Nordland sentralsykehus.

Magne Franing tok medisinsk embetseksamen i 1972 i Oslo. Fra 1974 til 1978 var han distriktslege 1 i Leknes. Siden 1978 har han vært distriktslege/kommunelege 1 i Saltdal. Han er spesialist i samfunnsmedisin og allmennmedisin. Sykehustjenesten i forbindelse med spesialistutdannelsen har han fra Nordland sentralsykehus. Han har hatt flere oppgaver og verv, og er for tiden bl.a. medlem av spesialitetskomiteen i samfunnsmedisin.

Det er Magne Franing som sier dette. I Nordland har det i de siste par årene vært en tildels opphetet sykehusdebatt, blant annet fordi den regionale helseplanen foreslår å nedlegge sykehusene i Mo, Mosjøen, Lofoten og Narvik som lokalsykehus, og "oppgradere" dem til "spesialsykehus". Franing er imidlertid sterkt opptatt av at Nordland sentralsykehus sin funksjon som lokalsykehus også er blitt dårligere, spesielt med tanke på sengetall og ventetid.

– Hvilke problemer opplever dere ved å bruke Nordland sentralsykehus som lokalsykehus?

– Vi kan sammenfatte fire hovedproblemer, svarer han. Det er for høy terskel for innleggelser, og det er for lange ventider for de fleste undersøkelser og utredninger. Videre er det slik at omleggingen til poliklinisk utredning går sterkt utover endel pasienter. Til sist er det for dårlig samarbeid mellom første og andrelinjetjenesten, noe jeg tilskriver sykehuset sine trange rammer. På alle disse områdene har problemene gradvis blitt forverret gjennom årene.

– Det er i dag nesten bare øyeblikkelig hjelp, foruten kreftpasienter, som blir innlagt i Bodø, og selv det er blitt vanskelig, fortsetter Franing. I 1997 kom det to rundskriv fra medisinsk avdelingsoverlege med beskjed om at alle akutte innleggelser skal diskuteres med medisinsk bakvakt for å vurdere indikasjonen.

– Jeg vil nevne et eksempel. Jeg ble oppringt av ei bekymra mor. Dattera, som var midt i 20-åra, hadde hatt oppkast, diare og feber i et par uker. Hun følte seg så sjaber at hun hadde flytta ned i bygda til foreldrene fra fjellgården hun bodde på. Jeg oppfatta vel dette som en gastroenterit, og syntes kanskje at en innleggelse var noe tvilsom. Allikevel syntes jeg bildet var såpass avvikende hos et ungt friskt menneske, at jeg ville ha henne inn. Jeg valgte da å se bort fra rundskrivene fra overlegen, fordi jeg følte at jeg ville "tape" i en diskusjon med bakvakta. Det viste seg at hun hadde en nefropatia epidemica med kreatinin på 650. Dette viser at tilstanden egentlig kan være verre enn det vi tror.

– Men er det også høy terskel for elektive innleggelser?

– Pasienter med sammensatte og uklare sykdomsbilder som vi ønsker å legge inn, får sjelden plass. De blir vurdert poliklinisk. Men kreftpasienter som vi har diagnostisert, får raskt plass.

– Ventetida for å få tatt et vanlig skjelettrøntgen er nå 9 måneder og for rtg. thorax er den 4-5 måneder, når man sender en vanlig søknad. Det sier seg selv at da begynner det å bli håpløst, sier Franing.

– Jeg hadde i 97 en relativt ung kvinne, hjelpepleier, med uklare brystsmerter. På NSS fikk hun diagnosen sannsynlig angina pectoris, og ble medisinert. Hun klarte ikke å jobbe, ble sykmeldt, og hun erkjente etterhvert at hun var hjertesyk. Imidlertid ventet hun i 5-6 måneder på en supplerende undersøkelse, og da viste det seg at hun var hjertefrisk. En tung periode for pasienten, og kostbart for samfunnet.

