Utposten Nr 8 1997

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

Jeg har en drøm...
...og mange av dem har vært på trykk i UTPOSTEN

Tekst: Helge Worren

worren.jpg (2229 bytes)

Helge Worren, f. 1947, er cand. med. fra 1976. Turnustjeneste Nordfjord sykehus og Vestre Slidre kommune. Ass.lege Dikemark sykehus 1979-80. Distriktslege/kommunelege I i Sør-Aurdal 1980-88.Leder for avdeling for helseopplysning, Statens helseundersøkelser 1988-90. Bydelsoverlege Vinderen bydel (Oslo) 1990-92. Siden 1992 allmennpraksis i Nittedal, fra 1996 kombinert med jobb som spesiallege (deltid), Statens helsetilsyn. Spesialist og veileder i allmenn- og samfunnsmedisin. Redaktør i UTPOSTEN 1993-97.


Mange har prøvd å kopiere Martin Luther Kings retoriske mesterstykke «I have a dream...». Jeg skal ikke engang forsøke en slik bragd, men allikevel bruke poenget og dvele ved noen av mine drømmer. Jeg tillater meg å være personlig, selv om jeg beholder mine private drømmer for meg selv. Jeg vil dvele ved noen av mine drømmer for faget. Jeg har frimodighet til dette, fordi jeg gjennom årene har opplevd at disse drømmene også deles av mange kolleger, ihvertfall tematisk.

Drømmen om livet og døden
Det gode liv
Drømmen om livet vil for mange dreie seg om det gode liv - et liv som forhåpentligvis omfatter såvel livet i faget og livet utenfor. Jeg har selv skrevet noen linjer om dette tidligere i UTPOSTEN1 og føler at temaet får økende aktualitet - ikke minst ettersom kravene og forventningene til vår profesjon stadig øker. Det krever en gjennomgang og bearbeidelse av hva vi makter, hva som er våre begrensinger, hvor vi setter våre grenser, hva som er vår rolle, og ikke minst en kontakt med vårt følelsesliv. Flere UTPOSTEN-bidrag2 har berørt disse sider ved våre liv og vår faglige virksomhet. Karin Skarsaune forteller i samtale med Eystein Straume om «Bruk av følelser har forløst gleden ved å være lege» i nr. 2/1997. Selv opplevde jeg det sterkt i sin tid å lese turnuskandidat Kirsti Løtveits beskrivelse i intervjuet «Bildet av legen jeg skulle bli måtte rives» (4/1993). Petter Øgars leder i 2/1995 «Rolletilpasning eller sceneskifte på livets teater» og Knut Lindtners prisbelønte artikkel i samme nr. «Livets Teater - vårt bord?» er tankevekkende såvel i forhold til definering av roller som å forsøke å sette grenser. Også Eivind Vestbø foretar en bearbeidelse av grensesetting i nr. 4/94. Selv om dette i stor grad fokuserer for grenser i praksisen, vil dette også påvirke de grenser vi trekker opp i våre liv.

worrenil.jpg (14931 bytes)
Livssyn og verdier
For meg er det gode liv nøye knyttet opp mot det livssyn jeg har og de verdier jeg tror på. Det kan selvsagt være delte meninger om innhold i et livssyn, men betydningen av å ha et livssyn kan neppe undervurderes. Ikke minst i det informasjonskaos vi opplever - særlig i den medisinske verden - oppleves det godt å ha noen verdiknagger å styre kursen etter. Blir de verdier man tror på koblet opp mot skråsikkerhet og hovmot, vil dette imidlertid være direkte farlig, dels avstengende for de impulser livet gir.

