Utposten nr 4 1997

Previous PageSee PageNext Page

Fastlegeordningen i utkant-Norge

Fastlegeordningen vil trolig bli vedtatt av Stortinget om kort tid og innført i hele Norge i løpet av et par år. Alle primærleger vil da bli selvstendig næringsdrivende med et visst antall faste pasienter på sin liste. Hver fastlege vil med et fullt årsverk trolig få ansvaret for cirka 1.500 pasienter. I byene og storkommunene vil vel denne ordningen være om ikke ideell, så iallfall gjennomførbar. Ser man på legenes situasjon, vil mannlige leger som arbeider i gruppepraksis i byene, utvilsomt komme best ut med den nye ordningen.

Fastlegeordningen er imidlertid meget dårlig tilpasset til realitetene i de minste kommunene i distrikts-Norge. Her i Hardanger er det fastlønnede leger i hver kommune. Den ene av de to legene er gjerne en turnuskandidat som skifter hvert halvår.

Med et fastlegesystem vil hver lege i småkommunene få altfor få pasienter på sin liste til å kunne oppnå en rimelig årsinntekt som står i forhold til de betydelige arbeids- og vaktbelastninger som utkantlegene påtar seg. Jeg anser det derfor for å være utvilsomt at fastlegeordningen vil gi en formidabel migrasjon av erfarne norske leger fra utkant-Norge til storbyene, for mitt eget vedkommende til Bergen. Etter en tid risikerer man at utkantdistriktene vil være bemannet med bare polske, srilankiske og andre utenlandske leger som ikke snakker eller forstår norsk. En slik negativ utvikling vil småkommunene og deres innbyggere ikke være tjent med.

For å unngå dette bedrøvelige scenario vil jeg foreslå følgende løsning, som delvis er basert på den gamle distriktslegemodellen som var i Norge før 1984 og delvis på den såkalte prosentavtalemodellen:

1) Legen bholder sin nåværende faste lønn som honorar for de kommunale arbeidsoppgaver som han har i tillegg til det kurative legearbeidet: Individrettede og miljørettede forebyggende helsetjenester (bl.a. helsestasjons og skolehelsetjeneste), tilsynslegetjeneste ved alders- og sykehjem, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, saksforberedelse til helse- og sosialstyret, helseopplysning til elevene i ungdomsskolen osv.

2) Basistilskuddet beholdes av kommunen, som til gjengjeld driver legekontoret og dekken alle utgifter til hjelpepersonell og utstyr. Basistilskuddet settes til maksimalt 25 prosent.

3) Legens inntekter for det kurative legearbeidet blir dermed egenandeler fra pasientene og refusjonstakster fra Folketrygden.

4) Turnuskandidaten beholder sin faste lønn fra kommunen som i dag. Kandidatens pasienter tas fra fastlegens (veilederens) liste. For at fastlegen ikke skal tape økonomisk på å ha turnuskandidat, må egenandeler og refusjonstakster tilfalle fastlegen også når konsultasjonen foregår hos turnuskandidaten.

5) Beredskapsvaktgodtgjørelsen i vaktklasse 1 må økes betydelig og gjerne fordobles. Når to eller flere kommuner har vaktsamarbeid og således utgjør ett legevaktdistrikt, må vakthavende lege få full beredskapsvaktgodtgjørelse fra begge kommunene.

6) Også leger i småkommunene i Sør-Norge må få lov til å bruke Normaltariffens takst 15 under legevaktkjøring. Dessuten må nattillegget på sykebesøkstakstene økes fra dagens 75 prosent til 100 prosent i fremtiden.

7) 52 ukers listeansvar pr. år for fastlegen må ikke innføres i utkant-Norge, for det er umulig å skaffe vikar for fastlegen. 52 ukers listeansvar vil derfor medføre at legen bokstavelig talt aldri kan ta ferie.

Det er de hyppige legevaktene utenom kontortid som i lengden knekker legene i utkant-Norge og gir rekrutteringsproblemer til legestillingene her. Dagens nyutdannede kvinnelige leger vil således aldri komme til å søke legestillinger i distrikts-Norge. I stedet klumper de seg sammen i byene, hvor de har (deltids-) stilling uten vakttjeneste utenom kontortid. Til tross for at utdanningskapasiteten av leger ved våre universiteter stadig øker, vil dette likevel ikke forbedre legedekningen i utkantstrøk. Derfor kan distrikts-Norge meget snart bli uten norske leger, hvis stimuleringstiltak ikke settes inn fra Statens side.

Før 1984 var det attraktivt og til dels prestisjefylt for legene å være distriktslege i utkant-Norge, men det begynner å bli noen år siden. Med den modell som jeg har skissert i det foranstående, vil dagens negative utvikling når det gjelder legedekningen i distrikts-Norge, kunne snus, fordi det igjen vil bli mer attraktivt å arbeide her.

GunnarHetland

kommunelege I

5736 Granvin

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 25. juni 1997

John Leer