Utposten nr 4 1997

Previous PageSee PageNext Page

Foreldreundersøkelsen 1995 – noen kritiske bemerkninger

Tekst: Liv Tønjum og Margaret Torbjørnsen

Det er flott at Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet har satt igang et samarbeidsprosjekt med sikte på å styrke foreldrerollen. Samtidig kartlegges behov ved hjelp av ny og pålitelig forskning. Vi skal her se nærmere på en slik kartlegging i Foreldreundersøkelsen 1995 av Magne Raundalen og Rolf Gjestad, en undersøkelse som etter vår mening er et eksempel på dårlig og lettvint forskning. Rapporten er sendt ut til samtlige helsestasjoner i landet.

Foreldreundersøkelsen 1995 er en landsdekkende spørreundersøkelse som har til formål «å få en viss oversikt over hva småbarnsforeldre strever med av spørsmål og problemer knyttet til barneoppdragelsen». Vi merker oss at Barne- og familiedepartementet har gitt støtte til denne undersøkelsen. Forskerne har valgt å bruke helsestasjoner og barnehager som arenaer for rekruttering av deltakere. Spørreskjemaene og informasjonsbrev ble sendt med posten til helsestasjonene og barnehagene, og distribuert direkte til foreldrene. Svarprosenten fra helsestasjonene var 44,5 og fra barnehagene 20,0, altså svært lav. Forfatterne vedgår at det er viktig å analysere årsaken til lav svarprosent, uten at de gjør det. De oppgir at spørreskjemaet ble sendt ut til 1313 foreldrepar og at 924 foreldre svarte på skjema. Betyr dette at 462 foreldrepar har svart? Vi har problemer med å få de oppgitte tallene til å henge sammen. Det er ikke lett å forstå om prosentene som oppgis refererer til antall par som svarte eller antall personer. Antall helsesøstrene ble også bedt om å svare i denne undersøkelsen. Hverken antall helsesøstre som ble spurt eller svarprosent er oppgitt i sammendraget. Aleneforeldrene er underrepresentert i undersøkelsen, og dette ble kompensert med arrangerte foreldremøter i barnehager med en kjent og stor andel av aleneforeldre. På disse foreldremøtene brukte forskerne tilpassete spørreskjema. Det virker på oss som om det er gjort metodiske endringer underveis i prosessen.

I forbindelse med informasjonen til helsestasjonen ber forskerne helsesøstrene svare på to spørsmål. Det ene dreier seg om de synes de har nok tid og anledning til å snakke med foreldrene. Det andre handler om helsesøstrenes vurderinger av foreldrenes mottakelighet for informasjon. Ikke uventet svarer de at «de stort sett finner lite tid til en mer omfattende veiledning» og «foreldre ikke framstår som allvitende overfor helsesøstrene». Vi tillater oss å spørre om hensikten med disse spørsmålene? Hvor vil de hen? Ville de har stilt så overfladiske spørsmål til andre yrkesgrupper f.eks. leger eller psykologer tilknyttet helsestasjonen?

Oppsummeringen i rapporten samsvarer lite med faktiske funn bort sett fra at forskerne konkluderer med at foreldre ønsker veiledning. Under avsnittet om dagens situasjon prøver forfatterne å «realitetsorientere» oss lesere. De konkluderer med:

«For det første vil vi hevde at dagens foreldre er fornuftige og nøkterne. De har et realistisk oppfatning av hva de kan få av råd og veiledning innenfor rammen og bemanningen av nåværende tiltak. Det vil med andre ord si at de vet hva helsesøstre vet, og hva hun kan finne tid til i tillegg til helsestasjonens oppgaver. De har med andre ord innstilt seg på at de kan få en del greie svar på enkle spørsmål. Slik vi ser det anser de ikke helsesøster som en veiledningsinstans, men snarere en informant med relevant kunnskap».

For det første tillater vi oss å spørre: Hvem er det som ikke er realitetsorienterte?

For det andre kan vi heller ikke la være å undre oss over at forfatterne overprøver foreldrenes egne utsagn om informasjonsinnhenting angående barneoppdragelse. Foreldrenes styrke ligger i det at de er eksperter på sine barn og sine egne levde liv. Det kan de best. Men når det er sagt, trenger vi muligens en samfunnsdebatt om hvem som eier kunnskapenen om barneoppdragelsen, og hvilken rolle skal «fagekspertene» ha? For det tredje: hvor finner forfatterne belegg for disse konklusjonene angående helsesøstre? Så vidt vi kan se er det ingen av resultatene i denne undersøkelsen som gir grunnlag for denne konklusjonen. Hvordan skille man mellom en veiledninginstans og en informant med relevante kunnskaper? Etter vår oppfatning må det helt andre forskningsmetoder til for å avdekke hva helsesøstrene faktisk gjør overfor foreldrene, det være seg direkte observasjon eller analytisk bearbeidelse av video-opptak under konsultasjonene.

Vi mener at Foreldreundersøkelsen 1995 har mange metodiske svakheter. Den vil f.eks. være helt umulig å gjenta. Vi stiller også spørsmål om validiteten i undersøkelsen. Måler undersøkelsen det den gir seg ut for å måle?

Til tross for vår kritikk, ønsker vi mer forskning på området foreldreveiledning med utgangspunkt i helsestasjonen velkommen, spesielt ville aksjonsforskning med stort innslag av brukerstyring vært positivt for helsestasjonene. All forskning er ikke god forskning, det må være tillatt å sette krav til kvalitet også her!

Liv Tønjum

Fagbokforlaget, Fagerdalen 6

5035 Bergen-Sandviken

tlf. 55 33 35 34

Margaret N. Torbjørnsen

Nordåsgrenda 112, 5046 Rådal

tlf. 55 23 74 50

Referanser:

1. Raundalen, Magne og Gjesdal, Rolf .(1995). Foreldreundersøkelsen 1995. Foreldes behov for informasjon, råd og veiledning. Sammendrag fra omfattende rapport utarbeidet av Rolf Gjerstad. Statens trykksaksekspedisjon.

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer