Utposten nr 4 1997

Previous PageSee PageNext Page

En skolelege krysser sine spor

En medisinsk historisk reiseskildring fra virkeligheten

Tekst: Jan E. Kristoffersen

1953 modell, Oslo-gutt, spesialist i allmennmedisin, erfaring fra distrikts-Norge og det sentrale Østland. Flere anfall av samfunnsmedisinsk arbeid i Oslo Helseråd og Helsedirektoratet, nå i gruppepraksis kombinert med deltids forskerstilling.

Som en uhelbredelig nostalgiker med utpreget sans for alt som er gammelt har jeg gjennom årene funnet at yrkesvalget som lege på mer enn en måte var riktig for meg. Uansett hvor jeg har arbeidet, i sykehus, offentlig helsearbeid eller almenpraksis i by og i distrikt, har historien alltid ligget i krokene og sittet i veggene, og nesten alltid vært lagret på loftet i form av alt fra antikverte medisinske instrumenter til hundre år gamle medisinalberetninger og koppevaksinasjonsprotokoller.

Jeg tror mange kolleger har registrert dette fenomenet, og på samme måte har kunnet glede seg over at historien er så nær at man formelig og fysisk kan se og berøre den og fascineres av den. Kanskje er det en av de få gevinster av ressursfattigdommen i helsevesenet at vi nærmest tvinges til ikke å glemme den nære fortid.

Ikke fullt så hyggelig er det når man blir tvunget til å jobbe i fortiden. Jeg skal fortelle en historie om det. Som historier flest er min historie subjektiv, uten formelle referanser, ikke et resultat av en dobbel blind design, egnet til å forarge, lett å angripe, og lett å oppfatte som et usaklig lyskespark til en del av vårt helsevesen som allerede ligger nede og blør stygt.

Når jeg allikevel forteller min historie er det fordi jeg tror at også usaklige beretninger om subjektive erfaringer kan være nyttige innspill for å skape en debatt om skolehelsetjenesten blant leger og på legers premisser.

Det er elleve år siden jeg sist var skolelege på denne barneskolen i en mellomstor Østlandskommune. Jeg er tilbake i denne deltidsjobben fordi jeg er pålagt det av helsesjefen, og som driftstilskuddsmottager avtaleforpliktet til å stille opp. For elleve år siden var jeg nyutnevnt almenpraktiker Dnlf, og gikk løs på en hver ny oppgave med entusiasme og overbevisning om at denne jobben var viktig, og at jeg skulle bidra til å gjøre mitt beste. Det tok allikevel ikke lang tid før jeg trøtnet i mine bestrebelser på å skape fysisk, psykisk og sosialt veltilpassede og lykkelige skolebarn, men skjebnen og nye jobber andre steder løste problemet for meg.

Mitt perspektiv har endret seg med årene. Erfaring har lært meg å være skeptisk, og noen vil sikkert si kynisk, her jeg sitter en februardag i 1996 og skuer ut over min nye arbeidsplass.

Allikevel vil jeg fremheve at jeg faktisk har gått til oppgaven med tanker om å gjøre dette ordentlig. Jeg har blant annet lest meg opp på fylkeslegens omfangsrike veileder for skolehelsetjenesten, og pusset støv av Anders Grimsmos bok om skolehelsetjenesten fra slutten av 80-tallet.

Blant annet Grimsmos arbeid, og tallrike publikasjoner fra inn- og utland har jo revet bort mye av fundamentet for den somatiske screening som fortsatt drives, men det har vært mye spennende prosjektbasert fagutvikling for å gjøre det forebyggende psykososiale arbeidet bedre. Mye av det fagutviklingsarbeidet som har vært gjort er verket til helsesøstre med interesse for å utvikle sitt fag, mens legenes rolle har vært begrenset.

Dokumentasjon på at gamle eller nye forebyggingsstrategier virker og er implementerbare utenfor rekkene av entusiastiske forebyggings-salvasjonister bedømmer jeg etter fattig evne til å være meget sparsom.

Mitt dacaponummer på den skolemedisinske arena er som leseren nå har forstått preget av laber motivasjon, men dog en ørliten forventning om at gode ting vel må ha kunnet skje under mitt elleve- årige fravær.

Første arbeidsdag innledes med en gjennomgang av utstyret på skolelegens kontor.

Kontoret er et rom på 3,5 x 3 meter. Heldigvis er det en dør inn til et lagerkott i den ene enden av rommet, for innerst i dette kottet henger vår Snellens tavle, med mulighet for 5 meters leseavstand. Tavlen er noe preget av elde der den henger i en gammel lyskasse med vintermorgengule, sacralt utseende kjerter av noen lamper til belysning.

Det viser seg allikevel at de mest skarpsynte førsteklassingene klarer å lese til visus 5/5. Alle de andre får jeg ikke gjort noe nærmere undersøkelser av, fordi det ikke finnes noe brillekasse som jeg kan bruke hvis jeg mistenker en hypermetropi, en overakkomoderende småpike, eller en og annen myopi i utvikling. Jeg tenker at det er slik fordi at ingen leger før meg på dette kontoret har tenkt at det var noe vits i å oppdage synsfeil hos 7- til 13- åringer. Har de tenkt det med velbegrunnet støtte i litteraturen, eller av ren sløvhet og resignasjon?

En far kommer inn med sin datter. Far er en av de innfødte, og begynte selv på denne skolen i 1964. « Jøss, jeg tror kontoret er helt urørt siden jeg gikk i første klasse jeg, jommen artig å se det igjen! Men jeg husker den benken – den var vi redde for alle sammen! «

Han peker samtidig bort på undersøkelsesbenken. Den er spesialbygget for dette kontoret hvor ingen disponibel vegg kan mestre mer enn halvannen meter benk.

Som kompensasjon for manglende lengde er den ca en meter og tyve høy, og utformet med et massivt treunderstell og en overdel i snusbrun shirting med patinerte messingnagler. Jeg tipper den er laget rundt annen verdenskrig, sannsynligvis av en delvis snekkerkyndig vaktmester.

Fargesynstavlene i hylla er gode gamle Ishihara, men denne gang i utsøkt VSOP tapning. Det dreier seg om intet mindre enn tredje opptrykk av 9. utgave, London 1944. I forordet står det:

«In response to the demand for this work from all three branches of the Services, as well as from many medical men engaged in the examination of personell, it was decided to apply to the patent office for the necessary licence to reprint, the work being copyright by the Berne Convention.. Royalties on copies sold are paid to the Custodian of Enemy Property, and are held by him until the conclusion of the present war.»

Jeg overmannes et øyeblikk av historiens sus, mens jeg tenker på at kanskje nettopp denne synstavlen avgjorde unge menns skjebne i en historisk stund, denne anonyme sortkledde japaner som valgte ut «the brave young lads» til ære og død i en Spitfire over den Britiske kanal eller blodslit og død som fargeblind fotsoldat ved El Alamein . …Og etterpå kom japaneren kanskje til Norge som alliert bistand til de tidligere okkuperte land.

Imidlertid forteller denne bleknede og kaffeflekkede boken meg også at selv den verste pessimist i Londons råvarefattige trykkeribransje i 1944 ikke valgte trykksverte- og papirkvaliteter gode for ytterligere 52 års krig!

Vi er i 1996 igjen. Mor med datter på kontoret, sier med en umiskjennelig skepsis i stemmen: «Hennes eldre bror var jo nærsynt, uten at det ble oppdaget her, men det er vel heller ikke rare sjekken dere får gjort med det dårlige utstyret dere har!?» Jeg samtykker inne i meg selv, samtidig som jeg prøver å forklare et nærsynthet ofte utvikles i prepuberteten, og at det slettes ikke er sikkert at noe ble oversett ved førsteklasse-undersøkelsen av storebror Ole. Hun ser på meg med det tvilende blikket som vi alle kjenner og som forteller meg: « Dere leger dekker nå alltid over kollegers feil!» Men hun sier det ikke høyt. Ikke denne gangen.

En annen mor: «Kim Andre hadde en bilyd da han var mindre, kan du høre noe nå?» Jeg auskulterer, kan ikke høre noe galt, men stetoscopet er av den aller billigste typen som ikke har klokke, bare membran, og knapt egner seg til annet enn BT-måling. Diastoliske bilyder blir litt leie å høre da. Men, tenker jeg, det har vel ikke vært noen interesse for å høre diastoliske bilyder hos de doktorne som har vært her tidligere da. Og kanskje er det ikke så farlig heller hos tilsynelatende friske barn ? Eller hva vet vi om det?

Mens vi snakker om blodtrykk, så er jo ikke det noen veldig aktuell problemstilling i grunnskolen, men det står nå et blodtrykksapparat her. Det er et Erkameter 300 Original, sikker 50-taller med tidsriktige og sprukne grønne slanger og en ballong så hard som en golfball. BT-apparater skal ettersees og justeres årlig heter det seg vel. Mulig at internkontrollen kan ha sviktet her.

Imidlertid har den nye tid gjort sitt inntog på et felt. Skolelegens kontor er nemlig utstyrt med en elektrisk skrivemaskin fra tidlig 80-tall, en Hermes Toptronic med skrivehjul og rettetast! Min glede slukner raskt når jeg innser at skrivemaskinen er i ustand, og at tykkelsen på støvlaget på valsen indikerer at det har vært slik en stund.

Noen telefon finnes ikke på legens kontor, så for å kommunisere med omverdenen må jeg ut til helsesøster. Hennes værelse fungerer som helsesøsterkontor, audiometrikabinett og venteværelse. Helsesøster deler riktignok en telefonlinje med skolens inspektør, men herfra kan man ringe, og eventuelt snakke om sensitive ting når rommet en stakket stund er tomt for fedre, mødre eller skolebarn.

