forsides.jpg (5173 bytes)
Nr 2 1998

 

 

 

kirkeng.jpg (21767 bytes)
Anne Luise Kirkengen
Behrensgate 8, 0257 Oslo. Spesialist og veileder i allmennmedisin, doktorgradsstopendiat NFR.

Kroppsliggjøring av
seksuell overgrepserfaring

  

Innledning

Jeg har fullført et forskningsprosjekt som har munnet ut i en avhandling om helsefølgene av seksuelle grensekrenkninger (1). Individuelle erfaringer av krenkelser og deres innflytelse på helse og liv har vært mitt sentrale anliggende. Min forskning har én førbevisst kilde som er språklig. Den er næret av mitt tyske morsmål. I det finnes en eldgammel kunnskap om en sammenheng mellom krenkelse og sykdom. Ordene Kränkung und Krankheit har den samme språkrot. Man blir krank av å bli krenket.

Den andre kilden er bevisst og hverdagslig og handler om over tyve års samlet allmennmedisinsk erfaring med mine kvinnelige pasienters helseproblemer og livsfortellinger (2). Begge disse kildene fløt sammen i en studie som ble slik anlagt at den skulle tillate innsikt i dynamikken mellom krenkelse og helse på den ene siden, og mellom den krenkede og helsesystemet på den andre. Den bygger på 34 dybdeintervjuer med vokne mennesker som er blitt seksuelt krenket som barn. De har fortalt om sine erfaringer fra møter med leger og andre terapeuter. I tillegg foreligger relevante epikriser fra sykehusopphold til 17 av disse 34 intervjuer, og feltnotater fra mine intervjuopphold ved incestsentrene.

 

Den filosofiske rammen

Min grunnantakelse var at sykelighet med opphav i tabuisert seksuell grensekrenkning kunne være et medisinsk og psykiatrisk ubegripelig fenomen. Grunnen til det kunne være en radikal forskjell mellom to univers: den krenkedes erfaringsverden som er sammenhengende, og medisinens og psykiatriens begrepsverden som er både delt og delende. For å nærme meg andre menneskers opplevelser og deres fortellinger om krenkelseserfaringer, valgte jeg fenomenologi som forståelsesramme og hermeneutikk som analyseverktøy (3-5). Studiemetodene ble styrt av dette valget. De krevde åpne samtaler som tillot en tankeutveksling om tabuisert erfaring.

Fenomenologi er en søken etter essensen i menneskelige opplevelser (6). Som filosofi er den blitt utviklet av filosofen Husserl, og er videreført som en eksistens- og kroppsfilosofi av filosofene Heidegger, Merleau-Ponty og Drewer, blant andre. Den er grunnlag for en metodologi som i praksis handler om systematiske forsøk å avdekke og beskrive interne mønstre i menneskers erfaringer. Fenomenologi betrakter ikke kroppen som adskilt fra sjelen eller sinnet, men som den kroppen hvert levende menneske både er og har. Å ha og være kropp samtidig betyr at hver og en av oss er kroppsliggjøringen av vårt eget liv i tidene, rommene og relasjonene vi lever dem i. I en radikal kontrast til biomedisinens kropp-sjeldualisme oppfattes kroppsliggjort tid, rom og samliv tilsammen som vår levende kropp, vår kroppsvirkelighet. Denne omfatter alt vi har levd og opplevd, slik som vi har erfart og tolket det.

Begrepet skal tydeliggjøres ved hjelp av Veronikas historie, slik den fremkom i hennes intervju (7): En stadig tiltakende døvhet fra hun var ti til hun var tyve, bragte henne to ganger i året til ØNH-avdelingen i byen langt unna, og førte til at hun måtte bruke høreapparater i begge ører fra ungdomsskoletiden. Døvheten forsvant da hun flyttet fra sitt hjem. Da hun femten år senere på grunn av kroniske muskelsmerter kom til behandling hos en psykomotoriker, skjedde følgende: da hun for første gang turde legge seg på benken, kom terapeuten tilfeldigvis til å holde hennes hode mens Veronika ville snu seg. I det hun følte at hun satt fast mellom to hender mot en kropp hørte hun stemmer. Hun ble innlagt på grunn av det man antok var en psykose. Ingen spurte hva hun hørte. Men grepet rundt hodet hadde vært for lik en kroppslig fornemmelse knyttet til misbrukssituasjoner når hennes far tvangsholdt hennes hode mens hun måtte suge hans penis. En sensorimotorisk likhet hadde overveldet henne og hadde fremkalt et sammenbrudd av tid. Hun hadde vært tilbake i misbruket og hadde hørte sin fars stemme si alt det motbydelige hun ikke hadde orket å høre og derfor hadde måttet døve seg imot så lenge misbruket varte. Hennes døvhet var blitt helbredet av at hun flyttet fra sin mangeårige misbruker.

 

De sanselige engrammer

Veronika var én av seksten personer som fortalte at de var blitt oralt penetrert ved tvang. Fortellingene gjorde tydelig hvordan opplevelsen av å ha sin munn misbrukt medførte en rekke spesifikke helseplager. Misbruket hadde affisert samtlige av munnens funksjoner, og fremsto som kvelningsangst, pustevansker, astma, kvalme, matintoleranse, spiseforstyrrelser, forsinket språkutvikling, talefeil og lærevansker. En av mennene hadde hatt epileptiforme anfall utløst av fornemmelsen av bankende press i tinningene. Denne banking gjenopplivet avtrykkene av det helt spesielle grepet han hadde kjent rundt sitt ansikt når hans hode ble holdt fast og han ble tvunget til å suge og til å kjenne ejakulasjonens pulsasjon i sin munn. En annen mann kunne ikke redusere sin vekt til den kirurgene ønsket seg for å unngå komplikasjoner ved en påkrevd hjerteoperasjon. Hans fedme skyldtes at bare konstant spising døyvet sædsmaken han alltid hadde i munnen. Den fremkalte både sterk redsel og depresjon når den ikke ble "tildekket" med mat.

Fortellingene angående oralt misbruk skjerpet min oppmerksomhet for traumatiske minner i sansene. Nevrophysiologene har nylig begynt å beskrive slike sensorimotoriske forvarsler av gjenoppvekkede vonde minner som ikke er tilgjengelige via ord eller tanker, fordi de aldri har blitt lagret i den formen (8). Hver av de 34 voksne jeg intervjuet hadde slike kroppslige sanse-engrammer som nærmest bokstavelig var blitt innskrevet i deres kropper under misbruket. Noen av dem hadde skjønt hvordan disse tidligere avtrykk uttrykte seg i stadig tilbakevendende, ubehagelige fornemmelser som kunne reaktiviseres av helt forskjellige hendelser eller assosiasjoner. Et slikt eksempel ga Berit meg. Hennes andre misbruker var hennes mors andre samboer. Han tvang henne den første gangen til et taust samleie ved å presse en knivsegg mot halsen hennes. Senere behøvde han bare stryke lett med en finger over hennes hals. Selv i dag, tretti år senere, tåler Berit ingen kraver, smykker eller skjerf fordi hun får umiddelbart pusteproblemer og et angstanfall hvis noe streifer halsen. Også Veronika vet nå hvorfor hun så ofte har fått panikkangst og hodesmerter i dusjen. Hvis dusjforhenget beveger seg betyr det fremdeles hva det betydde en gang: baderomsdøren går opp, far kommer inn, og han vil ha henne.

 

Den strategiske tilpasning

Forskning angående reaksjoner på traumer har vist at alle mennesker har noen grunnleggende felles antakelser om livet. De ser på seg selv som verdifulle og usårbare, og de tenker at verden er meningsfull og ordnet. Når mennesker krenkes, blir disse grunnantakelser ødelagt. De følgende tanker, handlinger og væremåter er strategier for å gjenvinne troen på at verden er ordnet og man selv er levedyktig. Helingen av selv- og verdensbildet må altså skje aktivt. Det er nærmest umulig ved sosialt tabuiserte traumer slik som seksuelle krenkelser, spesielt i nære relasjoner, og særlig tidlig i livet. De er særpreget fordi de offisielt ikke har funnet sted. Når en persons virkelighetsoppfatning ikke er forenlig med den sosialt bestemte sannhet, er vedkommende ikke krenket, men har tatt feil. Å tilpasse seg denne uforenlighet skjer med strategier som "korrigerer" den opplevde virkeligheten ved å stenge erfaringene ute av sfæren av de bekreftede opplevelser. Ved gjentatte krenkelser kan den krenkede, for å kunne tåle det som skjer, forlate kroppen eller deler av den for å redde sjelen. Dette fenomenet, kalt dissosiasjon, er innsiktsfullt beskrevet av den franske psykiater og filosof Pierre Janet, en samtidig av Sigmund Freud. Han kom fullstendig i skyggen av den freudianske psykoanalyse. Nå oppdages han av nevrofysiologer og traumatologer (9).

Strategiske tilpasninger til krenkelser forhindrer selvsagt ikke alltid at "mer av det samme" eller andre traumer skjer. Min studie gir grunnlag for å hevde at det da kan oppstå en særpreget måte å være sårbar på. Følgen av en slik gjenoppliving av et traume i fortid gjennom et traume i nåtid kan være helt uforutsigelig. Den aktuelle skadens effekt kan ikke avleses av blodprøver, skaderapporten, røntgen eller leddfunksjonstest. Reaktiviseringen av en tidligere krenkelse kan bevirke at en ny skade fører til livsvarig invaliditet, selv uten medisinsk påvisbare spor. Slikt er bare begripelig sett ut fra den skadedes opplevelsesverden hvor det som har skjedd her og nå flyter sammen med noe som skjedde der og da. Det genererer følgende hypotese: når en gammel krenkelseserfaring blir fornyet, blir den nye forsterket. Dette skal eksemplifiseres:

En spesialsykepleier, Fanny, ble arbeidsufør på grunn av depresjon og en hemiparese. Paresen opptrådte under en rettsak mot henne for å ha beskyldt en mannlig nabo for å ha misbrukt hennes datter. Under en av datterens overnattinger hos barn i hans hus hadde hun fått genitale smerter og et astmaanfall. På sykehuset hadde Fanny nevnt mistanken til en lege som hadde overlatt saken til en sosionom. Denne hadde bedt barnepsykiateren å overta, men spesifikke undersøkelser av piken var ikke blitt tatt. Retten fant at seksuelt misbruk ikke kunne bevises. Fanny ble dømt for falsk anklage. Dommen om å ha løyet, og Fannys stegvise erkjennelse av at datteren lenge hadde prøvd å fortelle henne om misbruket, gjenopplivet Fannys egen traumatiske misbrukshistorie fra barndommen og fra en voldtekt som medførte et svangerskap. De gamle og nye krenkelser skapte de kroppslogiske sammenhenger som gjorde en frisk og velutdannet kvinne arbeidsufør.

 

Den beskyttende smerte

En annen reaktivisering av fortiede krenkelser i barndommen gjennom traumer i voksenlivet fremtrer i Noras smerte- og sykdomshistorie:

Nora var blitt misbrukt av sin far fra hun var fem til hun var elleve år, da hun begynte å få sterke smerter i høyre hofte. Hun ble undersøkt av primærlege, ortoped og ortopedisk kirurg, og ble flere ganger innlagt i en 3. linje avdeling. En årsak til smerten kunne ikke finnes, men den ble stadig mer intens. Da hun var 13 år besluttet kirurgene omsider "å åpne hoften for å se hva som var grunnen til smerten," slik Nora uttrykte det. Rehabiliteringen varte et helt år fordi Nora ikke kunne gå. Operasjonen stoppet misbruket. På sykehuset fant Nora noe hun ikke hadde hjemme, nemlig trygghet, omsorg og verdighet. Denne erfaringen ble bakgrunnen for en sykdomshistorie som bare blir forståelig hvis smerten kan tolkes som en fluktstrategi. Den omfattet etter hvert fire hofteoperasjoner, to keisersnitt og en sterilisering, og hang sammen på følgende måte: Nora fødte sitt første barn med sectio på grunn av fare for komplikasjoner grunnet hofteleddsprotesen. Så begynte hennes mann å bli voldelig, og Nora ble gravid ved voldtekt. Hun hadde så sterke blødninger under sitt andre svangerskap at legene rådet til sterilisering etter den neste sectio fordi de fryktet at enda et svangerskap ville kunne medføre livsfare. At Nora levde i vold visste ingen. Noras hoftesmerter ble stadig sterkere, og hun ble innlagt for å få sin andre protese. I den forbindelsen hadde hun igjen en lang rekonvalesens. Det samme gjentok seg noen få år etterpå. Da var hun helt ute av stand til å komme seg på bena etter at hennes hofteprotese igjen var blitt skiftet ut. Først da personalet vurderte å sende henne til en psykiatrisk klinikk, gikk Nora med på å reise hjem. Bare hun visste at hun reiste til en fysisk og seksuelt voldelig mann. Noras lærte beskyttelsesstrategi imot ydmykelse var smerte. Den var hennes legitime adgang til en tid med verdighet. At den medførte en ny smerte var uvesentlig. Nora nevnte ikke sårsmertene med ett ord.

Strategiske tilpasninger til misbruk eller mishandling ble beskrevet av alle de 34 intervjuede personer. Disse strategiene virket dessverre ikke bare beskyttende slik de var ment og oppfunnet. De kunne fremstå som helt uhensiktmessige væremåter, og de kunne til og med vare ved etter at misbruket var opphørt. De kunne skape uløslige konflikter mellom et behov for hjelp som krevde kroppslig eksponering eller berøring, og et behov for å unnvike andres hender og all berøring uansett. De kunne også føre til delvis eller fullstendig dissosiasjon ved kroppsundersøkelse. Slike tilpasninger til misbruk oppsto som tilpasning til kaos. Derfor ble de selvsagt en mistilpasning til vanlig orden. De viste seg spesielt å være en fare eller nesten en felle i forbindelse med svangerskap og fødsel. Kvinnenes lærte "gamle" teknikker ved å ta avstand fra sin egen kropp, ved å koble seg mentalt fra kroppsdeler som varslet ubehag eller fare, eller ved å være totalt fraværende både emosjonelt og mentalt som en dissosiasjon, ble en trussel for både barnets og morens liv og helse.

 

Den skjulte logikken

Tredve blant de trettifire intervjuede personene hadde en permanent eller intermitterende kronisk smerte som sitt sentrale helseproblem. Den omfattet generaliserte smerter, diagnostisert som fibromyalgi og seronegativ artritt, og lokale smerter i bekken, rygg, ledd, sener, mave, hjerte, bryst og hode. Migrene, whip-lash og prolaps var andre navn for smertepresentasjonene. Dette kan belyse problemene som er knyttet til medisinsk navngivning, altså til diagnostisering, og kan illustreres med Susannes smertehistorie: hennes eldste søster bodde sammen med sin mann i deres barndomshjem. Svogeren misbrukte Susanne i mange år. Hun flyktet inn i et tidlig ekteskap, men skjønte snart at mannen hun hadde valgt lignet på svogeren både i kropp og særlig i måten å bruke hendene sine ved samleier. I slike situasjoner ble mann og misbruker én og samme person for henne. Tidlig i sitt første svangerskap fikk hun store smerter i underliv og i en hofte, diagnostisert som bekkenløsning. Da den samme smerten vedvarte etter fødselen ble den kalt ischialgi. Hun ble gravid tre ganger til, og hver gang var hun fra begynnelsen av invalid av smerter som ble kalt bekkenløsning. På grunn av smerter i en rekke ledd ble hun også undersøkt med mistanke om reumatisk lidelse. Fordi hun etter fjerde fødsel hadde en hoven ankel, fikk hun diagnosen seronegativ artritt. Hun ble rådet å delta i fysioterapi for reumatikere. Men hun likte ikke å være i grupper med syke mennesker som snakket om sykdom. Dessuten hadde hun stadig mindre vondt. Susanne hadde nemlig søkt skilsmisse og hadde flyttet for seg selv. Kort tid etterpå var hun nesten smertefri. Hun kunne drive idrett sammen med sine døtre. Det kjentes helt herlig, som hun sa. Men hun turde ikke fortelle det til legene. Hun selv hadde først nå skjønt at hun slapp smertene fordi hun slapp samleier med en mann hvis kropp og hender var for lik hennes barndoms misbruker.

