Utposten Nr 4 1997

forsidebildet

See PageNext Page

Psykiatrien i våre hjerter

Det er på mange måter lettere å bære en psykisk lidelse i dag enn tidligere, selv om mye gjenstår. Det hjelper på at – det er flere som er oppmerksomme på at psykiske lidelser er temmelig vanlig blant mennesker i våre kommuner, nabolag og familier – det er mange som etterhvert forstår at det er vanskelige plager å bære og gjøre noe med, både for den som bærer dem og den som skal hjelpe – mange forstår at det kreves flere hjelpere og at det ikke er bare en type hjelp som trengs – flere vet at det gjerne trengs samordnet bistand fra flere hjelpere med kompletterende kompetanse for å få igang tiltakskjeder nærmest mulig nærmiljøet til den som bærer lidelsen.

Det er tydelig at Sosial- og helsedepartementet ved Gudmund Hernes også forstår dette. Stortingsmeldingen om psykiatrien (1,2) som nylig er fremlagt tar en real gjennomgang av utviklingen av psykiatrien på godt og vondt og beskrivelsen av hvor vi står i dag er igjenkjennbar. Fremtidens psykiatri slik den beskrives i meldingen har jeg også tro på! Desentralisering, brukermedvirkning, nærbehandling til pasientens bosted, samordning og samarbeid mellom tjenestene, kompetanseøkning og spredning, kapasitetsøkning og dokumentasjon og kvalitetssikring for tjenestene, – det er gode, viktige og lovende ord.

Kapitlet om finansiering er lite og beklagelig uforpliktende. Det kunne fått være det, dersom det arbeid som er annonsert som viktig for den videre bruk av meldingen (f.eks. Revidert nasjonalbudsjett) var mere lovende. Men det er det ikke – og vi kan ikke la kapitlet om finansiering være i fred:

Jeg er slett ikke sikker på at Hernes et co forstår at for å realisere fremtidens psykiatri må det midler til – nå! Psykiatri tar tid, og tiltakene som skal gi oss fremtidens psykiatri tar også tid! Psykiatriske pasienter har ventet lenge nok – det er deres tur nå! De har lenge nok måttet ta til takke med smuler og vært gjemt bort og glemt dersom de ikke har vært kasteballer mellom nivåene i helsetjenesten! Den tause reformen har kostet dem nok! Nå kan og må de få en bistand vi kan være bekjent av!

Jeg kunne nevne noen flere tiltak som ville bidratt til bedre vilkår for våre psykiatriske pasienter, men skal unnlate det og bare be om at Regjeringen og Stortinget nå sørger for at det de selv har sagt de vil gjøre virkelig gjøres!

Når så er sagt vil jeg gjerne bruke spalteplassen til å si noe om hva som er ansvaret for oss andre, spesielt legene.

Meldingen tar spesielt opp og anerkjenner allmennlegenes nøkkelrolle i arbeidet med psykiatriske pasienter, samtidig som den hevder at det har vært vanskelig å få til et tilstrekkelig godt samarbeid mellom psykiatrien og allmennlegetjenesten. Jeg tror ikke at årsaken til disse vanskene ligger bare på det ene nivået (3). Fagområdene er forskjellige. Begge må imidlertid kjenne ansvar for tilnærming og gjensidig forståelse og aksept – for å kunne gjøre sin del av jobben i forhold til felles pasienter. Det er altså viktig at primærmedisinere og psykiatere finner gode relasjoner!! Forhåpentligvis vil dette kunne gå lettere med en fastlegeordning, men gode relasjoner krever personlig engasjement og ikke bare lovende strukturelle betingelser.

Jeg tror videre ikke at midler «fra oven» alene vil gi oss fremtidens psykiatri. Midlene må til for at vi skal kunne gjøre det som er riktig og viktig. Penger og andre ressurser må til for at vi skal få økt kapasitet i utdanningssystemet, men det er vi som må fylle det! Vi må forberede oss på utstrakt tverrfaglig samarbeide og koordinering, hvilket i alle fall for enkelte betyr andre arbeidsmetoder og holdninger til samarbeidspartnere. Midlene må til for å sikre pasientene brukerråd og hjelpere av ulik type, – men vi skal tåle å samarbeide med disse! Midlene skal sikre at kommunene lager og gjennomfører planer for sine psykiatriske pasienter – men vi må sannsynligvis hjelpe kommunene til å gjøre dette arbeidet. I dette arbeidet må vi blant annet anskueliggjøre våre erfaringer med tidsbruk i psykiatrisk arbeid. Midlene skal brukes til å gi pasientene et verdig liv, tross funksjonsnedsettelse, lidelse og lite nettverk. Vi må tåle å stå i dette arbeidet – lenge. Midlene skal brukes til å gi oversikt over hva som egentlig skjer i våre tjenester. Vi må tåle å levere data om vår virksomhet slik at analyser av den kan gjøres og gi oss innsikt i hvorvidt vi sammen når de målene vi er satt til å arbeid mot. Dette er noen av de krav som stilles til helsearbeidere i fremtidens psykiatriske arbeid, – og jeg er sikker på at vi skal klare å ta ansvaret for vår del av dem, – bare vi får gode rammer og noe anerkjennelse når vi har gjort det!

Spissformuleringene om utilstrekkelighet, paradokser, manglende forståelse og ansvarstagning, om unnfallenhet og politisk feighet som brukes av ulike aktører i forbindelse med de fleste politiske og mange faglige diskusjoner, kan vi la ligge. Vi har en felles psykiatriens fremtid der hver enkelt har et ansvar for utviklingen av den. Det første og største løftet, akkurat nå, må imidlertid myndighetene ta gjennom å starte bevilgningsprosessen som skal til for å realisere deres egne politiske mål!

Referanser:

1. St. meld. nr. 25 (1996-97). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene.

2. Straume E. «Vi har fått en ny psykiatriplan, men har enda ikke fått en ny psykiatritjeneste». Stortingsmeldingen om psykiatri. Utposten 1997; 26: 144-146.

3. Øgar P. Hvilke faktorer påvirker samhandlingen mellom første og andrelinjetjenesten? Utposten 1997; 26: 160-163.

See PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer