Utposten nr 4 1997

Previous PageSee PageNext Page

Seksualitet og forebyggende tiltak
Skal vi forebygge seksualiteten eller problemene?
Forebyggingsstrategier

Tekst: Svein-Erik Ekeid

Svein-Erik Ekeid er fagsjef for smittevern og rådgiver i Statens helsetilsyn. Etter en karriere i det offentlige helsevesen og i allmennpraksis overtok han som den første ledelsen av arbeidet mot hiv/aidsepidemien i Helsedirektoratet. Etter seks år med dette arbeidet, flyttet han til Verdens helseorganisasjon, først i Alexandria, senere i København og i hovedkontoret i Genève, som regional aidsrådgiver i henholdsvis Midt-Østen og i Europa og som global sjef for assistanse til de nasjonale aidsprogrammene i verden. Fra våren 1995 har han igjen arbeidet i Norge.

(basert på et foredrag holdt på kurset Sexologi i allmennpraksis i Primærmedisinsk uke, 14. november 1996)


Innledning

Det vil kunne være lett å avvise spørsmålsstillingen i tittelen. På den annen side, kan det også hevdes at det i menneskehetens historie er utført minst tre meget storstilte sosiale forsøk med å forebygge seksualiteten, uten at en har fått færre problemer av den grunn. (Vi skal ikke her diskutere disse forsøksprotokollene, hverken som hygieniske tiltak eller om hensikten med forsøket var å finne en faktisk forebyggingsstrategi for problemene man allerede hadde innsett var innbakt i kjønnsdriften.)

Situasjonen i dag er at vi har en rekke problemer, både av samfunns-, mellommenneskelig og individmedisinsk art, knyttet til seksualiteten og dens forskjellige uttrykksformer. I det følgende vil jeg primært konsentrere meg om den samfunnsmedisinske siden, og særlig om kunnskap og erfaring som vedrører seksuelt overførbare sykdommer (til forskjell fra andre safunnskonsekvenser av vårt syn på seksualiteten, som f.eks. seksualisert vold, o.lign., og til forskjell fra f.eks. reproduktiv helse, som infertilitets- eller abortproblematikk m.m.)

Seksuelt overførbare sykdommer

Det kan vel ikke være tvil om at i – såvel historisk som – global sammenheng er problemene her i landet minimale. (Figur 1) Spørsmålene som melder seg må bli: Hvordan og hvorfor har vi en så pass tilfredsstillende situasjon hva angår SOS i Norge?

Det er vel med disse infeksjonssykdommene, som med de fleste andre, at allmennheten tillegger medisinens utvikling i vår del av verden mesteparten av æren. Og det er vel sannsynligvis like galt som å anta at f.eks. tuberkulosen forsvant i samfunnet p.g.a tilgjengeligheten til antibiotika. Det har lenge vært en akseptert medisinsk sannhet at det er den sosiale og samfunnsmessige utviklingen som står for hovedforklaringen, mens vaksinasjon og antibiotika bare tar seg av et restproblem.

Og her ser jeg en analogi. Tilgang til lys og frisk luft samt avskaffing av usunne boligforhold tok knekken på tuberkulose. På samme måte, vil en fortsatt sosial opplysning av seksualitetens mørke, og utlufting av såvel lyse som mørke kroker måtte være hovedstrategien for løsning av seksualitetens infeksjonsmedisinske problemer, mens påpeking av behovet for å ta forholdsregler ved seksuelt samkvem, dvs «propaganda» for å ha og legge til rette for «ikke-ubeskyttet sex» (bruke kondomer), – samt medikamentene -, reserveres for restproblemene.

For meg blir det en logisk konsekvens av et slikt grunnsyn at vår profesjon også må passe seg for å overmedikalisere problemene ved seksualiteten, og også med SOS. Vi har med et mangefasettert og multideterminert problem å gjøre – derfor må tilnærmingen være multiprofesjonell og må finnes ved felles, og samtidig innsats i flere samfunnssektorer (eller multisektorielle løsninger- om dere vil). På bakgrunn av min globale erfaring fra Verdens helseorganisasjon, har jeg trukket den slutning av vi ser dette ennå tydeligere i andre deler av verden, hvor seksualitetens kår ligger dårligere an enn her hos oss.

Multisektorielle løsninger

Det tør være velkjent at WHO’s hovedstrategi for aids-forebygging har vært basert på en multisektoriell tilnærming.

Etter min mening er det ikke noen grunn til ikke å legge den samme forutsetning til grunn for vellykket forebygging av de øvrige seksuelt overførbare sykdommene. Poenget er jo at seksualitetens kår må vernes og fremmes på flere nivåer samtidig, hvis vi skal komme problemene (også SOS-problemene) til livs:- på samfunnsnivå, på det mellommenneskelige nivå og på det individuelle nivå.

Et hovedansvar vil naturlig nok ligge på helsesektoren, som initiativtaker til og samordner av innsatsen, både i form av overvåking og, først og fremst analyse, av den epidemiologiske situasjonen, av vurdering av handlingsalternativer og som aktiv pådriver på og rådgiver til de øvrige sektorene, det være seg i rusmiddelspørsmål, i sosialtjenesten, i arbeids- og næringslivet, i Forsvaret og, ikke minst, som rådgiver i skole- og undervisningssektoren.

Men helsetjenesten må ikke tro at den kan og skal påta seg oppgaven alene; og leger må ikke tro at seksuell helse først og fremst er et legespørsmål. Skal vi nå videre frem, må alle gode krefter forene seg; og tiltakene må først og fremst rette seg til barn og unge. Det kan også være grunn til å minne om at helsetjenesten ikke bare omfatter medisinske profesjoner – vi har behov for råd fra og samvirke med samfunnsvitere og «samfunnskunnere» av alle slag.

