Previous PageSee PageNext Page Utposten Nr 6 1997

 

bokmeld.jpg (2065 bytes)Konsensuskonferanse
om forebygging og behandling av type 2-diabetes


Norges forskningsråd avholdt i november 1996 en konsensuskonferanse om type 2-diabetes. Rapporten fra konferansen ble publisert vinteren 1997 (1).

Forskningsrådets konsensuskonferanser er bygget opp over en felles lest. Det oppnevnes en planleggingsgruppe som formulerer seks, sju sentrale spørsmål innen det aktuelle fagområdet. Gruppen lager et program og velger ut foredragsholdere til en to dagers konferanse. Foredragene skal belyse de aktuelle spørsmål, men foredragsholdernes oppgave er ikke å besvare dem. Det utpekes et panel bestående av medisinsk ekspertise, brukerrepresentanter og andre vettuge mennesker uten medisinsk bakgrunn. Oppgaven til panelet er å besvare de nevnte spørsmål ut fra innholdet i forelesningene.

 

Følgende spørsmål ble lagt fram for og besvart av panelet:

• Hva er type 2-diabetes, og hvilke avgrensningsproblemer foreligger?

• Hvor vanlig er type 2-diabetes, og hvilke epidemiologiske utviklingstrekk foreligger?

• Kan og bør sykdommen og høyrisikoindivider identifiseres på et tidlig tidspunkt, og hvilke tiltak bør i så fall settes i verk?

• Hvordan bør type 2-diabetes behandles?

• Hvordan bør behandling og opplæring av type 2-diabetikerne organiseres for best mulig å utnytte den faglige kunnskap og teknologi som foreligger, samt pasientens evne til egenmestring?

• Hvilke helseøkonomiske vurderinger er sentrale i forhold til type 2-diabetes?

• På hvilke områder er det størst behov for videre forskning?

 

Generelt påpeker panelet mangelen på eksakt kunnskap om nytten av intervensjon hos type 2-diabetikere. Dette gjelder både effekt av tidlig diagnostikk, av blodsukkersenkende behandling og av behandling av andre risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Anbefalingene bygger derfor delvis på kunnskap om intervensjon ved type 1-diabetes, på kunnskap om risikointervensjon i andre grupper enn diabetikere (hypertonikere, pasienter med hyperlipidemi), på epidemiologiske data og på mer generelt akseptert klinisk praksis. Panelet kunne kanskje vært klarere når det gjelder å angi hvilket grunnlag de forskjellige anbefalinger er gitt på.

Panelet viser at det er et påtrengende behov for kliniske holdbare undersøkelser når det gjelder diabetes. Av de 28,6 millioner forskingsrådet avsatte til klinisk forskning i 1996 gikk kun 1,1 mill til diabetesforskning (Norges Diabetesforbund bevilget til sammenlikning 1,5 mill kr. til forskning i samme år).

Behandling av kroniske sykdommer må organiseres på en annen måte enn for akutt sykdom. Diabetesomsorgen kan brukes som en modell for organisering av behandlingstilbudet til annen kronisk sykdom. Helsemyndighetene og fagmiljøene bør i større grad enn i dag utvikle rammevilkår, arbeidsmetoder, holdninger, kunnskaper og ferdigheter som kan sikre pasienter med kroniske sykdommer en god totalomsorg. Panelet hevder at helsevesenet idag er for mye rettet mot akutt sykdom.

Nye epidemiologisk data fra Nord-Trøndelag viser en betydelig vektøkning i befolkningen de siste ti år, særlig hos middelaldrende menn. Vektøkningen skyldes sannsynligvis redusert fysisk aktivitet. Prevalensen av diabetes har økt med over 40 % hos menn i alderen 40 – 49 år i samme tidsrom. Vektøkning og nedsatt fysisk aktivitet kan føre til en diabetesepidemi i årene som kommer med debut av sykdommen i lavere aldersgrupper og en sannsynlig ledsagende økning av hjerte- og karsykdommer. Denne utviklingen bør ifølge rapporten møtes med en overordnet politisk strategi fra myndighetene.

Er det noen endringer i forhold til NSAM’s handlingsprogram for diabetes?

I hovedsak er anbefalingene i konsensusrapporten og i handlingsprogrammet sammenfallende. Handlingsprogrammet hentet metformin (Glucophage) fram fra glemselen og konsensusrapporten framhever dette medikamentet i enda sterkere grad. Metformin anbefales nå som førstevalg hos type 2-diabetikere med høy insulinresistens. I praksis vil dette si hos pasienter med metabolsk syndrom. Det åpnes også for kombinasjonsbehandling med insulin og metformin, noe handlingsprogrammet ikke gjør. Konsensusrapporten er også mer tilbakeholden enn handlingsprogrammet når det gjelder nytten av påvisningen av svangerskapsdiabetes sent i svangerskapet hos pasienter med kun lett forhøyet blodsukkernivå.

Det poengteres også at det er viktig å fokusere på de forhold som brukerne mestrer og som holder dem friske, og ikke bare fokusere på sykdom.

Screening /case-finding er et vanskelig problem. Det finnes forsatt ikke dokumentasjon som rettferdiggjør screening for diabetes i store befolkningsgrupper. Rapporten advarer mot en urimelig sykeliggjøring av befolkningen med utdeling av merkelappen syk, dersom intervensjon ikke med sikkerhet medfører færre komplikasjoner, økt livslengde og/eller bedret livskvalitet. Liberal bruk av case-finding der hvor det foreligger økt risiko for type 2-diabetes anbefales imidlertid på samme måte som handlingsprogrammet gjør.

Panelet er enige om at hovedansvaret for diabetesbehandlingen ligger i allmennpraksis. Det var imidlertid uenighet innen panelet om man skulle tilrå en spesialisering av "diabetesleger" i allmennpraksis. Flertallet i panelet gikk mot dette.

Konsensusrapporten representerer et reflektert syn på status for type 2-diabetes behandlingen i Norge idag og kan absolutt anbefales til helsepersonell som er interessert i diabetes og diabetesbehandling. Den påpeker den betydelige kunnskapsmangel som foreligger og tar til orde for en økt forskningsinnsats på området. Videre sier den at diabetesomsorgen i Norge idag ikke er optimal og at tilgjengelig medisinsk kunnskap og teknologi ikke utnyttes godt nok.

Panelets rapport blir trykket i 1.000 eksemplarer. Målgruppen for utsendelse er noe uklar og det foreligger så vidt jeg kan se, ingen konkrete planer fra forskningsrådet om en implementering av de anbefalinger og svar konsensuskonferansen leder fram til. Spørsmålet om denne type konsensuskonferanser har noen hensikt melder seg derfor. Blir rapporten brukt og endrer den på noen måte diabetesomsorgen i Norge?

Det er et betydelig misforhold mellom det arbeidet og de ressurser som legges ned i forberedelsen av konferansen, i selve konferansen, i utarbeidelsen av rapporten og det arbeidet som legges i implementeringen. Det siste synes å være totalt neglisjert. Når rapporten er trykket og sendt ut, synes forskningsrådet å ha avsluttet sitt arbeide. Forskningsrådet bør derfor etter mitt syn vurdere hva de egentlig vil med denne type konferanser. Rapporten som sådan er et nyttig og viktig dokument, men dersom det ikke gjøres betydelige anstrengelser i arbeidet med å følge opp de anbefalinger som er gitt, blir dette nok et hefte i bokhyllen til de som allerede hadde kjennskap til mesteparten av innholdet.

 

 

Tor Claudi

leder NSAM’s referansegruppe
for diabetes

 

Referanser:

1. Forebygging og behandling av type 2-diabetes. Rapport nr. 11 fra Komiteen for medisinsk teknologivurdering og NSAM’s handlingsprogram for diabetes i allmennpraksis.

Previous PageSee PageNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 27. oktober 1997
John Leer