– Det er mange pasienter som egentlig burde vært innlagt, som i dag går til polikliniske utredninger eller dagbehandlinger, sier Franing videre. Det er omtrent 10 mil mellom Rognan og Bodø, og pasientene må reise fram og tilbake, fram og tilbake. Dette er en stor belastning for pasientene. Verre er det at all denne polikliniske utredninga ofte kan bli overflatisk og uten kontinuitet, den blir rett og slett ikke grundig nok. I et lokalsykehus skulle pasientene vært innlagt og blitt ferdige med alt på en gang.

– Du nevnte også manglende samarbeid som et hovedproblem.

– Samarbeidet i seg selv mellom legene i første og andrelinjetjenesten er stort sett greit, men presset på sykehussengene og de rammene legene på NSS har å jobbe innenfor, kan gjøre at det skjærer seg, sier Franing.

– Jeg vil komme med enda et eksempel. I Rognan har vi 2 ambulanser på dagtid, men om kveldene og i helgene har vi bare èn. En søndag måtte jeg legge inn en 50-åring som har en svært alvorlig hjertesykdom. Han hadde for noen dager siden fått et akutt tilfelle i ryggen. Nå hadde han ikke kommet seg opp av sofaen på tre dager, og han hadde fått vannlatningsproblemer, og jeg la han inn med mistanke om kompresjonsfraktur. Det var ting i sykehistorien som pekte mer i den retning enn mot prolaps. Etter at pasienten hadde vært på røntgen, konkluderte bakvakta med lumbago, og ville ha ambulansen fra Rognan for å hente mannen hjem igjen, en ny tur på 20 mil. Jeg nekta av to grunner. Jeg mente at de burde vurdere og undersøke pasienten bedre, og jeg mente at det ikke var riktig å bruke ambulansen til en returtransport en søndag, da det ville svekke vår beredskap. Jeg måtte diskutere med 5 forskjellige leger om han skulle få bli der natta over, men ingen ville ta ansvar for han, verken på kirugen, medisin eller nevrologen. Personalet i mottakelsen var fortvila over situasjonen, fordi de så hvor dårlig pasienten var.

– Enden på visa ble i alle fall at han fikk ligge der om natta, fortsetter Franing. Da han kom hjem på mandag, hadde vi fått inn både ei sykehusseng og en prekestol på soverommet hans, og hjemmesykepleien og fysioterapeutene var klar til å ta imot han. Det tok flere uker før vi fikk mobilisert han. I ettertid har det også vist seg at rygglidelsen var langt mer alvorlig enn en "akutt lumbago". Vi fikk forøvrig stor bruk for ambulansen den søndagen i forbindelse med en ulykke, og hadde den vært i Bodø på transportoppdrag, hadde vi vært ille ute.

– Kjernen i dette var at enkelte leger ikke makter å ta en avgjørelse ved å se helheten i problemet, men er kun fokusert på sengene i sin avdeling. Pasienten falt mellom alle stoler, og det er vel ikke slik et lokalsykehus skal fungere, sier Franing som oppsummering av historien.

– Har du tatt opp disse problemene med sykehuset?

– Ja, i januar i år ble jeg invitert av sykehuset til å komme og snakke om NSS som samarbeidspartner. De arrangerte et stort planleggingsmøte hvor alle avdelingsoverlegene, avdelingssykepleierne og direktøren var tilstede. Det var en lydhør forsamling, og det var mange som kom og ville diskutere etterpå. Dette var et enkeltstående møte, men de var positive med tanke på et godt samarbeid, og de ville gjerne at jeg skulle komme med forslag til forbedringer.

– Situasjonen kunne vært noe bedre hvis sykehuset hadde sett på sine egne informasjonsrutiner, både eksternt og internt, sier Franing videre. En lang periode henviste vi for eksempel ingen til ultralyd abdomen, fordi ventetida var håpløst lang. Rent tilfeldig fikk jeg vite av avdelingsoverlegen at de nå hadde vikarer fra Oslo, så det var nesten ikke ventetid lengere. Det er jo ofte flere vinkler å angripe fra når man skal utrede et problem, og det er viktig for oss å vite hvilke som til enhver tid er tilgjengelig når vi planlegger arbeidet vårt. Internt i sykehuset er det viktig å informere nyansatte leger og andre om geografi og om kultur og rutiner i forhold til primærhelsetjenesten.