Men tilbake til de mange nivåer: Det dreier seg altså om såvel seksualitetens kår generelt i samfunnet, kulturelle og sosiale konvensjoner og holdninger til seksuell interaksjon mellom individer og den individrettete forebygging og behandling. Når det gjelder det siste vil jeg gjerne legge spesiell vekt på at denne altfor ofte er preget av en «mer av det samme» -tilnærming. Pasienten som kommer tilbake gang på gang med en ny SOS, trenger sannsynligvis noe annet enn bare gjentakelse av det budskap og den behandling han/hun fikk forrige gang, og forrige gang, og forrige gang igjen.

Og på samfunnsnivå, såvel som i forhold til å få endret kulturelle og sosiale seksuelle stereotypier i mellommenneskelig interaksjon, er skole og samfunn stikkordene. En kan si det så sterkt (tror jeg) at hvis ikke skole og samfunn hadde sviktet i sin oppdrager- og opplysningsgjerning, ville helsevesenets behov for innsats både på det forebyggende og behandlende plan være betydelig mindre.

For å eksemplifisere behovet for en multisektoriell strategi, ser vi på en oversikt over tiltak som beviselig har hatt en god virkning i land i den industrielle verden som vi ellers liker å sammenligne oss med. Eksemplet gjengitt i figur 2 er hentet fra en artikkel av Coates og medarbeidere som nylig ble publisert i «The Lancet». De har studert situasjonen i en rekke industrialiserte land, og sett på hva som skiller land med positiv hiv-epidemiutvikling fra land med en negativ utvikling av epidemien. (Tiltakene er nevnt i tilfeldig rekkefølge, altså ikke rangert etter effektivitet)

Det er heldigvis en lang liste, og skulle til fulle vise behovet for multiprofesjonell samhandling og multisektorielt arbeid. Noen av tiltakene er klart medisinske (både i betydningen helsetjeneste-organiserte og i betydningen legearbeid), men her er det behov for innsats fra andre profesjoner og i andre innfatninger enn i den tradisjonelle helsetjenesten og i det offentliges regi.

Men skal vi nevne «samråderett», må vi først og fremst understreke både den samråderett som hver enkelt av oss har behov for skal eksistere mellom de profesjonelle hjelpere og, og ikke minst, den samråderett og -plikt vi har oss imellom som seksualpartnere.

Det har vært en del av norsk hiv-strategi fra arbeidets begynnelse at «en må kunne si ja for å kunne si nei». Senere har forskere kommet til samme resultat, og fortalt oss hvor vesentlig dette er . Et hovedpoeng er derfor styrkingen av gode kulturelle og sosiale normer for atferd i seksuell kontekst: trygghet, kjærlighet og ansvar.

Den siden av seksualiteten som vi kanskje bør legge minst vekt på overfor de unge er SOS-problemene knyttet til seksualitet. Først og fremst skal vi fremheve en godkjenning av erotikkens lyse og gode sider, før vi begynner å vise fargebilder av syfilitiske sår og utflod fra urethra, og før vi snakker om fare for sterilitet, sykdom og død. (Ikke det at disse sidene skal underslås, men det skal ikke være hovedbudskapet.)

Det nytter ikke å skremme ungdommen vekk fra de seksuelt overførbare sykdommene. Angst har en kortvarig effekt, og kan hos individer med svakt seksuelt selvbilde ha en paradoksal effekt – Øker omfanget av angst, øker sjansetakingen parallelt. Også fordi angst ofte fører til at rus blandes med kjønnsdrift. Samtidig er det slik at folk flest har den erfaring at «som oftest går det ikke så galt» – noe som medvirket til økt sjansetaking.

Det står fast som et ubestridt faktum at det på alle måter er enklere å etablere gode vaner når en starter med noe, enn å endre dårlige vaner når en først har etablert dem som atferdsnorm.

Konklusjon

Vi må gripe dem unge og hjelpe dem å forme sitt seksuelle selvbilde på en positiv og god måte. Budskapet må understreke seksualitetens, erotikkens og sensualitetens gode sider og den fornyende, positive kraft som ligger i kjærlighet og seksuell glede.

Vi står altså igjen med disse to stikkordene: åpenhet og ansvar. Eller som uttrykt på en av de første hiv-kampanje plakatene fra Østerrike: «Schutz aus Liebe» og fra Danmark: ; «men størst af alt er kjærlighed»

– Medie-kampanjer

– Metadon-program

– (Hjelp til dannelse av hiv-positives selvhjelps-grupper

– Hiv-rådgivning og -testing

– Opplysningstiltak i høysrisikomiljøer

(barer, seksuelle arenaer, m.fl.)

– Oppsøkende tiltak blant personer med potensiell høyrisikoatferd (menn som har sex med menn, stoffbrukere, sexarbeidere, innsatte, m.m)

– Rådgivningskontorer og -telefoner

– Utdanningstiltak for barn og unge

– Etablering av et tillitsvekkende behandlingstilbud for hiv-positive og aidssyke (som omfatter medisinske, sosiale og psykiatriske tjenester, m.m.)

– Økt egenorganisering blant personer i faresonen

Modifisert etter T.J. Coat et al. Lancet, Vol 348

 

Lege Svein-Erik Ekeid

Rådgiver, Fagsjef for smittevern

Avd. for samfunnsmedisin, Statens helsetilsyn

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer