Utposten Nr 4 1997

Previous PageSee PageNext Page

«Vi har fått en ny psykiatriplan, men vi har enda ikke fått en ny psykiatritjeneste»

Stortingsmeldingen om psykiatri

Uforpliktende tanker etter å ha lest meldingen

Tekst: Eystein Straume

Eystein Straume, født 1942. Etter 25 år som distriktslege/kommunelege i Loppa har behovet for å se helsetjenesten i fugleperspektiv begynt å melde seg. Lokalsamfunnsmedisin er blitt en økende utfordring. Og medredaktørplassen i Utposten er fortsatt en spennende posisjon.

Helseministerens vårkreasjoner er komplette. Den tredje og siste stortingsmeldingen om reformer i helsetjenesten er nå lagt fram. For en tid siden kom som kjent stortingsmeldinger om fastlegeordningen og spesialisthelsetjenesten. Dessuten er det fremmet et lovforslag om hvem som har rett til avtale om refusjonsordninger og det skal komme nye lover om både helseprofesjonene og om rettssikkerhet og særlige tiltak for mennesker under psykisk helsevern.

Gjøkungen

Vi kan lese om ventelister og køer, manglende styring og uklare lederforhold. Pulverisering av ansvar og profesjonsstridigheter synes utbredt. Det er geografisk skjevfordeling av helsepersonell og regionale ulikheter i både tilbud, produktivitet og resultater. Dessuten mangler det mål for slike sammenligninger. Helsetjenesten viser seg å være gjøkungen som truer med å sluke hele velferdstaten. Vår handlekraftige helseminister blåser følgelig til kamp. Kamp mot hva eller hvem? Er det syndebukkene og latsabbene som skal feies av banen, eller er det en kamp for et nytt og bedre samfunn? Er det bare opprydding i vår senmoderne tidsalder? For å kvitte seg med gammelt sosialdemokratisk gods når vi går mot et nytt år tusen?

Hva har vi gjort i dette landet som utløser en slik flodbølge av reformer? Flodbølgen skaper følelser og reaksjoner som svinger fra undring til sinne, fortvilelse og avmakt. Befriende er det når det gamle slagordet fra de konservatives rekker plutselig dukker opp: Forandring for å bevare. Kanskje helseministeren likevel mener at det meste i vårt helsevesen er godt!

For mye er godt. Vi spør i fullt alvor om vi har verdens beste helsetjeneste i mange sammenhenger. Vi har stor legetetthet, vel fungerende primærhelsetjeneste. (Hvorfor skal vi vende ryggen til helsesentre med fastlønnete kommuneleger, teamarbeid, tverrfaglighet og områdeansvar?) Sykehusvesenet er godt utbygd. Vi har mye godt utstyr og behandlingsresultater blant verdens beste.

Elendighetsfokuseringen kan gi forandring, men kan den skape forbedring?

Annerledesfaget

Psykiatri er anderledesfaget. Allerede i studiet oppleves spenningen og avstanden mellom anatomi, patologisk anatomi og læren om sykdommer i sjelens irrganger som voldsomme.

Studentene beskriver forholdet som schizofrent. Dualismen og problemene knyttet til den forfølger oss gjennom hele vårt yrkesaktive liv, synes det som. Og det blir ofte lettest å velge det håndfaste og konkrete i den somatiske medisinen fremfor det mer spekulative og ugripelige stoff som sjelen er laget av. Kanskje dette er en grunn til at psykiatrien tross fagre ord kommer dårlig ut i så mange sammenhenger.

En omfangsrik Stortingsmelding

Etter planen skal sosialkomiteen gi sin innstilling 9. juni og meldingen skal behandles i Stortinget 17. juni. Saksordfører er Valgerd Svarstad Haugland.

Meldingen slår fast at psykiatrien i Norge svikter i alle ledd: Det forebyggende arbeidet er for svakt. Tilbudene i kommunen er for få. Tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester er for dårlig. Opphold i institusjon blir ofte for kortvarig. Utskriving er mangelfullt planlagt og oppfølgingen er ikke god nok.

Meldingen er departementets svar på vedtak fattet av Stortinget under debatten om statsbudsjettet (!!) i 1996: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en nasjonal handlingsplan for psykisk helsevern, eventuelt som en del av den bebudede stortingsmeldingen om psykisk helsevern.»

