Vi gutta leser ikke lyrikk, vel...
Å jo, da. Se bare på kollega Sten Erik Hessling på Eyr! Og når enda sjefen min
utfordrer meg, må jeg jo svare!
På veilederkurset på Leangkollen sist høst (takk for sist til dere som var der), hadde vi den store gleden å treffe Tor Obrestad, som holdt foredrag om Arne Garborgs liv og dikting. Obrestad hadde med seg noen bøker for salg, blant annet en diktsamling av Raymond Carver som han hadde gjendikta. Jeg sikra meg et eksemplar av denne, og den har jeg hatt stor glede av.
Raymond Carver (1939-88) var amerikaner, og levde mesteparten av sitt liv i staten Washington. Han er mest kjent for sine noveller, men ga også ut noen diktsamlinger. Carver drakk tett store deler av livet, men var "tørrlagt" de 10 siste åra. Hans dikting er prega av livet han levde, spesielt lyrikken er tildels svært personlig. Diktene har en "novellistisk" form, de skildrer gjerne spesielle opplevelser knyttet til spesielle øyeblikk. Ofte kommer de svarte sidene av tilværelsen fram, men innimellom møter vi "gylne øyeblikk" hvor et spesielt inntrykk kan løfte sinnets status ut av triste omgivelser.
Jeg endte med å velge ut diktet "Telefonkiosken", hvor Carver med sitt presise språk fanger inn et øyeblikk av drama og plasserer leseren midt i det.
Utfordringa går videre til kollega Anne Korsæth, Sola, som også deltok
på veilederkurset på Leangkollen.
Med hilsen
Peter Prydz allmennlege/veiledningskoordinator Hammerfest
Telefonkiosken
- Raymond Carver, gjendikta av Tor Obrestad.
Ho sig saman i kiosken, græt
inn i røyret. Kjem med eit spørsmål
og to, græt litt til.
Kompisen, ein eldre fyr i jeans
og dongeriskjorte, ventar
på sin tur til å snakke, og gråte.
Ho gir han røyret.
Ei tid er dei saman
i den vesle boksen, tårene hans
dryp ved sida av hennar. Så
går ho ut for å stø seg på skjermen
på kjerra. Og lyttar
når han preikar om koss dei skal
ordne det.
Eg kikkar på dette frå min bil.
Eg har heller ingen telefon heime.
Eg sit bak rattet,
røyker, ventar på tur
til å ordne mine saker. Snart
legg han på, kjem ut, tørkar ansiktet.
Dei set seg inn i bilen, sit
med vindauga opprulla.
Glaset blir dogga når ho
lenar seg inntil han, når han legg
armen kring aksla hennar.
Det er slik ein kan trøyste på denne tronge, offentlege staden.
Eg tar med meg myntane mine
til kiosken, går inn.
Lar døra vera åpen, det er
så tett der inne. Røyret er ennå varmt.
Eg fordrar ikkje å bruke ein telefon
som nettopp har gitt melding om død.
Men eg må, det er den einaste telefonen
i mils omkrins, og ein som du kan nytta
utan at han tar parti.
Eg legg på mynten og ventar.
Dei i bilen ventar med.
Han startar motoren og skrur så av.
Kor hen? Ingen av oss er i stand til
å tenke seg det. Veit ikkje
kvar det neste slaget vil råka,
eller kvifor. Kiminga i den andre enden
stoggar når ho løftar av røyret.
Før eg får sagt to ord, byrjar telefonen
å skrike, "Eg sa at det er slutt!
Finito! Du kan dra
til helvete for meg!"
Eg slepper røyret og stryk handa
over ansiktet. Eg lukkar og åpnar døra.
Paret i kjerra rullar
vindauga ned og
stirer, tårene har stogga
ein augneblink avspora av dette møtet.
Så rullar dei vindauga opp
og sit bak glaset. Vi
drar ingen stad ei tid.
Og så drar vi.
Fra: "Men sjela er også ein glatt dævel", Gyldendal 1988.
