolkningsrettet smittevern.

– Evaluering av helsetjenester og andre ulike tiltak som påvirker helsetilstanden. Helseøkonomiske vurderinger vil være et viktig element i dette.

– En viktig funksjon er å være helsefaglig premissleverandør og rådgiver for overordnet administrativ og politisk myndighet og andre organer i og utenfor helsetjenesten. Det vil si å være en aktør både i helsetjeneste- og helsepolitikken.

– Helsemessig beredskap.

Jeg kan ikke se noen automatisk kobling mellom samfunnsmedisinsk arbeid og lederfunksjon i helsetjenesten på alle forvaltningsnivåer, slik Agdestein hevder. Samfunnsmedisineren har en viktig rolle som helsefaglig premissleverandør og rådgiver for overordnet administrativ og politisk myndighet og andre organer i og utenfor helsetjenesten. Men det er altså en opplysnings-, rådgivnings- og gjerne pådriverrolle uten dikterende fullmakter. Det er også viktig å være seg bevisst at samfunnsmedisinen er begrenset til å gjelde problemstillinger hvor medisinsk kunnskap er en vesentlig forutsetning for å forstå eller løse problemene.

En av årsakene til samfunnsmedisinens problemer i dag tror jeg skyldes manglende realitetsorientering til den kommunale forvaltningsmessige virkelighet og de spilleregler som gjelder der. Det er svært viktig at spesialistutdanningen tar dette på alvor og legger stor vekt på hvilke kunnskaper, holdninger og ferdigheter som gjør at samfunnsmedisineren vil klare seg bedre i det kommunale system. Det kan se ut til å være behov for radikale endringer på dette området i spesialistutdanningen.

Hva er samfunnsmedisinske stillinger?

Agdestein skriver: Omorganiseringen av Den norske lægeforening i 1992 medførte en grensedragning mellom de ulike stillingsgrupper med inndeling og obligatorisk medlemskap i yrkesforeninger. Medlemskap i yrkesforeningen Offentlige legers landsforening, som også er Spesialforening for samfunnsmedisin, kan etter dette på ett vis definere landets samfunnsmedisinske stillinger.

Dette er en merkelig form for logikk. Det kan da ikke være legeforeningens organisasjonsstruktur som avgjør stillingskategoriene blant leger i norsk helsevesen? Det må være stillingenes konkrete innhold vurdert opp mot den gjeldende definisjon av faget som avgjør om en stilling skal kalles samfunnsmedisinsk eller ikke. Gjennom Agdesteins resonnement er feks. alle trygdelegestillinger gjort til samfunnsmedisinske stillinger mens sjefslegestillingene ved sykehusene ikke er det. Det kan stilles vel begrunnede spørsmål ved om dette er en dekkende beskrivelse av mange trygdelegers faktiske arbeid.

Petter Øgar

Pb. 411

5801 Sogndal

Referanser

1. Agdestein S. Den nye hoveutdanningen i samfunnsmedisin. Utposten 1997; 26: 62-7.

2. Øgar P. Kommunelege I – hvem er det? Utposten 1994; 23: 48-50.

3. Øgar P. Hvordan kan vi best få fram samfunnsmedisinen i en ny kommunestruktur? Utposten 1995; 24: 248-53.

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 12 mai 1997

John Leer