Previous PageSee PageNext Page Utposten Nr 6 1997

"Mine menn og jeg"
– sommeranekdoter fra allmennpraksis

Det er ikke bare kvinner som har smerter.
Også menn har livssmerte med rot i sjela!

Tekst:
Anne Mathilde Hanstad

hanstad.jpg (9547 bytes)Anne Matilde Hanstad.
Spesialist i allmennmedisin. Kommunelege i Strand
kommune i Rogaland. I 1992/93 tilsatt som rådgivende overlege ved Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland. Medlem i spesialitetskomiteen i allmennmedisin. Gift med allmennpraktiker, og har to praktfulle gutter i oppløpsalderen.


Når Utpostens lesere nåes av denne provokasjonen, er det høst...og kan hende tid for refleksjoner omkring påstander og erfaringer jeg moter meg på å dele med dere.

"Mine menn" ?

Jeg har lyst til å fortelle dere om "mine menn" – menn med en smerte som i utgangspunktet er dypt hemmelig . Bakgrunnen for å ville formidle disse tankene og anekdotene, er en praksisbakgrunn der jeg like ofte opplever at menn har behov for å formidle sin sjelelige smerte, som kvinner har det. I kontinuitetens tjeneste,- i praksis på landet, har mine møter med livssmerten vist meg dette ganske klart: Det er ikke alltid den kvinnelige pasienten som er den vanskelige. Det er ikke alltid den kvinnelige pasienten som er den asteniske. Det er ikke bare kvinnelige pasienter det går med tidstakst for. Menn har også livssmerte! Mange mannlige pasienter har til dels massiv livssmerte. De har denne smerten tidlig og seint i livet. "Inngangsbilletten" til legekontoret varierer fra behovet for en "sjekk", via ørebetennelse til redsel for kreft. Felles for "inngangsbillettene" til menns sjel, er kroppslige symptomer...før vi er blitt kjente med hverandre.

Det er ikke slik at mine mannlige pasienter, 30 % av praksispopulasjonen, alle er asteniske eller har psykiske problem. Jeg vil prøve å gi et innblikk i noe av en kvinnelig allmennpraktikers virkelighet: møte med menns sjeler på legekontoret. "Veien" til sjelens dybde, betroelsene og problemene er mangslungen. Jeg har en bestemt, men ikke vitenskapelig dokumentert oppfatning av at flere kvinnelige kolleger enn jeg får bli med inn på de arenaene våre mannlige kolleger ikke så lett slipper til. Denne artikkelen er bare det den gir seg ut for: Anekdoter fra virkeligheten med tilhørende tanker forsøkt nedfelt, og i beste fall til inspirasjon eller gjenkjennelse, for refleksjon over hverdagsmedisinens mange fasetter (1).

 

 

Tørkerullen – er den for
mannlige pasienter?

Min kollega og ektefelle fra nabokontoret kom en dag inn til meg etter at vi var ferdige for dagen. Han stoppet bak ryggen min: "Nå ser jeg de viktigste remediene dine: Stetoskop, otoskop og tørkerull". Han har også tørkerull på pulten; men i hans konsultasjoner er det kvinner som bruker den. Menn produserer ikke tårer for menn! Menn har lært å beherske seg – i alle fall for hverandre. Menn har lært seg til å svelge gråten med morsmelka. Menn er sosialiserte til å være aktive, virile, aggressive, dominante og sterke. Mange har knapt lært å vise behov for omsorg og varme når livet butter i mot. Få av dem har for vane å fortelle kompisen om sine sjelekvaler i forbindelse med dette eller hint. Kvinner er sosialiserte til å være hjelpeløse, underdanige, passive, usikre, følelsesladde og omsorgsfulle. Noen av oss endrer atferd på veien: doktorskolen har tilført meg en rekke trekk jeg nødvendigvis har til felles med mine mannlige kolleger. Jeg må gjøre mine faglige vurderinger og beslutninger på bakgrunn av anamnese og undersøkelser. Som alle andre allmennpraktikere må jeg treffe valg for og med pasienten. I like stor grad som andre legekontor, er mitt kontor preget av et maktforhold lege/pasient, og i like stor grad som andre primærleger er mitt kontor "det lukkede rom". Pasientene er mer eller mindre oppmerksomme på dette. Men våre pasienters sosiale og kjønnsrelaterte referanseramme er stadig betinget i en kultur der kvinner og menn sosialiseres forskjellig. Pasientenes referanseramme er også påvirket av samfunnets utvikling i retning likestilling og aksept. Den er påvirket av noe vi har miste: Tap av presten som sjelesørger for den jevne mann, tap av storfamilien og tap av nettverk. Fordi stadig mer tid går med til arbeid og tilfredsstillelse av krav, er det skjedd et tap av tid til samtale og ro. Mine refleksjoner omkring møtene med mannlige pasienters behov for omsorg, støtte, hjelp og trøst, bekrefter for meg at pasientene i større grad enn legen (?) har beholdt den tradisjonelle kvinnelige og mannlige sosialisering, der mannen er den sterke og kvinnen den omsorgsfulle, svake, lyttende, bærende. Kan hende dette er noe av grunnen til at jeg får andre innblikk i menns sjelsliv på legekontoret mitt? Det er jo ikke så farlig å vise meg hjelpeløshet. Mon de ubevisst noen ganger har bruk for "mor"? – Eller leter de etter en partner å diskutere de små tingene, som likevel er så viktige, med? Bærer disse mennene i seg en taus kunnskap om at "kvinner lytter med andre antenner enn menn"?