Grunnholdninger
En rekke grunnholdninger i livet er viktig for å innstille kompasset. Respekt og ydmykhet for livets krefter, nysgjerrighet og undringen på hva livet byr på og ikke minst takknemlighet er sentrale grunnholdninger jeg merker meg at mange av de jeg selv beundrer forsøker å tilstrebe i sine liv. I tillegg til at jeg selv også tilstreber disse grunnholdninger er humoren, smilet i hverdagen, viktig. Dette er selvsagt ikke noe man uten videre kan kommanderes til eller legge seg til. Jeg tror allikevel det er noe man kan jobbe med. Det har noe med å forsøke å se de positive sider ved tilværelsen, forsøke å snu perspektivet i en litt uvant retning og ikke minst være åpen for det humoristiske i tilværelsen. Jeg tror det er viktig for ens egen velvære og trivsel, men også at det virker gunstig på den kreative prosess og samværet med andre. Hvis det kan være noen trøst for alvorlige nordmenn som frykter at det blir for mye latter, kan jeg minne om Piet Heins GRUK:

Ordene er blitt skjebnesvangre for meg.
Døden
Døden er avslutning på livet og kan på sett og vis betraktes som en del av livet. Hvordan vi møter døden vil langt på vei si noe om den respekt og ydmykhet vi har for livet. Det har vært en rekke tankevekkende bidrag4 i UTPOSTEN i tilknytning til dette temaet. Legens bearbeidelse av egne tanker og følelser omkring de døende og døden viser seg i stor grad å være utslagsgivende for hvordan legen takler dette såvel profesjonelt som et deltakende medmenneske. Ringvirkningene av en manglende bearbeiding påvirker såvel liv som praksis. Det er også interessant å merke seg mange legers holdning til ritualer. Ritualer er noe langt mer allmennmenneskelig enn det ordet ofte kan gi assosiasjoner til. Det er min drøm at leger kan få et mer bevisst og positivt forhold til de legende krefter som ligger i ritualer. Jeg viser til det som står om dette i UTPOSTEN 8/19945

Drømmen om faget og virkeligheten
Medisin og humanisme
Mitt utgangspunkt for å bli lege var humanistisk inspirert. Medisinen har lenge vært kritisert for å være ensidig naturvitenskapelig basert. Jeg ser forsåvidt ikke noe galt i at medisinen har solide røtter i den naturvitenskapelige verden. Men når medisinen i dominerende og nesten utelukkende grad skal ha fotfeste i et slikt jordsmonn, blir det noe som skurrer - ikke minst for fagene allmennmedisin og samfunnsmedisin. Dette er fag som spiller på hele spekteret i menneskelivet og på kontaktflater i forhold til et helt samfunn. Min drøm er at den utvikling kan fortsette og utdypes som gjør fagene mer humanistisk preget og forankret.

Kilder og erfaring
I UTPOSTENs jubileumsseminar ble den erfarne allmenn- og samfunnsmedisiner Jo Telje (årets Løvetannprisvinner) bedt om å si hvilke kilder han øste av i sin fagutvikling. Han nevnte mange av de forventede kilder (kurs, tidsskrifter, o.l.), men mest interessant fant jeg allikevel det han sa om sine andre kilder: pasientene, skjønnlitteratur og ulike typer ikke-medisinske tidsskrifter og litteratur. Ikke fordi det er noe galt (tvert om nødvendig!) å lese typisk faglitteratur, men fordi det er viktig å være åpen for hele det spekter av impulser livet og virkeligheten byr på. Forøvrig er jeg litt svak for den humoristiske snert i de kilder Pål Gulbrandsen nevner i sin artikkel i UTPOSTEN 7/19936: øynene, ørene, pusten, hjertet, pengeskuffen. Ved å nevne pasientene som kilde berører Jo Telje selvsagt en kjerne også ved UTPOSTENs kilder, nemlig erfaring. UTPOSTENs særlige kjennemerke er nettopp den erfaringsbaserte formidling. Dette står ikke i motsetning til en kunnskapsbasert praksis. Såvel Frode Forland (UTPOSTEN 4/96)7 som Elisabeth Swensen (UTPOSTEN 2/97)8 viser dette i sine artikler, hvor de viser til den syntese av ulike kilder en medisinsk praksis bør bygge på.

