Previous PageSee PageNext Page Utposten Nr 5 1997

Noen kritiske bemerkninger til sammendraget

Foreldreundersøkelsen 1995

Denne artikkelen ble trykket i forrige utgave av Utposten, dessverre da med førsteutkastet. Utposten beklager dette og velger å sette den inn igjen i riktig, revidert utgave.

Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet har satt igang et samarbeidsprosjekt med sikte på å støtte og styrke foreldre i deres rolle som oppdragere og omsorgspersoner. Foreldreveiledning skal være et generelt tilbud til alle som ønsker det. Programmet bygger på en ny og ressursorientert tilnærmingsform i familiearbeid. Hovedarenaene er i første rekke helsestasjonen, barnehagen og skolen.

Samtidig kartlegges behov ved hjelp av ny og pålitelig forskning. Vi skal her se nærmere på en slik kartlegging av Magne Raundalen og Rolf Gjestad, en undersøkelse som etter vår mening er et eksempel på dårlig og lettvint forskning. Rapporten heter Foreldreundersøkelsen 1995 og er sendt ut til samtlige helsestasjoner i landet.

Foreldreundersøkelsen 1995 er en landsdekkende spørreundersøkelse som har til formål «å få en viss oversikt over hva småbarnsforeldre strever med av spørsmål og problemer knyttet til barneoppdragelsen». Vi merker oss at Barne- og familiedepartementet har gitt støtte til denne undersøkelsen. Forskerne har valgt å bruke helsestasjoner og barnehager som arenaer for rekruttering av deltakere. Spørreskjemaene og informasjonsbrev ble sendt til helsestasjonene og barnehagene, og distribuert direkte til foreldrene. Svarprosenten fra helsestasjonene var 44,5 og fra barnehagene 20,0, altså svært lav. Forfatterne vedgår at det er viktig å analysere årsaken til lav svarprosent, uten at de gjør det. De oppgir at spørreskjemaet ble sendt ut til 1313 foreldrepar og at 924 foreldre svarte på skjema. Betyr dette at 462 foreldrepar har svart? Vi har problemer med å få de oppgitte tallene til å henge sammen. Det er ikke lett å forstå om prosentene som oppgis refererer til antall par som svarte eller antall personer. Et antall helsesøstre ble også bedt om å svare i denne undersøkelsen. Hverken antall helsesøstre som ble spurt eller svarprosent er oppgitt i sammendraget. Aleneforeldre er underrepresentert i undersøkelsen, og dette ble kompensert med arrangerte foreldremøter i barnehager med en kjent og stor andel av aleneforeldre. På disse foreldremøtene brukte forskerne tilpassete spørreskjema. Det ser ut som om det er gjort metodiske endringer underveis. Etter vår mening er disse endringene en trussel mot reliabiliteten.

I forbindelse med informasjonen til helsestasjonen ber forskerne helsesøstrene svare på to spørsmål. Det ene dreier seg om de synes de har nok tid og anledning til å snakke med foreldrene. Det andre handler om helsesøstrenes vurderinger av foreldrenes mottakelighet for informasjon. Ikke uventet svarer de at «de stort sett finner lite tid til en mer omfattende veiledning» og «foreldre ikke framstår som allvitende overfor helsesøstrene». Vi tillater oss å spørre om hensikten med disse spørsmålene? Hvor vil de hen? Ville de ha stilt så overfladiske spørsmål til andre yrkesgrupper f.eks. psykologer tilknyttet helsestasjonen?

Oppsummeringen i rapporten samsvarer lite med faktiske funn bort sett fra at forskerne konkulderer med at foreldre ønsker veiledning. Under avsnittet om dagens situasjon prøver forfatterne å «realitetsorientere» oss lesere «uten at de vil sverte det positive bilde». De konkluderer blant annet med:

«For det første vil vi hevde at dagens foreldre er fornuftige og nøkterne. De har en realistisk oppfatning av hva de kan få av råd og veiledning innenfor rammen og bemanningen av nåværende tiltak. Det vil med andre ord si at de vet hva helsesøstre vet, og hva hun kan finne tid til i tillegg til helsestasjonens oppgaver. De har med andre ord innstilt seg på at de kan få en del greie svar på enkle spørsmål. Slik vi ser det anser de ikke helsesøster som en veiledningsinstans, men snarere en informant med relevant kunnskap».

For det første tillater vi oss å spørre:Hvem er det blant leserne av denne rapporten som ikke er realitetsorienterte? For det andre kan vi heller ikke la være å undre oss over at forfatterne overprøver foreldrenes egne utsagn om informasjonsinnhenting angående barneoppdragelse.

Forfatterne er etter vår mening ute på tynn is. De går dermed imot programmets innnebygde ideologi som vektlegger nettopp foreldrenes egen betydning, intuisjon og følelser. For det tredje: hvor finner forfatterne belegg for disse konklusjonene angående helsesøstre? Så vidt vi kan se er det ingen av resultatene i denne undrsøkelsen som gir grunnlag for denne konklusjonen. Hvordan skiller man mellom en veiledninginstans og en informant med relevante kunnskaper? Etter vår oppfatning må det helt andre forskningsmetoder til for å avdekke hva helsesøstrene faktisk gjør overfor foreldrene, det være seg direkte observasjon eller analytisk bearbeidelse av video-opptak under konsultasjonene.

Etter vår mening er ikke dette nøytral og nøktern forskning. Konklusjonen vedrørende veiledningsfunksjonen til helsesøstrene samsvarer ikke med de gitte resultatene i undersøkelsen.

Et av formålene ved undersøkelsen var å finne ut om hvor foreldre foretrakk å finne svar på sine spørsmål, ikke om helsesøstrene informerte eller veiledet. Denne konkonklusjonen forteller oss mer om forskernes forutinntatthet overfor helsesøstre enn om faktiske resultater.

Den lave svarprosenten i undersøkelsen kan si noe om en «ovenfra og ned» holdning ovenfor informantene. Spørreskjemaene ble sendt direkte ut til de impliserte helsestasjoner og barnehager uten noe varsling eller forarbeid. Tidsfristen var dessuten svært kort og noe som kan vitne om lite respekt for andres arbeidsoppgaver og tid.

Det er dessverre forsket lite på helsestasjonen. En av undersøkelsene vil vi gjerne trekke fram som motvekt til Foreldreundersøkelsen 1995 er Hanna Bilds brukerundersøkelse fra 1996 utgitt av Statens Helsetilsyn. Hun fant at 80% av både norske og fremmedspråklige foreldre følte de var blitt lyttet til og at deres utsagn var blitt vektlagt. Ved hjemmebesøket var det 7% av de norske og 10% av innvandrerne som hadde noe de ville ha tatt opp med helsesøster, men som de ikke fikk anledning til. I denne undersøkelsen finner vi ingen lignende overprøving av foreldreutsagn.

Heldigvis er foreldreundersøkelsen 95 bare en liten brikke i et stor og omfattende program som vi ønsker velkommen. Vi håper at Foreldreveiledningsprogrammet blir godt mottatt på helsestasjonene fordi det støtter opp om det arbeidet aom allerede utføres der.

Veiledningsmateriellet er av svært bra kvalitet.

Til tross for vår kritikk, ønsker vi mer forskning på området foreldreveiledning med utgangspunkt i helsestasjonen velkommen, spesielt ville asjonsforskning med stort innslag av brukerstyring vært positivt for helsestasjonene. All forskning er ikke god forskning, det må være tillatt å sette krav til kvalitet!

Liv Tønjum Fagbokforlaget Fagerdalen 6 5035 Bergen-Sandviken

Margaret N. Torbjørnsen Nordåsgrenda 112 5046 Rådal

Referanser:

1. Bild, Hanna (1995) Småbarns foreldres synspunkter på helsestasjonen. Utredningsserie: Statens Helsetilsyn

2. Raundalen, Magne og Gjesdal, Rolf. (1995). foreldreundersøkelsen 1995. Foreldres behov for informasjon, råd og veiledning. Sammendrag fra omfattende rapport utarbeidet av Rolf Gjerstad. Statens trykksaksekspedisjon.

 

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 5. oktober 1997

John Leer