Departementet er ubeskjeden og ønsker med meldingen å legge fram en helhetlig politikk som tar for seg alle sider ved tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen ta sikte på å legge et grunnlag for bedre og mer sammenhengende tjenester til mennesker med psykiske lidelser. For å oppnå det vil regjeringen ta i bruk en rekke virkemidler

– juridiske – i form av ny lovgiving

– økonomiske – i form av øremerkete tilskuddsordninger i en overgangsperiode

– utdanningspolitiske tiltak

– faglig veiledning fra statlige tilsynsmyndigheter.

Det er ikke lett å orientere seg i meldingen. Sammendraget er mer formet som en innledning og er lite konkret. Derimot er departementets vurderinger spredd ut gjennom meldingen i egne avsnitt på 31 steder. Så man tvinges til å lese hele meldingen fra perm til perm. Og da blir det et problem at meldingen er så vidt omfattende. Og trenger en melding til Stortinget å inneholde så mye stoff om historie og ulike behandlingsmåter opp gjennom tidene? Meldingen inneholder et vell av opplysninger og faglig stoff. Mye av meldingen kunne egnet seg som lærebok i sosialpsykiatri, eller kanskje helst som lærebok i helse- og sosialfag i den videregående skolen! Men politikerne vil måtte streve hardt for å få tak i meldingens budskap. Det er vanskelig å danne seg et konkret og håndterbart bilde av den psykiatritjenesten Stortinget inviteres til å vedta. Det blir fort en situasjon hvor man bare kniper igjen øynene, stemmer ja og stoler på at meldingen er skrevet i den beste hensikt!

De enkelte deler

Etter innledning og sammendrag kommer et kapitel om brukere og pårørende. Terminologien forvirrer for her kan vi lese at pasienten skal komme først og sist. Og ikke brukeren. For hvem er brukeren? Pasienten, klienten, kunden eller som trygdeverket nå sier: medlemmet? Men budskapet er brukermedvirking slik at den det gjelder settes i sentrum, og at vi skal unngå benevnelser som stigmatiserer.

Deretter kommer meldingens hoveddel som beskriver tjenestetilbudene med status, vurderinger og forslag til tiltak. Videre følger det omtale av tilbud til innsatte i fengsel, og til særlig vanskelige eller farlige sinnslidende. Det er kapitel om grupper med særlige behov som asylsøkere, innvandrere, rusmiddelbrukere og utviklingshemmede. Den samiske befolkningen omhandles særskilt. Det 7. kapitelet tar for seg kompetanse og kvalitet og det 8. kapitelet omhandler økonomiske og administrative konsekvenser. Meldingen avsluttes med to vedlegg. Et om diagnose, forekomst og behandling av psykiske lidelser og en sammenligning av psykiatrien i Norden.

Under beskrivelsen av formålet med meldingen slås det fast at kommunen har et basisansvar for pasienter med alvorlige lidelser og omfattende problemer. Departementet vil utforme lovgivingen slik at kommunene får eneansvar for varige pleie og omsorgstjenester til mennesker med psykiske lidelser. Det vil medføre at psykiatrisk sykehjem overføres fra fylkeskommune til kommune. Det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til at nærmiljøet er viktig og at kommunene skal legge forholdene godt til rette for tjenester i nærmiljøet, men tjenesten skal holde kvalitetsmål og være av tilfredstillende omfang.

Nærmiljø viktigste arena

Nærmiljøet blir viktigste arena for psykiatritjenesten. Dette føyer seg inn i trenden de siste par tiår. Asylet er for lenge siden kommet i miskreditt og bygges ned. En tilsvarende oppbygging og styrking av psykiatrien i kommunene har bare delvis funnet sted. Øremerkete midler i en overgangsperiode skal gjøre oppbyggingen mulig. Men departementet trenger statistikk og lokale planer for å bestemme størrelsen på de øremerkete midlene. Dette er forutsetninger som mangler og det vurderes derfor å innføre en kommunal plikt til å lage planer for den lokale tjenesten. Videre klargjøres det at kunnskapsgrunnlaget i lokalsamfunnet er for svakt. Det blir ikke enkelt å være kommunalt ansatt helsearbeider etter en slik salve!! Ansvar uten makt og plikt til å planlegge uten å ha kunnskap skaper neppe grobunn for en god tjeneste!!!

Kommunenes ansvar

Det redegjøres for ti særlig viktige tjenester som kommunene har ansvaret for. Allmennlegetjeneste er en slik viktig tjeneste på linje med botilbud, dagsenter og fritidsaktiviteter. Allmennlegen skal hjelpe mennesker i livskrise, være stabil legekontakt for kroniske psykiatriske pasienter og gi støtte til pårørende. Slikt arbeid tar tid, departementets løsning er imidlertid kunnskap og fastlegeordning. Med slike misforhold kan ikke meldingens målsetting oppnås.