Læring
Med erfaringen som en legitim og viktig kilde, berører vi en annen viktig del av denne drømmen, nemlig forholdet til læring. Olav Rutle, som døde så altfor tidlig i 1996, ble intervjuet i UTPOSTEN 6/1995 «Korleis lærer vi faget vårt?»9. Her åpner han for at også andre måter enn de tradisjonelle (først og fremst kurs) å lære faget på bør legitimeres. Gjensidig praksisbesøk, mer arbeid i kollegagrupper, mv. er viktige forslag. Det er interessant å merke seg at Landstyret i Den norske lægeforening nettopp har vedtatt nye retningslinjer for spesialiteten i allmennmedisin i tråd med mange av hans tanker. Olav Rutle var også opptatt av modell-læring - en uutnyttet læringsmetode i allmennpraksis, sannsynligvis også i samfunnsmedisin.

Skjønnsutøvelse
I nr. 7-8/96 utdyper Betty Pettersen i sin leder10 og Petter Øgar i sin artikkel 11 skjønnsutøvelse. Petter Øgar snakker i første rekke om skjønnsutøvelse i samfunnsmedisinen, men hans betraktninger har god overføringsverdi til allmennmedisin - og forsåvidt også til andre fagfelt. Begge disse innspill bidrar til å konkretisere og avmystifisere skjønnsutøvelse - en faglig virksomhet hvor mange ingredienser inngår: kunnskap, meninger, verdier, kulturelle strømninger og ikke minst en bevisst takling av erfaring.

Primærmedisin
Vi har de senere år sett en stadig sterkere atskillelse mellom fagene allmennmedisin og samfunnsmedisin. Fagområdene har hver sine spesialiteter. Det er stadig vanskeligere å snakke om primærmedisin som en enhet. Jeg skulle ønske det var annerledes, ikke minst i vårt langstrakte og desentraliserte land, hvor man fortsatt burde kunne satse på kombilegens samlede kunnskap. Det er ikke til å undres over at Øystein Christiansen i et leserbrev12 i nr. 2/97 spør om det i fremtiden er mulig å overleve som kombilege. Nils Kolstrup berører det samme tema13 i nr. 4/1995 hvor han lurer på om kombilegen er en utryddelsestruet art. Johnny Mjell har etter min mening kommet med en av de mest konstruktive forslag mht. å bevare primærmedisinen som en enhet, nemlig ved å få til en tilnærming mellom spesialitene, evt. sammenslåing, slik at det vil bli krav om erfaring og kunnskap i allmennmedisin for å bli spesialist i samfunnsmedisin og omvendt. Han utdyper dette i sin artikkel i nr. 2/9714. Eystein Straume sier sågar i sin leder15: «Allmennmedisin uten samfunnsmedisin synes å være hodeløse greier.»

Vi trenger en ny ideologisk debatt
Det er sagt mye om innholdet i faget allmennmedisin. Jeg er personlig noe skremt over den senere tids tendens til avideologisering av faget, eller ihvertfall en manglende interesse for disse sider av faget blant mange kolleger. Man kan selvsagt mene- og gjerne si og skrive - mye om idealene KOPF - kontinuitet, omfattende omsorg, personlig og forpliktende tjeneste, men hva er alternativene? Det er ønskelig med ny ideologisk debatt i det allmennmedisinske miljø, hvor ikke bare tariffpolitiske tema skal dominere. Som en del av den videre diskusjon rundt faget allmennmedisin er det etter min mening også ønskelig å få større debatt rundt de temaene som allerede er nevnt (kunnskaps- og erfaringsbasert praksis, skjønnsutøvelse, læringsmetoder i allmennpraksis) samt økt satsing på medarbeideren16, kjønnsperspektivet i allmennpraksis17, og ikke minst forholdet til det forebyggende, helsefremmende arbeid og samfunnsmedisinen i kommunene.

Fortell ditt fag!
Denne drømmen slutter med en oppfordring som den Karin Skarsaune kommer med i nr. 1/9718, nemlig: Fortell ditt fag. Det er viktig at du formidler dine erfaringer til andre, gjerne i UTPOSTEN.

Drømmen om livet og faget i samfunnet
Dette er en lang og omfattende drøm som alltid kommer igjen, tildels på samme måten og uten at det blir noen lykkelig slutt - hittil. Det er tildels drømmen om den ulykkelige kjærlighet - ulykkelig fordi temaet er viktig, men muligheten for oppfyllelse av drømmen synes så langt unna. Det er drømmen om samfunnsmedisinen, om det forebyggende arbeid, om det helsefremmende arbeid. Det er skrevet så mye riktig og pent om dette at det er kanskje er grunn til å spørre som jeg gjorde i nr. 3/9619: «Er allting glemt om 100 ord?» Dette var en kommentar til det daværende helseminister hadde sagt etter sine berømmelige 100 dagers tenkepause. Jeg er fristet til å si at det kanskje ikke skal sies stort mer nå uten at det følges opp av bevilgninger og konkrete tiltak fra myndighetenes side. Ellers vil hele feltets troverdighet og legitimitet tape. Jeg kan allikevel ikke unnlate å peke på endel viktige bidrag som har vært i UTPOSTEN som i stor grad berører temaet:

- Trygve Aanjesen 20 og Petter Øgar21 har hver sin tilnærming til den lokale samfunnsmedisin og de kan muligens karakteriseres slik Betty Pettersen gjør i sin leder22 i nr. 2/1994 som henholdsvis den «frustrerte autoritet» og «fornøyd premissleverandør».
- Helsestasjonen og skolehelsetjenesten som arena for mye av det forebyggende arbeid i kommunene har vært berørt en rekke ganger, bl.a. av Kirsten Petersen i nr. 3/199623
- Petter Øgar fikk i 1995 OLLs samfunnsmedisinske pris for oppgaven «Hvordan kan vi best få fram samfunnsmedisinen i en ny kommunestruktur?». Denne er trykket i UTPOSTEN nr. 6/9524. Dette er en realistisk tilnærming til faget samfunnsmedisin innenfor de kommunale rammer mange doktorer - dessverre - har hatt vanskelig for å tilpasse seg.
- Anders Grimsmo skriver i nr. 1/9625 om det fremtidige forebyggende og helsefremmende arbeid. Det er vanskelig å være uenig, men det mangler fortsatt dessverre bevilgninger og vilje bak de perspektiver som trekkes opp.

Folkehelse
En rekke andre bidrag innenfor feltet forebyggende og helsefremmende arbeid er tatt inn i bladet. Det reises mange prinsipielt viktige diskusjoner om risikotenkning i helsevesenet, helsevesen som det «ufeilbarlige», folkehelse og frihet - for å nevne noen tema. Den interesserte kan ha mange gode lesestunder foran seg. Vi kan håpe at den bebudete offentlige utredningen om folkehelsearbeid også gir grunn til glede at noe kanskje snart skal skje på denne fronten.

Fastlegeordning
En sak av spesiell interesse når det gjelder faget/fagene i samfunnet er den bebudete fastlegeordningen (Stortingsmelding 23 - 1996- 97). Den har ved flere anledninger blitt omtalt i UTPOSTEN. I UTPOSTEN nr. 3/97 tar foruten lederen26 også en rekke andre bidrag opp saken. Saken er foreløpig såvidt løs i veven at det er vanskelig å si om det kan bli en god eller dårlig løsning. Sannsynligvis ligger det langt dypere problemer i tjenesten (stabil legedekning i distrikts-Norge, samfunnsmedisinens og det forebyggende arbeids skjebne, bl.a.) enn det fastlegeordningen er i stand til å gjøre noe med, enn videre kan sies å være relevant i forhold til. Foreløpig er det grunn til å være avventende, men allikevel positiv. Det er viktig at vi som yrkesgruppe ikke spiller oss av banen og diskvalifiserer oss i utformingen av ordningen. Det er viktig å se hvilke positive elementer fastlegeordningen tross alt er ment å skulle ivareta. Så får vi aktivt og positivt jobbe for at de potensielt uheldige sidene i forhold til legenes arbeidsmiljø, legedekningen i distrikts- Norge, legenes innsats i det forebyggende og helsefremmende arbeid blir snudd, ihvertfall minimalisert. Dette er en drøm som ofte gjentar seg.

Drømmen om kreativitet og kvalitet, kontroll og tilsyn, kontakt og kommunikasjon
Kreativitet og kvalitet
Dette er en drøm jeg sjelden drømmer, kanskje fordi deler av den forvirrer meg. Det jeg har mest glede av når denne drømmen dukker opp er drømmen som berører kreativitet. Denne drømmen fikk ny næring da jeg nylig intervjuet Ragnhild Gjerstad27. Hun er ansvarlig for svært mange av UTPOSTENs forsider. I løpet av den tiden jeg intervjuet henne fikk jeg mange assosiasjoner rundt formidling uten bruk av ord - «handlingen før teksten» - slik Ragnhild uttrykte det. Vi må la kreativiteten få blomstre også i helsetjenesten og jeg er overbevist om at dette arbeidet også kan knyttes opp mot arbeidet med kvalitetsutvikling. Vi må ikke la dette arbeidet i altfor stor grad bli overtatt av byråkratene. Selv om det er behov for systematisering, bør det allikevel kunne skje innenfor rammer som slipper det kreative, det lekende i mennesker frem. Jeg syns Eystein Straume får dette fint frem i sin leder28 i nr. 7/95, hvor han tar sandkasseperspektivet vi hadde som barn og fører det inn i vår prosedyreorienterte og velordnete voksne verden med de konsekvenser det måtte få.

worreni2.jpg (7640 bytes)

Kontroll og tilsyn
Helsepersonell, ikke minst leger, får nærmest elveblest når ordene kontroll og tilsyn brukes. Det er angivelig noe Tilsynsmyndigheten (les Statens helsetilsyn og fylkeslegene) driver med for å holde oss i ørene. Vi motsetter oss styring. Frykten er overdrevent, selv om ordet Tilsyn gir assosiasjoner som bedre rimer med overvåking og politi. Når tilsyn imidlertid også blir utvidet til å gjelde veiledning og råd blir det ofte formildende. Når tilsyn med at lover, forskrifter og alment aksepterte faglige normer blir overholdt bør ikke veien være lang til å oppfatte at dette har med kvalitet å gjøre. Og en helsetjeneste av høy kvalitet det vil vi vel ha, ihvertfall for oss selv og våre nærmeste? En ubehagelig, men uunngåelig, sak er selvsagt klagesakene. Jeg syns dere skal unne dere å lese (evt. om igjen hvis du allerede har lest den) intervjuet med fagsjef Hege Raastad i Statens helsetilsyn om klagesaker i UTPOSTEN 7/9729. Intervjuet kan oppklare endel myter og misforståelser, og gir dessuten nyttige tips og råd om hvordan man bør forholde seg.

Kommunikasjon og kontakt
Ikke minst når det gjelder slike felt som kvalitetsutvikling og tilsyn er de omgitt av en rekke ord som vi oppfatter som fremmed. Mye er skrevet, men tydeligvis lite når frem til forståelse hos de som skal lese og praktisere det som er skrevet. Kommunikasjon og formidling har som hovedformål å skape kontakt og forståelse. Lykkes ikke det er kommunikasjonen og formidlingen bortkastet. Derfor er det en drøm at dette felt kan gis ennå større prioritet, ikke først og fremst for å spare inn på forbruket av cellulose, men for å hindre spill av ressurser og viktigst: å nå helt frem med budskapet.

Den vonde drømmen
Den vonde drømmen - noen vil kalle den marerittet - er den hvor faget primærmedisin er dødt eller ikke-eksisterende, kanskje fordi vi har forspilt våre sjanser til faglig utvikling og forankring i hverdagsvirkeligheten, vår legitimitet. Den vonde drømmen er også en drøm hvor ordene forebygging og helsefremming knapt eksisterer, og hvor de i alle fall er fullstendig innholdsløse. Kanskje fordi politikere, administratorer og vi (?) har brukt honnørordene så ofte uten ledsagende handling at inflasjonen ble så sterk at boblen sprakk. Den vonde drømmen er også en drøm hvor kontroll helt har kvelt kreativiteten, tilsyn alene er blitt erstatning for kvalitetsutvikling og hvor forsøk på kommunikasjon aldri fører til kontakt. Kanskje fordi man ikke har vært seg bevisst å skille mellom mål og virkemidler?

Den verste drømmen
Den verste drømmen er den drømmen som ingen drøm er, ikke engang marerittet. Den verste drømmen er å ikke ha noen drøm. «If you never have a dream, you never have a dream come true» (Hvis du ikke har noen drøm, kan du heller ikke få oppfylt en drøm). Å ikke ha noen drøm innebærer å ikke ha håp, lengsler, visjoner, ikke engang fortvilelser eller frustrasjoner.

Helge Worren
Langmyrgrenda 59 B
0861 OSLO

1 Worren, Helge: Det gode liv i allmennpraksis - fins det? UTPOSTEN 6/1994, s. 230-232

2 Karin Skarsaune intervjuet av Eystein Straume: «Bruk av følelser har forløst gleden ved å være lege»
- Kirsti Løtveit i samtale med Eystein Straume: Bildet av legen jeg skulle bli måtte rives. UTPOSTEN 4/1993, s. 147-149.
- Øgar, Petter: Rolletilpasning eller sceneskifte på livets teater (leder) UTPOSTEN 2/1995, s.51.
- Lindtner, Knut: Livets Teater - vårt bord? UTPOSTEN 2/1995, S. 52 -
- Worren, Helge: Det gode liv i allmennpraksis - fins det? UTPOSTEN 6/1994, s. 230-232.
- Øgar, Petter: Rolletilpasning eller sceneskifte på livets teater (leder) UTPOSTEN 2/1995, s.51.
- Lindtner, Knut: Livets Teater - vårt bord? UTPOSTEN 2/1995, s55.
- Vestbø, Eivind: Det får vera grenser UTPOSTEN 4/1994, s. 142-147

3 Nessa, John: Korleis kan filosofi bli eit matnyttig reiskap for klinikaren? UTPOSTEN 4/1994, s. 158 - 159.

4 Kvamme, Odd: Om å leve og døy heime. UTPOSTEN 6/1993, s. 257-258.
- Hessling, Sten Erik: Tar du ansvar for dine døende pasienter? UTPOSTEN 8/1994, s. 301 - 304
- Hessling, Sten Erik: Plutselig død - hva gjør vi for de pårørende og oss selv? UTPOSTEN 4/1996, s. 132 - 135.
- Vestbø, Eivind: Eksistensen, sorga og oss (leder) UTPOSTEN 4/1996, s. 131.
- Daae, Cecilie: Sykelig sorg eller syk av sorg? UTPOSTEN 5/1996, s. 202 - 204

5 Worren, Helge: Nå tenner moder alle lys - betyr ritualer lenger noe for oss? UTPOSTEN 8/1994, s.299.
- Fisknes, Liv Rosmer: Sagt om ritualer UTPOSTEN 8/1994, s. 300

6 Gulbrandsen, Pål: Sølvtråd i min vev. UTPOSTEN 7/1993, s. 312 - 315.

7 Forland, Frode: Kunnskapsbasert praksis og norsk allmenn- og samfunnsmedisin. UTPOSTEN 4/1996, s. 146 - 149
8 Swensen, Elisabeth: Til forsvar for faglige normer basert på autoritet, mening - og kunnskap. UTPOSTEN 2/1997, s. 86-88.
9 Rutle, Olav: Korleis lærer vi faget vårt? UTPOSTEN 6/1995, s. 260-261
10 Pettersen, Betty: Det vanskelige skjønnet UTPOSTEN 7-8/1996, s. 267
11 Øgar, Petter: Skjønnsutøvelse i samfunnsmedisinen. UTPOSTEN 7-8/1996, s. 268-272

12 Chrisiansen, Øystein M.: Er det mulig å overleve som allmennlege/kombilege i fremtiden? (leserbrev) UTPOSTEN 2/1997, s. 90 - 92.
13 Kolstrup, Nils: Er kombilægen en udryddelsestruet art? UTPOSTEN 4/1995, s. 168 - 172
14 Mjell, Johnny: Vi må få en tilnærming mellom spesialitetene i allmenn. og samfunnsmedisin. UTPOSTEN 2/1997, s. 68 - 70.
15 Straume, Eystein: Hvor god er god nok? Tanker om livslang læring og helsetjenestens utvikling. UTPOSTEN 2/1997, s. 55.

16 Worren, Helge: Medarbeideren i allmennpraksis - den forsømte ressurs (leder). UTPOSTEN 5/1997, s. 183 + flere artikler i samme nr. om samme tema
17 Fossum, Sonja: Om kvinner, menn og det matematifiserte helsevesen (leder). UTPOSTEN 3/1996, s. 91.
- Kirkengen, Anne Luise: Formelen for den menneskelige norm er N=XY. UTPOSTEN 3/1996, s. 92- 96.
- Hanstad, Anne Mathilde: «Mine menn og jeg» - sommeranekdoter fra allmennpraksis. UTPOSTEN 6/1997, s. 227 - 231.
18 Skarsaune, Karin: Du skal fortelle ditt fag. To kasusistikker og en utfordring. UTPOSTEN 1/1997, s. 6 - 7.

19 Worren, Helge: Er allting glemt om 100 ord? Hva var det Hernes ikke sa noe om? UTPOSTEN 3/1996, s. 112.
20 Aanjesen, Trygve: Hvordan er hverdagen i en kommune? UTPOSTEN 1/1994, s. 11 - 14
21 Øgar, Petter: Kommunelege I - hvem er det? UTPOSTEN 2/1994, s. 48 - 50.
22 Pettersen, Betty: Den kommunale samfunnsmedisineren - fornøyd premissleverandør eller frustrert autoritet? UTPOSTEN 2/1994, s. 47.
23 Petersen, Kirsten: Prosjekt for videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. UTPOSTEN 3/1996, s. 106-108.

24 Øgar, Petter: Hvordan kan vi best få fram samfunnsmedisinen i en ny kommunestruktur? UTPOSTEN 6/1995, s. 248 - 253.
25 Grimsmo, Anders: Helsefremmende og forebyggende arbeid i et tidsskifte. UTPOSTEN 1/1996, s. 22 - 26.
26 Worren, Helge: Stortingsmelding nr. 23 om legetjenesten - holder den mål? UTPOSTEN 3/1997, s. 103-104.

27 Gjerstad, Ragnhild (i samtale med Helge Worren): Jeg vet ikke alltid hvor det kommer fra. UTPOSTEN 8/97, s. 308 - 311.

28 Straume, Eystein: Kreativitet, kontroll og tilsyn. UTPOSTEN 7/1995, s. 295

29 Raastad, Hege (i samtale med Helge Worren): Klagesaker - hva er alternativet? UTPOSTEN 7/97, s. 270

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 16.. desember 1997
John Leer