 

Den kroppslogiske sammenhengen

Somatiske uttrykk for traumatiske inntrykk er i fokus i nevrofysiologisk og endokrinologisk utforskning av trauma og hukommelse (10). Men meg bekjent har ingen studie så langt fremhevet den logiske konkrethet i slike sanselige gjenopplevelser, slik som mine informanter fortalte om.

Fenomenet kan knyttes til Merleau-Pontys begrepsverden. Sentralt, og i opposisjon til biomedisinens forestillinger om kroppen som objekt for forskning og for behandling, står kroppsvirkelighet (11). Merleau-Ponty påpeker forskjellen i vårt forhold til alle tenkelige objekter, og til vår kropp ved å bruke ordene present, absent, permanent (tilstedeværende, fraværende og vedvarende). Mens vi kan beskrive alle objekter som tilstedeværende eller fraværende i fysisk forstand, er vår kropp for oss vedvarende, bestandig hos oss, og samtidig oss selv. Dette gjelder også i mental forstand, siden vi kan forestille oss noe som ikke er her akkurat nå, og vi kan se bort fra noe som er her. Men vi kan ikke se bort fra oss, fordi det er herfra vi ser. I teoretikeren Michael Polanyis begrep er vår kropp vårt "fra", stedet hvorfra vi fornemmer, føler, tenker, erkjenner, vurderer, sammenligner og bedømmer (12). Alt som skjer oss integreres i dette "fra", og vi er ute av stand til å nullstille oss kroppslig og mentalt.

Teoretikeren Drew Leder understreker at vi som regel ikke er opptatt med vår kropp (13). Den er stedet hvorfra vi er oppmerksomme, siden vi fornemmer vår kropp som vedvarende. Vår oppmerksomhet er rettet fra den til noe, ikke fra den til den. Kroppen forsvinner for oss, den er tilbaketrukket, "recessiv", som Leder sier. Tilbaketrekningen er et annet fravær enn det som kjennetegner objekter som ikke er her. Det forenes med vår kropps vedvarenhet. Det øker jo lenger inn i kroppen vår vi går tankelig. Vårt hjerte ser vi ikke slik som våre hender, og vi føler ikke dets slag slik som vi føler våre ledd når vi går. Men fornemmer vi slag uten rimelig grunn, blir vår oppmerksomhet straks rettet mot brystet, slik at hjertet dykker frem av kroppsdypet og blir mer nærværende for oss enn hele vår vedvarende kropp forøvrig.

Leders begrep er tankeveien til kroppens differensierte vedvarenhet. Jeg vil nå nærme meg en forståelse av hvordan forgangne smerter kan være nåtid: Hvis en del av meg en gang har vært meget smertefull, hvis mitt liv har føltes truet av en skade i eller på min kropp, kan det da tenkes at skadestedet aldri mer forsvinner fullstendig som resten av den "recessive" kroppen min? Kan området helt forandre sin betydning og bli til en kroppsdel som hele tiden krever oppmerksomhet? Kan alt jeg fornemmer her bety noe annet enn fornemmelser fra alle andre steder? Kan området representere et permanent nærvær, en slags kontinuerlig faremelding som krever stadig avklaring? Kan stedet bli et permanent alarmsted? Kan et slikt "krevende nærvær" være essensen av kroniske smerter medisinen ikke kan bevise, godta, forstå og behandle?

Beates historie skal illustrere en slik smerte. Hun vokste opp i vold. En vilkårlig og hensynsløs far brukte rå makt til å underkaste seg sin kone og sine barn. Den eneste han ikke klarte å tvinge til lydighet var Beate. Som syvåring truet hun sin far for første gang om å ringe til politiet da han skadet moren med en kniv. Så lenge Beate bodde hjemme følte hun seg forpliktet til å gå mellom mor og far hver gang han truet moren med kniv. Så flyttet hun, giftet seg og fikk to sønner. Noen år senere startet hennes smerter, hovedsakelig i mave og rygg. Terapeutene fant harde ryggmuskler og en påfallende sterk avvergeberedskap i mavemusklene.

Foruten gjentatt fysioterapi prøvde hun ulike behandlingsalternativer. Så begynte hennes eldste sønn å få problemer på skolen. Han ble stadig mer aggressiv og lukket. En dag så Beate ham håndtere en kniv. I måten han tok i kniven på gjenkjente Beate sin fars hender slik som de holdt kniver. Da visste hun at faren hadde mishandlet sønnen. Gradvis ble det avslørt at bestefaren lenge hadde misbrukt gutten både psykisk og fysisk, og til slutt også seksuelt. Mens saken ble opprullet, angrep gutten sin mor en dag med kniv. Beate sa: "Han løp rett inn i meg, men jeg rikket meg ikke. Jeg hadde jo øvet meg allerede som barn i å lage en vegg mellom mor og far. Jeg var på en måte forberedt på et angrep i maven, noe ville treffe meg direkte forfra." I Beates forståelse hadde faren brukt gutten til å knekke henne, den eneste han ikke hadde klart å skremme til lydighet. Hun og flere av de intervjuede personene ga et overbevisende vitnesbyrd om hvordan barn opplever vold blant sine nærmeste. Slike barndomserfaringers destruktive kraft er fremdeles sannsynligvis svært grovt undervurdert.

 

De andre rasjonaliteter

Det som har gjort dypest inntrykk på meg under mine samtaler med misbrukte mennesker om deres misbruksopplevelser, er logikken. Det finnes en forbløffende logikk i forbindelseslinjene mellom misbruk og tilpasning, tilpasning og kropp, kropp og helseproblem. Denne logikken som også omfatter lang kroppslig lidelse av stor kompleksitet, er ikke av den typen som kan avleses av det ytre. Jeg er blitt meg bevisst at en observatørposisjon, en avstandsposisjon ut fra objektivitetskravet i den vitenskapelige medisin, ikke gir adgang til denne logikken. Men sett fra den krenkedes perspektiv og i et livsforløp trer den frem. Den er av en art som bevitner at den naturvitenskapelige rasjonalitet ikke er den eneste som finnes. Alt som avviker fra den er derfor ikke nødvendigvis irrasjonelt. Men logikken åpenbarer seg bare forutsatt at medisinsk forskning ikke utelukkende eller hovedsakelig anser det generelle og generaliserbare som verdt å utforske og verdt å vite. For en forståelse av krenkelser og deres følger er det individuelle og det partikulære av overordnet betydning. Kroppslogikken formes av enkeltmenneskets opplevelsesverden.

Referanser

1. Kirkengen AL. Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological-hermeneutical study of the health impact of childhood sexual abuse. Medisinsk avhandling ved Universitetet i Oslo, 1997.

2. Kirkengen AL, Schei B, Steine S. Indicators of childhood sexual abuse in gynaecological patients in a general practice. Scand J Prim Health Care 1993;11:276-80.

3. Bengtson J. Sammanflätninger. Husserls og Merleau-Pontys fenomenologi. Gøteborg: Daidalos, 1988.

4. Mishler EG. Research interviewing. Context and narrative. Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1986.

5. Kvale S. The qualitative research interview: a phenomenological and hermeneutical mode of understanding. J Phen Psychol 1983;14:171-96.

6. van Manen M. Researching lived experience. Human science for an action sensitive pedagogy. London, Ontario: State of New York University Press, 1990.

7. Kirkengen AL. Veronikas to liv. Kvinneforskning 1996;20(1):50-63.

8. van der Kolk BA, Fisler R. Dissociation and the fragmentary nature of traumatic memories: overview and explanatory study. J Trauma Stress 1995;8(4):505-25.

9. van der Kolk BA, van der Hart O. Pierre Janet and the breakdown of adaptation in psychological trauma. J Trauma Stress 1988;1:273-90.

10. van der Kolk BA. The body keeps the score: memory and the evolving psychobiology of posttraumatic stress. Harvard Rev Psychiatry 1994;1:253-65.

11. Merleau-Ponty M. Phenomenology and perception. London: Routledge, 1989.

12. Polanyi M. Knowing and being. Chicago: University of Chicago Press, 1969.

13. Leder D. The absent body. Chicago: University of Chicago Press, 1990.

Previous PageNext Page 
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 14. april 1998
John Leer