hansta2.jpg (17437 bytes)

 

Kan menn med livssmerte kategoriseres?

De vakre- med en syk sjel i et sunt legeme
De alminnelige ("grå mus") har også sin livssmerte, men må ha hjelp til å lete den fram.
De enslige og forlatte, som gråter og lider, som ikke orker, som bare sliter på sine sorger
De helt hjelpeløse som er tåreløse og bøyer hodet og ikke kan stilles krav til .
De som har hatt mange ublide møter med denne verden og som drikker – mye og ofte.
De velutdannede, vellykkede med et skarpt intellekt som på veien laster sin sjels byrder ut på doktorens skrivepult for å få hjelp til å mestre.

Tabell I

 

Hvordan er de da, disse
mennene?

– De, "mine menn", er som mine kvinnelige pasienter, ulike å se til: Det er noen flotte, brunbarkede og veltrenede. Jeg ville kan hende snudd meg etter dem på gata? De fleste er helt alminnelige; de lever sitt hverdagsliv som oss andre, passer sitt arbeide på forskjellige fronter.. De ser rene og pene ut, har sitt forhold til sin Gud i orden (eller problematiserer det. I vår distriktskultur er religion stadig en viktig faktor i de flestes liv), og oppdrar sine barn etter beste evne. Liksom det er enslige mødre, er det enslige menn, – forlatt av sine ektefeller, bokstavelig talt eller i overført betydning. De kjenner seg så alene, og deres skuldrer bærer bekymringer uten tall. På telefonen kan de være ordløse, fortvilet og gråtende. De simpelthen "orker ikke mer". De har sine faste avtaler på legekontoret. De avbestiller aldri timeavtalen. De har ikke alltid så mye å si i utgangspunktet. De har behov for kontakt bak en lukket dør. Iblant forsøker vi å øke intervallene mellom kontaktene på kontoret. Det går greit til et visst nivå. Blir det for mange måneder mellom timene, oppstår det et smerteproblem.

hansta3.gif (3401 bytes)

Videre i rekken av mannlige pasienter med livssmerte, kommer de helt hjelpeløse. De hjelpeløse gråter sjelden. De bøyer ydmykt sitt hode og forteller hviskende om sine problem. De lener seg framover, svelger i blant litt gråt, presenterer sine brutte drømmer og håp og sine nyoppståtte symptomer med hodepine eller en overmannende trøtthet. De har få ideer til løsning på sine problem. De har en helt imponerende evne til å få doktoren til å skjønne at de knapt kan stilles krav til fordi de ganske enkelt bare har bruk for trøst og klapp på skulderen, så hodet kan reise seg litt fra skuldrene. Da orker de litt til!

Så er det dem som drikker. De drikker mer enn deg og meg. Men de stiller alltid nyvaskete og edru på kontoret. De holder avtalene. De hilser pent på gata. I motsetning til hva mange av mine medborgere ville tro, er disse pasientene mennesker man etter hvert opparbeider en hel del respekt, og ikke minst ekte omsorg for. De fleste av dem har ublide skjebner fra møtet med denne verden. De er direkte i sitt språk, men har i det minste en evne der og da til å forholde seg til kontante svar. Vi bygger opp en gjensidig respekt som gjør at de selv i ørska en lørdagsvakt er i stand til å takke for hjelp, slenge hyggelige bemerkninger og ta på seg "beskytterrollen".

Til sist er det de velutdannede. Det er dem med akademisk bakgrunn, god jobb, ordnet økonomi, dem vi vil kalle "vellykkede mennesker" på alle måter. De er spennende fordi de stiller spørsmål. De er fargerike fordi det under det velutdannede ytre er en sjel som vil ha bekreftet sin eksistens. De svelger ikke legens samtaleinnspill uten videre; de utfordrer intellektet samtidig som de undrer seg over at "det var egentlig ikke dette jeg kom for, altså". Etter hvert avslører disse mennene et behov for å formidle bekymringer og tapte skanser. Denne gruppen menn er pasienter som løfter praksisen min; deres spørsmål er til refleksjon også etter konsultasjonen. Samtalene med disse pasientene er i langt mindre grad et styrkeforhold; det utvikler seg ofte til et likeverdig samspill der det er nyttig å stille krav i forhold til videre mestring, nettopp fordi jeg vet at pasienten har kapasitet til å bearbeide tap og til å innse at fysiske symptomer kan ha rot i sjelelig smerte.

Og om leseren nå er kommet til at dette jeg har fortalt om "mine menn" er gammeldags psykoterapi eller kvasipsykiatri, protesterer allmennpraktikeren i meg heftig: Det er møter med mennesker som oppsøker lege for problem som vi bør trene oss i å likestille med de ACB-opererte!

 

Per – den "alminnelige, gilde mannen".

Per er midt i førtiåra. Han er misjonærbarn. Per er vokst opp i den tredje verden. Hans foreldre er oppofrende omsorgspersoner som har levd opp til sitt kall og tatt sine barn med på utøvelsen av det. Per er lært opp til å være lydig og høflig. Han har, uansett hva han har jobbet med, ubedt tatt ansvar for mennesker han er kommet i kontakt med. Per har en personlighet som er svært tiltalende; smilende, hyggelig og omgjengelig. Utad er Per sterk og "til å stole på". Han er gift med Eva, som han har tre barn med. Per har en bror med MS. Per oppsøkte meg først fordi han trodde han hadde fått MS. Han gikk ustøtt. Han ble liggende i senga med visne føtter. Han kjente seg svimmel, og han fungerte ikke på jobben. En gjennomgang hos nevrologen, selvsagt med CT (!), viste at han ikke hadde noen nevrologisk lidelse. Vi ble enige om å starte med antidepressiva og sykmelding. Symptomene svant langsomt hen, og Per kom seg i arbeid igjen, i en ny jobb. I årenes løp har Per gått mange samtalerunder. I størsteparten av tida har han så rikelig

av egne ressurser at han ikke har behov for medikamenter. – Men så, når det blir usikkerhet om han får fortsette i jobben sin, når eldstesønnen går helt andre veier enn mor og far kunne tenkt seg, når Per får innsikt i at hans pilarer i livet, foreldrene, har problemer – da får han sine prikkinger tilbake i føttene. Han får hodepine og leddsmerter. Hans kroppslige symptomer er uttrykk for en avmakt i forhold til at han svikter egne forventninger om å være ektefelle, forsørger og far. Per har vist en økende innsikt i at de kroppslige symptomene er symptomer på depresjon. I den grad han har effekt av antidepressiva, er det for å komme på talefot med seg selv og meg om hva som er problemet denne gangen, og hvordan vi kan arbeide med å løse det. Per blir sliten av å spille "eager to please". Utad er hans fysiske symptomer årsaken til at han må til lege, må ha langvarig sykmelding og har fått beskjed om å gå mer til fjells. På legekontoret er Per en sår sjel med behov for å ventilere det han opplever som tap både til hverdags og langt tilbake; han opplever helt klart at hans foreldre har sviktet ham som omsorgspersoner fordi de hadde så nok med å vise sin omsorg til alle andre trengende omkring dem. – Er førtiårene den fasen i livet egen atferd blir lagt under lupen og sammenliknet med foreldrenes?

 

 

Forlatt – av ektefellen og av verden?

Geir er på vei mot 50. Han er enebarn. Jeg har liten kjennskap til hans familie. Han giftet seg relativt ungt, og hans eldste datter ble alvorlig syk tidlig i ekteskapet. Før Geir fylte 40, forlot hans kone ham for en annen mann. Da raste verden sammen, bokstavelig talt. I tillegg til at han ble sittende med advokatregninger, funksjonshemmet barn og gjeld på huset, så han inn i seg selv til en sønderknust sjel. Han fikk artralgier, uten kjent årsak. De var enkle å "rydde av veien". Verre var det å begripe at hun kunne forlate ham etter alt de hadde hatt sammen. Skyldfølelsen angrep ham da hans sønn langsomt skled inn i et kriminelt liv. I årenes løp har Geir lært seg å takle sine depresjoner; han kommer oftere til samtaler. Han bruker i perioder antidepressiva. Han har aldri hatt behov for benzodiazepiner; det er livet selv med alle dets "urettferdigheter" som igjen og igjen gir ham følelsen av å være forlatt. Geirs sterke side er engasjement i en pasientorganisasjon. Han er flink til å organisere for andre; han har en kampsak som er viktig terapi for at han ikke skal synke inn i sin ensomhet og bli der. Geir har mest behov for en lytter til de ublide møtene i livet, og hvordan "skjebnen" kan være ublid lenge om gangen. Han kan gråte uten å blir forlegen. Han har maktet å plassere angsten for at gråten skal overmanne ham utenfor kontordøra. Geir er ikke sur og bitter, han er forlatt. Han bærer sine sorger med en relativt rak rygg, og arbeider kontinuerlig med å tørre å tro at han engang kan legge omsorgsbyrdene til side, og kjenne seg trygg i en ramme der også han kan motta omsorg.

 

 

Ivar – helt hjelpeløs.

Ivar "sloss for livet" stadig. I en dempet glans av fordums veltrenede overarmer, gullkjede rundt halsen og tatovering på skulderen liksom pusler Ivar på knapt 40 år seg inn til kontoret. Ivar er gift og far til fire barn. Han er vokst opp i lokalsamfunnet. En bror var sterkt funksjonshemmet, slik at Ivar og de andre søsknene fikk lite omsorg i forhold til den syke. De måtte ordne opp selv, og hadde en myndig far. Ivar er industriarbeider. Ett av barna hans er alvorlig funksjonshemmet. Det tapper krefter fra ham og kona. De friske barna er grenseløse på kontoret; et formanende ord fra far har ingen effekt. Ivar har mye smerter – forferdelige smerter – hovedsakelig i armene. Han er operert tre ganger på hver arm for carpal tunnelsyndrom. Han er sliten Ivar, alltid sliten. Han har liksom et sukk i ansiktsutrykket. De sterke armene er så malplasserte på hans hjelpesøkende habitus. Ivar har vært deprimert mange ganger. Han greier ikke plassere sin slitenhet og sine smerter i noen sammenheng; flere ganger har han ytret ønsket om å ta livet sitt. Han har bare måtelig effekt av antidepressiv medisin. Ivar gikk inn i en tilsynelatende dyp depresjon da hans kone var utro. Da han som følge av hennes utroskap pådro seg en chlamydiainfeksjon, virket det nesten terapeutisk; han ringte triumferende om at han hadde fått utflod – og fikk bekreftet sin vurdering da prøven var positiv. Paradoksalt nok bragte denne opplevelsen Ivar inn i en vinner- posisjon. Han mobiliserte aggresjon jeg ikke ante han hadde, og gikk kjapt i forsvar for sin kone. Han viste meg en mestringsmekanisme jeg ikke hadde sett: Han viste seg fram som hjelperen og omsorgspersonen han egentlig ønsker å være: Hennes rolle i det hele ble offerets. En stund stønnet han på hennes vegne. Bare en stund; for snart var de tilbake i det gamle mønsteret der hun krever at han er forsørger, seksualpartner, sjåfør og oppofrende far. De spiller sitt overlevelsesspill for hverandre og primærlegen i alle fall. De forsøker å leve i og med sin smerte. Ivar har bruk for sine symptomer for å trekke pusten mellom alle kravene han ikke kan tilfredsstille. Hans hjelpeløshet, hans mangel på tårer og hans i blant hviskende stemme uttrykker et rop om hjelp, et behov for støtte, og melder klart i fra om at "jeg knekker sammen hvis noen flere stiller krav til meg". Ivar har bruk for noen – i dette tilfelle legen – som lar være å kreve, tror jeg.

 

 

Utdanning og ressurser kan også være en belastning!

Magne er bestefar; han har så vidt passert de 60. Han er gift med en aktiv dame – jevngammel, og har barn som har fått det bra i sine voksne liv. Magne jobber med regnskap, edb-drift og administrasjon. Han kom til meg med skuldersmerter. Røntgen viste forkalkning, celeston hjalp godt – det samme gjorde antiflogistika og fysioterapi. Luftveisinfeksjonene han har hatt om vinteren, har ikke vært verre enn at han passet jobben sin. Magne har aldri – før nylig- vært langvarig sykmeldt. Han ringte i telefontida og kjente seg så rar; hadde smerter i brystet. Dessuten hadde han hatt ille mye hodepine over tid, og noen i familien hadde sagt at "nå måtte han ringe legen sin". Han ble taus da han skulle fortelle om brystsmertene; men kom seg da jeg tok opp en vanlig hjerteanamnese. Stemmen sviktet, og så kom tårene. Han hadde kjent denne gråten i halsen på jobben også, før smerten i brystet liksom ga ham anledning til å be om lov til å sette seg. Vi kjente hverandre så pass bra, at jeg etter å ha undersøkt ham kunne tilrå en sykmelding, en henvisning til kardiolog for å utelukke hjertesykdom, og en ny time. Kardiologen fant ikke noe galt. Hodepinen lot vi ligge en stund da det framgikk at den kom og gikk etter et visst mønster. Vi har hatt mange fine samtaler, Magne og jeg. Han sover dårlig før han skal til lege; er stadig redd for å dumme seg ut, men stiller spørsmål vi kan drøfte sammen og noen ganger finne et forslag til løsning på. Han sa spontant, tilbakelent, forsiktig i en konsultasjon: "Du får meg til å snakke, du". Jeg luftet forsiktig tanken om hvordan det kunne ha seg at han opplevde det slik – og fikk til svar noe om tillit og "tørre stole på". Jeg trodde ikke det var riktig. Etter tre måneder nøstet jeg problemstillingen tilbake; og fra den 60-årige ressurssterke mannen kommer det så en historie om barndom og ungdom. Han er lært opp til å ti stille, Magne. Far var streng, forlangte respekt. Kom det besøk i huset, skulle barna tie, selv om de ble direkte tiltalt. Magne forteller på eget initiativ at han aldri noensinne har lært å snakke om problem. Han har merket at hodepinen er borte når han sorterer hva som er krav på jobben og følelse av utilstrekkelighet hjemme. "Arbeidet adler mannen" har han lært av far. I journalen står blant annet:

– " Han har sovet dårlig fordi han er urolig for om han skal komme til å formulere seg galt til meg . Det er spennende at han legger til at han etter konsultasjonen opplever at han har sagt mye han egentlig ikke hadde tenkt å innvie noen i, men det kjennes greit.",

– "Han ser nå selv at det å kunne drøfte vanskelige problem er en viktig kunst å beherske i forhold til å takle også egne kroppslige symptomer".

Magne er tilbake i jobb. Han blir aldri uføretrygdet. Til det har han for tung ballast fra barndom og ungdom. Han har lært noe på den kostbare veien det er å gå når man må se inn i seg selv og undre på hva det nå kan være som ligger bak hodepinen og trykket for brystet når det ikke er hjertesykdom eller hjernesvulst. Som en av mange har Magne stilt meg spørsmål jeg måtte bære på over tid, undres over og ta fram igjen.

 

 

Hva nå, dr. Hanstad?

Jeg har for lengst sluttet å tro på myten om "den tøffe mannen". Under alles glasur er det mykere stoff. Leseren kan selvsagt lure på om samtaler om sjelelig smerte er nyttig medisin. Det kan vanskelig dokumenteres epidemiologisk (2). Det er neppe "evidence based" i ordets rette forstand. Like fullt er det en del av klinikerens hverdag. Det er noen av mine mannlige kolleger og venner som har heftet seg ved hva som kan gjemme seg bak diabetes, hoste, muskelsmerter og tendinitter også hos menn! I våre faglige dialoger har vi sammen stilt spørsmål ved om "den store imitator" ikke i langt større grad er livssmerten og behovet for å legitimere møter med seg selv gjennom kroppslige symptomer, enn det er syfilis og LED, som vi lærte om på doktorskolen. I møtene med det hele mennesket, er det å bli med på en reise til "baksida av medaljen" en viktig og utfordrende del av allmennpraktikerhverdagen (1).. Noen ganger er jeg usikker på om helsepolitikerne skjønner det!

 

 

Anne Mathilde Hanstad
Jørpeland legesenter,
4100 Jørpeland

 

 

 

Litteratur:

1. Vestbø,E:Kvalitativ erfaring i allmennpraksis. Utposten, nr2, 1988;66-69.

2. Nessa J: Ein har ikkje noko anna val enn å la pasienten velje. Tdnlf 19,1997;2817-20.

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 27. oktober 1997
John Leer