Det er også uklart hvordan den lokal utviklingen av tjenestetilbudene skal skje. Hvem skal gjøre jobben, hvem skal ha ansvaret, hvordan skal tjenesten struktureres og dimensjoneres. Hvem skal den planlegges for og først og sist: Hvilke ressurser kan kommunene regne med å få? Det som synes klart er at byråkratiet vil øke, med krav om planer, tilbakemeldinger og statistikkføringer. Departementet sier at lovverket er klart nok og de vil ikke fremme noen forslag til endringer i eksisterende lover!!

Det virker heller ikke betryggende at kunnskap og kompetanse skal styrkes ved, blant annet endring i legenes grunnutdanning. Det tar tid før en omlegging av studieplanene gir endringer i lokalsamfunnet. Dette kan ikke være løsningen på problemet i dagens situasjon.

Tiltakskjeden

Lokale tjenester krever tilgang på spesialister i 2.linjen. Tiltakskjeden er viktig for en god og helhetlig funksjon. Spesialisttjenesten er ulikt oppbygget og organisert i de enkelte fylker og regioner. Nasjonale kompetansesentra skal nedlegges og erstattes med regionale. Tilbud til barn og voksne skal ses under ett og her skal effektiviteten økes. Den tjenesten som skal betjene kommunene skal finnes i de distriktspsykiatriske sentrene. Utviklingen her har gått fra institusjoner til psykiatriske poliklinikker og nå til distriktssentra. Prosessen er kommet ulikt langt rundt om i landet. Det foreligger ingen plan for hvordan denne trenden skal videreføres. Hvor mange senter skal vi ha, hvordan skal de bemannes, hva skal de gjøre og hvordan skal de ledes? Sentrene skal kunne gi kortvarige botilbud – hva med bruk av tiltak uten pasientens samtykke? Skal de distriktspsykiatriske sentrene dimensjoneres for slike tiltak? Og igjen savnes angivelser av hvilke ressurser man tenker seg dette vil kreve.

Kunnskap

Meldingen bæres oppe av en grunnleggende tro på at kunnskap og kompetanse er veien å gå. Departementet vil derfor styrke utdanning og forskning. Men det sies lite om hvilken kunnskap og hvilken forskning. Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatrien er stort og mangfoldig – hvilken retning vil departementet at utviklingen skal ta? Hvordan kan mangfoldet bestemmes ved politiske vedtak?

Hovedproblemet i dag er ikke kunnskapsmangel, men for lite tid, penger og stillinger. Og med stort kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre trenges det friske penger med klare føringer for å få til endringer. Det siste kapitelet om økonomiske og administrative konsekvenser er bare på knappe to sider, og illustrerer at meldingen ikke gir klare nok anvisninger på behovet for penger og fagfolk. Heller ikke synes ledelsen og organiseringen av oppbyggingen av en ny og bedre psykiatritjeneste å være kommet på plass.

Og det er synd når departementet selv sier at tjenesten til psykisk syke svikter i alle ledd.

Hvordan skal dette gå?

Helseministeren er pågående og aktiv på mange fronter. De to første stortingsmeldingene bringer han i nærkontakt med mektige interesseorganisasjoner og politiske motstandere som forsvarer lokalsykehus og fylkeskommunens revir. Det gir prestisje å komme seirende ut av slike konfrontasjoner.

Annerledes er det med forholdene til de psykisk syke. De er knapt synlige som «motstandere» og har ingen sterke pressgrupper. På papiret er denne pasientgruppen lovet hjelp mange ganger. I virkeligheten kommer de stadig nederst på listen over tiltak.

Og selveste statsministeren har åpnet valgkampen med å love 32 milliarder til eldreomsorgen. Men eldreomsorgen er sosialtjeneste og ikke helsetjeneste. Eldreomsorgen kommer utenpå helsetjenestens reformer og reduserer hele helsetjenesten til en spurv i den tranedansen som nå trappes opp før valget. Og det lover ikke godt for mennesker med psykiske lidelser. Det gir ikke så mye ære og berømmelse å slåss for en gruppe som er lite synlige. Men det ville være statsmannskunst verdig en minister av Hernes format å gå på barrikadene for disse menneskene, slik at de kan få et godt nok tilbud i vårt samfunn.

Eystein Straume

9550 Øksfjord

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer