Utposten Nr 7 1997

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

KLAGESAKER - hva er alternativet?

Fagsjef Hege Raastad, Statens helsetilsyn intervjuet

av Helge Worren

raastad.jpg (6385 bytes)

Hege Raastad er fagsjef i avdeling for primærhelsetjeneste, Statens helsetilsyn. Hun har tidligere vært kommunelege i Svolvær.

Hva er det som fascinerer deg ved klagesaker?
Jeg er ikke fascinert av klagesaker som sådan. Jeg er imidlertid fascinert av hva man kan lære gjennom å jobbe med klagesaker. Å bli kjent med jusen som verktøy og å oppleve møtet mellom medisinens og jusens verden i klagesakenes virkelighet - det er utfordrende og til tider fascinerende. Både vi i Helsetilsynet og fylkeslege-kontorene er klar over at vi har et forbedringspotensiale i klagesaksbehandlingen. F.eks. er saksbehandlingstiden ofte for lang. Men i møtet mellom jusen og medisinen er det også behov for kontinuerlig opplæring for at vi som saksbehandlere med ulike oppgaver har en felles forståelse av regelverket vi som tilsynsmyndighet er satt til å forvalte. Det er fristende å svare på ditt spørsmål med et nytt spørsmål: hva er alternativet til klagesaker?

Hva tror du er de viktigste årsakene til økningen i klagesaker de senere år?
Nå har ikke jeg de eksakte tall foran meg, men du har nok rett i at det er en viss økning. Jeg jobber med klagesaker relatert til primærhelsetjenesten og det er flest saker på leger. Det er en økt fokusering på rettighter fra politikere og media. Det er særlig en økt oppmerksomhet på individrettigheter og saker av typen "individet mot systemet". Videre tror jeg det er en økt angst blant folk at goder skal gå dem forbi, at de skal bli forbigått. Dette skjer parallelt med at samfunnet, også medisinen, blir mer komplisert og at det er vanskelig å sitte med oversikten. Det er vanskelig å si om det reelt sett er flere forhold som gir grunnlag for klager, men det er viktig å huske på at medisinsk virksomhet blir stadig mer komplisert og uoversiktlig og at mer gjøres totalt i helsetjenesten. I et slikt perspektiv vil det nødvendigvis kunne bli statistisk sett en større sjanse for feil.

Er det uheldig at det fokuseres så mye på klagesaker?
Det kan være uheldig hvis det påvirker helsepersonells kontakt med pasienter slik at mye av virksomheten gjøres "for sikkerhets skyld" og at arbeidet først og fremst preges av krav, evt. hensyntaken til mulige søksmål. En slik innfallsvinkel til arbeidet vil lett kunne stille de faglige hensyn i bakgrunnen og dessuten svekke tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell. Men helsepersonellet plikter å kjenne til det regelverket som styrer deres virksomhet. Tilsynsmyndighetene har en oppgave i å bidra til å gjøre regelverket kjent og tilgjengelig. Ved siden av mye skriftlig materiale har Helsetilsynet/fylkeslegene også en hjemmeside på Internett. Det er også en misforståelse at vi er ute etter å "ta" helsepersonell - og kanskje spesielt leger. Tilsynsmyndighetene skal ivareta rettsikkerheten både til pasienter og helsepersonell i klagesaksbehandlingen. Det pågående "klagesaksprosjektet" har gjort en gjennomgang av en årgang klagesaker for å vurdere hvordan vi ivaretar bl.a. disse aspektene.
Mange helsepersonell kan føle at "dette kunne ha vært meg" når de hører om klagesaker. Er det noen tommelfingerregler for helsepersonell?
Et tilbakevendende fenomen er at dokumentasjonen/journalen er mangelfull, ikke minst i forbindelse med legevakt. Det er en misforståelse at et godt journalnotat nødvendigvis skal være så omfattende. Mange leger blir også irritert på at juristene skal bestemme hva som er godt nok journalnotat. Men i klagesaksbehandling som gjelder lege er det lege som gjør den medisinsk-faglige vurderingen. Som tommelfingerregel når det gjelder journalnotat vil jeg si det slik: Et journalnotat skal være slik at det gir tilstrekkelig grunnlag for "neste lege" å bygge en undersøkelse og vurdering på. Og da må det være leselig, identifiserbart på pasient, lege, tidspunkt og være "to the point" ifht. det aktuelle. At det ikke står noe om allmenntilstand i et notat vedr. et febersykt barn er for dårlig. Det kan kanskje være en idè å drøfte i kollegagrupper hva et godt journalnotat bør inneholde, gjerne med konkrete eksempler. Det vil trolig også kunne være en idè at kolleger i et distrikt (evt. legevaktsområde) drøfter felles praksis med journalnotater. Som en annen tommelfingerregel vil jeg anbefale A-preparat protokoll, både på legekontoret og legevakt. Det er viktig å holde orden i egen virksomhet. Foruten journalføring, gjelder denne orden i høy grad også ulike forskrivninger. Blir du gjenstand for en klagesak, kan det være lurt å kontakte Fylkeslegen for å høre hvordan saken skal takles fra din side. Hensikten bør ikke da være å øve press på utfallet av saksbehandlingen, men å skaffe seg informasjon om videre fremgangsmåte. Bl.a. er juskunnskapen ofte lite velutviklet hos oss helsepersonell, og misforståelser kan kanskje ryddes av veien. Vi kommer ikke forbi at helsetjeneste, ikke minst medisinsk virksomhet, er en risikovirksomhet. Vi må lære oss å leve med det, selv om det kan være tungt for den som rammes av en klagesak.

Frykter du at vi kan gå mot amerikanske tilstander i Norge?
Det mener jeg avgjort ikke. Vår forvaltningspraksis og byråkrati er såvidt sterkt knyttet opp mot individuelle rettigheter for såvel pasienter som helsepersonell at jeg tror dette er vår garanti mot en slik utvikling.

Hva gjør Helsetilsynet for å redusere klagesaksmengden utover å behandle de klagesaker som blir oversendt fra fylkeslegene?
Helt kort til orientering: Det er kun et mindretall i forhold til det totale antall saker som havner i Helsetilsynet. Det er de mest alvorlige sakene og der hvor fylkeslegens avgjørelse påklages som havner hos oss. Når det gjelder ditt spørsmål, så gjør vi sannsynligvis ikke nok. Klagesaksprosjektet driver en kontinuerlig evaluering av tidsbruk og kvalitative sider ved klagesaksbehandlingen. Dette vil forhåpentligvis på noe lengre sikt kunne føre til nyttige tilbakemeldinger til helsetjenesten og publikum. Helserett-Info kan man abonnere på.Vi har nok en stor pedagogisk utfordring foran oss når det gjelder å få mer og bedre informasjon ut om klagesaker og vi kan ha et optimistisk håp på at dette etterhvert fører til færre klagesaker fordi grunnlaget for klagesaker reduseres.

Er det noen særtrekk for klager ifht. primærhelsetjenesten?
Jeg kjenner ikke godt nok til klager i forhold til annenlinjetjenesten og har vanskelig for å kunne sammenligne. Klager på forskrivning er vel spesielt ifht. primærleger. Disse er ofte svært vanskelige saker, fordi de innebærer et nitidig kartleggingsarbeid, kan få store konsekvenser for den legen det gjelder og kan være vanskelig å vurdere ifht. hva som er forsvarlig forskrivning. Felleskatalogteksten mht. indikasjoner og dosering samt Helsetilsynets veileder (Helsedirektoratets veiledningsserie 2-90. Veileder i forskrivning av vanedannende legemidler) er imidlertid nyttige hjelpemidler i vår saksbehandling. Generelt må vi vel si at definisjonen av forsvarlig virksomhet kan være vanskelig. Det er et dynamisk begrep som vil avhenge av rådende medisinsk kunnskap, situasjon og av og til geografi. Det som kan være riktig og forsvarlig på "den ytterste nøgne ø" er ikke nødvendigvis riktig og forsvarlig virksomhet på et sykehus.

Er ikke klagesaksbehandlingen juriststyrt?
Det er en myte. Det er selvsagt et etablert og strukturert samarbeid mellom juristene og helsefagfolk. Det er imidlertid fagfolk som beskriver og vurderer det faglige innhold. Ikke minst vurderer vi som fagfolk skadepotensialet i den aktuelle situasjon og hvorvidt nødvendig aktsomhet er utvist. Videre vurderer vi avvikstørrelsen i det som er gjort eller ikke gjort ifht. til det som anses å være alment akseptert faglig virksomhet. Vi vurderer dette ikke utfra hva som er optimalt, men utfra hva som er godt nok. Når sakkyndige uttalelser innhentes anvendes prinsippet "like for like", dvs. at en sak vedrørende en allmennmedisiner vurderes av en spesialist i allmennmedisin og ikke f.eks. av en indremedisiner eller kirurg.

Tar ikke klagesaksbehandlingen altfor lang tid?
Som tilsynsmyndighet kan vi sikkert gjøre mer for å behandle sakene raskere. Allikevel har jeg lyst til å si at noe av grunnen til at mange saker tar tid er at vi sliter med dem, de er vanskelige og alle forhold skal veies opp mot hverandre i rettferdighetens og rettsikkerhetens navn. Noen saker må rett og slett få lov til å modnes uten at dette skal oppfattes som et forsvar for byråkratisk sendrektighet.

Så du mener at vi kan lære av klagesaker?
Ja, jeg mener avgjort at vi kan lære av klagesaker. Vi bør ikke bruke energi på å late som de ikke finnes. Jeg gjentar det retoriske spørsmålet: hva er alternativet? Foruten at klageadgangen ivaretar grunnleggende rettigheter, er klagesakene en kilde til kvalitetsutvikling av helsetjenesten og grunnlaget for å kunne opprettholde tilliten til publikum. Noen etterlyser tilsynsmyndigheten (Helsetilsynet og fylkeslegene) som trøstere og støttespillere i klagesaker. Tilsynsmyndigheten er selvsagt samarbeidspartner, men "støtte og trøst" er ikke vårt bord på annen måte enn å gjøre ryddig og korrekt saksbehandling. Mitt råd er: Snakk med kollegaer og bruk kollegagrupper. Legeforeningen har jo også viktige tilbud om "lege for lege" og andre kollegastøtteordninger for kollegaer som sliter av en eller annen grunn. Klagesakene vi behandler handler om mange ulike forhold og noen ganger slår det meg at det er utrolig hva vi som kollegaer og pasienter godtar. Hvis vi selv skal til behandling - eller noen av våre venner/familie - vil vi jo ha det beste. Det gjelder jo også hvis vi skal ansette kollegaer og medarbeidere. Derfor blir det av og til et paradoks at vi som tilsynsmyndighet blir møtt med så mye skepsis i forhold til at helsetjenesten og helsepersonell driver faglig forsvarlig.o

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 14. desember 1997
John Leer