Men nye utfordringer venter en moderne skolelege. Ører skal undersøkes, og noen av dem er små, og mange har cerumen i seg. Vattpinnene som finnes er av et format som gjør dem riktig hendige i andre og større av kroppens hulrom. Øretuber i barnestørrelse har ingen spurt etter før i følge helsesøster. Cerumenhaker finnes ikke.

Jeg konkluderer med at på dette kontoret har ingen lege brydd seg om å se ordentlig på trommehinner på mange år, hvis de da ikke har medbragt privat utstyr for å avhjelpe den kommunale armod. Om det så i det hele tatt har spilt noe rolle kan ingen av oss svare på, for vi vet jo lite eller ingenting om helsekonsekvensene av uselektert hørselsscreening og øreundersøkelser.

Vekten vi veier barna våre på er fra 1951. Sist justert: 1951. Den er nokså treg i loddsleiden, og man kan saktens lure på hvor presis den er etter 45 års bruk. På den annen side er det jo så langt jeg vet ingen som har kunnet dokumentere at veiing av skolebarn har ført til noe bra noen gang. Kanskje det heller er stener til byrden for de som av forskjellige grunner utvikler spiseforstyrrelser?

Jeg tar en kikk bort i brosjyrehylla for å se om jeg har noe å lære der. En brosjyre til mor og far om skolebarns helse refererer til store idrettsmenn som Håkon Brusveen og Carl Fredrik Bunæs som gode forbilder for den oppvoksende slekt. Tidlig 60-taller er min diagnose. Sannsynligheten er stor for at mine egne foreldre har lest i denne om «barneselskaper – et gode eller et onde?» og andre viktige tema. Selvsagt finner jeg « veiledning i fotgymnastikk» og «legekort» fra Norges idrettsforbund, 1974 utgave. Helsedirektoratets aller første publikumsbrosjyre om AIDS lyser opp i sin nesten nytrykte glans. Det var en veldig god brosjyre – i 1985.

Dagen går mot slutten. Jeg har måttet erkjenne at det siden 1985 har skjedd – ingenting. Kontoret er uhensiktsmessig, gammeldags, feilutstyrt, mangelfullt utstyrt, og kan ikke brukes til forsvarlig legevirksomhet. Allikevel har leger kommet og gått, og formodentlig gjort sin plikt ved å nedfelle de nødvendige kryss og kommentarer på skolebarns helsekort, kontrollert scolioser og pes planus , og henvist til øyelege de som ikke så helt inn i bunnen av legens kott.

Helsesøstrene ved denne skolen har jobbet jevnt og godt og trutt i alle år og gjort de viktige jobbene med vaksinasjoner o.l. på en forbilledlig måte. Det eneste de kan bebreides for er en enestående tålmodighet og beskjedenhet som har gjort dem i stand til å arbeide under slike forhold.

Vår del av tjenesten er imidlertid vårt ansvar som leger. De fleste av oss har latt skolelegerollen være et uengasjert pliktløp, og flyktet fra den så fort vi har kunnet, over i våre spennende, dynamiske og mer lukrative almenpraktikerhverdager.

I dag fremstår skolelegetjenesten som jeg og mange kolleger kjenner den omtrent som et stykke rakfisk – den er ikke ordentlig dau, den er bare skjemt og glemt!

Det minste vi kan gjøre som leger er å enten behandle den slik at den friskner til, eller , hvis vi er enige om at den ikke kan overleve, gi den adekvat omsorg ved livets slutt.

For å få til dette må vi utfordre de sentrale helsemyndigheter, som for tiden reviderer veiledninger for det forebyggende arbeid i skolen. Vi må fortelle dem at det er DE som må gi tjenesten et konkret og meningsfylt innhold basert på KUNNSKAP om hvilke helsetilbud for skolebarn som gir en helsegevinst.

Hvis det IKKE er KUNNSKAP men bare ideologi og fraser og fromme ønsker som tilsier at legen i skolen skal videreføres og utvikles, har de sentrale helsemyndigheter et stort problem. I dag er det nemlig bare entusiastene som overlever i tjenesten, og entusiasmen er ikke så slitesterk i en hverdag hvor meningen med arbeidet er så utydelig, de fysiske arbeidsforhold elendige og regelrett degraderende for helsepersonellets anseelse og selvfølelse, og Felleskatalogen er fra 1989.

P.S: Nå som vi kan hende får et nasjonalt medisinsk historisk museum vet jeg om et ekte gammelt skolelegekontor i nydelig originalstand som kan innlemmes i samlingen!

Jan E. Kristoffersen

Stiftelse for helsetjenesteforskning

Postboks 55

1474 Norbyhagen

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer