Utposten Nr 7 1997

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

Ridder av St. Olavs Orden

Anders Forsdahl i samtale med Eystein Straume

forsdal.jpg (8947 bytes)
Anders Forsdahl ble i høst utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden for fortjenestefull innsats for norsk medisin. Han er født i 1930 og tok medisinsk embetseksamen i Oslo i 1957.

Undringens tid
Som distriktslege i 1960 årene hadde du sikkert mye å gjøre. Vaktdistriktene var store, det var legemangel og kommunikasjonene var dårlige slik at alt tok mye lenger tid enn idag. Det var en tid da de fleste hadde nok med å holde ut noen år før de pakket og dro sydover. Det var ikke tid for undring og ettertanke. Og Sør -Varanger kommune var omtrent så langt borte fra storsamfunnet som du kunne komme den gangen. I denne situasjonen begynte du med epidemiologiske studier nærmest på egen hånd og uten spesiell veiledning. Det ble studier som vakte oppmerksomhet. Enda i dag er dine observasjoner og tanker fra den gang grunnlag for betydelig både nasjonal og internasjonal forskning. Hva var det som fikk deg til å begynne?
Det kom nærmest av seg selv. Jeg var mye underveis i sykebesøk og de lange reisene tok tid.

Gjennom årene har jeg møtt kolleger med ulike holdninger til sykebesøk og utrykninger til alle døgnets tider. Noen skal "oppdra" befolkningen, andre skal tjene penger eller de skal "redde liv" med blålys og størst mulig tempo. Jeg kan så levende se deg for meg der du i vintermørket strevde deg de 100 km. frem til Bugøynes mens du tumlet med nye begreper som risikofaktorer og muligheter for intervensjon for å kunne forebygge alvorlig sykdom.

Jeg tror at evnen til undring og gleden ved nysgjerrighet ligger i hver enkelt av oss. Det gjelder bare å finne muligheter for å la nysgjerrigheten få komme fram. De lange sykebesøkene er jo for det meste borte nå, men jeg er sikker på at de unge legene i dag går rundt med mange spørsmål og mye de lurer på. For meg var det viktig å oppdage at de jeg arbeidet sammen med også gikk rundt med mange spørsmål. Jeg tror også at kombinasjonen av allmennpraksis og offentlig legevirksomhet var viktig. Kombilegen får en total oversikt over tilstanden i sin kommune som gir ham spesielle muligheter for se sammenhenger og for å kunne intervenere.

Så ditt råd blir at vi skal våge å la undringen komme til syne. Og at undring er en god plattform for samarbeid.
Ja, og senere kom all gleden ved kartleggingen og jakten på forklaringer og ny innsikt. Vi var jo også så heldige at vi fikk oppleve at tiltakene som ble iverksatt ga resultater.

Hjerte - kar undersøkelsene
Du leste i avisene at det var mye hjertekardødelighet i Finland og både du og andre laget hypoteser om hva årsaken kunne være. Arv, kosthold og levevaner kom etterhvert i fokus som forklaringer. Du og Hedvig Salmi fant svært høye kolesterolverdier som dere relaterte til kostholdet. Med enkle kostholdsråd oppnådde dere en tydelig nedgang i kolesterolverdiene. Disse resultatene var en vesentlig grunn til de store hjertekarundersøkelsene som senere er gjennomført i Finnmark og i hele landet. Dere hadde påvist risikofaktorer som med enkle midler kunne endres i gunstig retning. Jeg antar at du har "reddet" flere liv enn noen "blålysdoktor" på denne måten. Men du vet ikke hvem du har hjulpet. Likevel må det være en enorm tilfredstillelse på denne måten å kunne bidra til å bedre folkehelsen. Du nøyet deg likevel ikke med dette. Du fortsatte å undre deg.
Jeg hadde lest neurologen Arve Lønnums beskrivelse av unge menn som hadde vært i krigsfangenskap. Han viste at de senere i livet fikk en oversykelighet. Jeg tenkte at dersom menn som i utgangspunktet var friske skulle få slike langtidsvirkninger av sult og nød, hva da med barn som hadde vokst opp i nødstider? Ville de oppvise øket sykelighet senere i livet?

Jeg har sett de kurvene du laget den gang (ISM skriftserie nr. 1, 1976). Det må ha vært en utrolig opplevelse å se korrelasjonen mellom spebarnsdødelighet og dødelighet senere i livet i samme kohort. Din hypotese er i dag internasjonalt anerkjent og bærer ditt navn. Den har bidratt vesentlig til forståelsen av forebyggende helsearbeid. Den store norske kohortundersøkelsen som nå planlegges er på mange måter en videreføring av dine tanker.

Undervisning
Du sa ja til å komme til Tromsø i 1973. Universitetet var nettopp grunnlagt og det skulle bygges opp et medisinstudium fra grunnen av. Du kom med fra begynnelse av. Du bragte med deg en solid porsjon klinisk primærlegeerfaring i en tid da allmennpraksis nærmest lå med brukket rygg. Faget eksisterte knapt, det hadde ingen akademisk status og rekrutteringen til allmennpraksis var dårlig. Med dette som utgangspunkt bygget Tromsø-miljøet opp et medisinstudium med allmennmedisin som et hovedfag, og primærlegene i hele landsdelen ble trukket inn som lærere idet studentene ble utplassert hos en distriktslege i hele 8 uker i løpet av det 5. studieåret. Hvordan kom dere til å gjøre det? Og hvordan våget dere å gå så nye veier når hele det akademiske miljøet i Norge voktet nykomlingen i Tromsø med argusøyne?
Da jeg kom var mye av filosofien allerede på plass. Foregangsmenn som Peter Hjort og Arne Nordøy hadde hentet ideene om praksisutplassering og bruk av regionens primærleger i undervisningen fra utlandet. Særlig var de begeistret for det de hadde sett ved McMaster i Canada. Og det var politisk vedtatt at utdanningen i Tromsø skulle gi leger som kunne gå ut i praksis i landsdelen. Vi skulle utdanne primærleger. Jeg visste at det mange steder var engasjerte og dyktige yngre leger i arbeid og fant det ganske naturlig å be dem være med på laget.

I Balsfjord fant du blant andre Arnulf Eide som døde så tidlig og Roar Johnsen, senere kom også Toralf Hasvold til. Balsfjord ble et begrep i norsk primærhelsetjeneste. Og undervisningsopplegget ble vellykket. I dag har de andre lærestedene tatt etter. Du brukte problembasert læring før pedagogene hadde lært oss at det er en utmerket undervisningsmåte, og du demonstrerte for all verden at allmennmedisin læres i allmennpraksis før det var blitt et slagord. Likevel slår det meg at dere må ha hatt mye is i magen da dere startet det nye opplegget. Jeg tror at mye av grunnen til at det gikk bra var at du viste kollegene tillit og respekt. Praksislærerkursene og møtene med instituttet var høydepunkter for oss praksislærere. Og fortsatt må det ligge et betydelig potensiale for undervisning og erfaringsformidling blant landsdelens primærleger. Nå planlegges det ytterligere utvidelse av studentantallet i Tromsø. Hvilke tanker gjør du deg om veien videre?
Vi skal fortsette å bruke landsdelens primærleger. Kanskje kan vi knytte praksislærerne nærmere til Instituttet på en eller annen måte. Det vi har sett er at flaskehalsen ofte er kontormangel og mangel på andre faciliteter. Dette problemet blir ikke mindre når fastlegeordningen trer i kraft. Jeg tror det er tid for at Universitetet investerer i lokaler og utstyr på praksislærestedene. Det vil gjøre Universitetet mer synlig og det vil forplikte begge parter til nærmere samarbeid.

Det historiske perspektivet
Du sier at kombilegen har enestående mulighet til å se sammenhenger mellom blant annet levekår og helse i lokalsamfunnet. Selv har du også funnet en annen kilde til å finne sammenhenger. Jeg tenker på din interesse for lokalhistorie. Du har påvist hvilken verdi de gamle medisinalberetninger har. Moderne medisin beskyldes ofte for å være historieløs, men du har brukt historie som metode i din forskning (ISM skriftserie nr. 2 - 1976: Sunnhetstilstanden, hygieniske og sosiale forhold i Sør -Varanger 1869 -1975 belyst ved medisinalberetningene og ISM skriftserie nr. 8 - 1984: Merkesteiner i norsk medisin reist av almenpraktikere )
Studiet av de gamle medisinalberetningene ble for meg mer en hobby enn forskning. Og jeg synes det har vært spennende lesning. Mange ganger var det mer legens holdninger som kom til syne enn lokalsamfunnets virkelige problemer. Men så er det også interessant å filosofere over kulturkollisjonen. En god samfunnsmedisiner er en lege som kan se lokalsamfunnet som det er og som kan bruke sine kunnskaper i et respektfullt møte med den virkeligheten han møter. Nøden og elendigheten var ofte forferdelig tilstede, likevel klorte menneskene seg fast her nord. Sykdomspanoramaet har forandret seg totalt, det får man et godt inntrykk av når man leser de gamle beretningene. Og det er tydelig at andre forhold enn helsetjenesten har vært viktige for folkehelsen.

Din far var lege og dine to barn er blitt leger. På den måten har du kunnet følge legeyrket på nært hold gjennom flere generasjoner. Hva er forskjellen fra den gang og til i dag? Og hvordan blir legelivet for de som i dag tar fatt på dette yrket?
Jeg var voksen mann før jeg lærte min far å kjenne, han var jo alltid ute på arbeid da jeg var barn. Jeg lovet meg selv at jeg skulle gjøre det anderledes. Det løftet har jeg ikke holdt. Jeg ble arbeidsnarkoman og husker at jeg ble rastløs dersom det var en søndag jeg ikke hadde pasienter. Jeg dro egentlig til Tromsø for å få en pause fra et arbeid som begynte å ta for stor del av meg. Arbeidsdagene i Tromsø ble også lange, men her var jeg mer min egen herre og kunne i større grad selv bestemme min arbeidsdag. De unge legene i dag setter krav til ordnede arbeidsforhold. De vil ha fritid de kan bruke til familie og til andre interesser og andre gjøremål enn kun legeyrket. Jeg tror det er en riktig utvikling, og jeg tror også at det på sikt vil gagne pasientene at legene er mere opplagte og mer allsidig interesserte.

Så blir det kanskje dine barn som innfrir det løftet du selv ga deg en gang? At det tar mer enn en generasjon å endre den gamle legerollen? Men hvordan blir morgendagens leger?
De unge i dag har et mye bedre kunnskapsgrunnlag enn det vi hadde, jeg opplever dem som engasjerte og idealistiske. Jeg er optimist og tror de unge legene har en ekte interesse i å gjøre godt arbeid. Men de møter også større krav enn før. Pasientene er bedre opplyste og stiller klare krav. Samfunnet følger også nøye med hva legene gjør. Dette tilsier at eldre kolleger har et klart veiledningsansvar overfor de unge legene. De unge legene trenger mer råd og veiledning for å komme seg trygt inn i yrket. Veiledning av unge leger må bli en høyt prioritert oppgave. Det nytter ikke å si at i min tid måtte jeg klare meg alene. Den tiden er nemlig forbi og derfor uten relevans når det gjelder å veilede neste generasjon leger inn i yrket.

Utposten gratulerer deg som Ridder av St. Olavs Orden. Vi gleder oss med deg. Og min undring bunner ut i takknemlig for det du har gjort for faget og for den nysgjerrighet, respekt og ydmykhet du har med deg i ditt arbeide. Og til ettertanke er det i sannhet at det du gjorde, det gjorde du fra utposten.

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 14. desember 1997
John Leer