forsids.jpg (4214 bytes) iversen.jpg (2843 bytes)
Utposten har også intervjuet Trond Iversen, 40år, spesialist i allmennmedisin, fra 1988 kommunelege 2 i Bindal kommune, avbrutt av noen år i kirurgiens tjeneste. Bindal er en liten kommune sør i Nordland fylke, men som historisk sogner til Namdal sykehus idet kommunen ligger mye nærmere Namdal sykehus enn fylkets egne sykehus.


UTPOSTEN: I Bindal kommune har man valgt å gå mot forslaget om ny legevaktordning. Hva har dere lagt vekt på i vurderingen av denne ordningen?

IVERSEN: I denne saken har legene, administrasjonen og politikerne vært enige om at det er for tidlig å gå inn i et legevaktssamarbeid i regionen. Før vi gjorde vårt vedtak hadde allerede de nabokommunene vi var tiltenkt bakvaktssamarbeide med sagt nei. Jeg mener det mangler svært mye når det gjelder organisering av legevakt generelt. Det finnes ingen standard når det gjelder hvilket utstyr legene skal ha med seg på vaktene. Mange utenlandske vikarleger i regionen har ikke erfaring fra almenmedisinsk vaktarbeide. I vår kommune har ikke ambulanse-og skyssbåt-personell kvalifikasjoner til å takle akuttmedisinke problemstillinger, og de må derfor ha grundig opplæring før vi kan gå inn i et slikt samarbeide.

UTPOSTEN: Et av argumentene for ordningen er at den vil lette legevaktsbelastningen på legene i regionen, og med det gjøre det mer attraktivt for yngre leger å jobbe i småkommuner. Hva vil du si til det?

IVERSEN: Jeg er i tvil om legevaktsansvaret i den nye ordningen representerer en mindre belastning. For det første vil kjøredistansene bli betydelige, for oss er det snakk om flere hundre kilometer som jo om natta er en betydelig stressfaktor. Jeg tror også det vil være en stor belastning for legen å vite at han om natta skal betjene en befolkning han ikke kjenner. Det er ikke diskutert mulighetene til å få tilgang til pasientjournalene i samarbeidende kommuner. Vi mener også det er uavklart hvordan ansvaret skal fordeles mellom legen på legevaktssentralen på Namdal sykehus og bakvaktselgene ute i distriktene. Hvem har til syvende og sist ansvaret for å vurdere indikasjonen for om pasienten skal få sykebesøk heim til seg om natta?

UTPOSTEN: Bindal med sine 2000 innbyggere og tre leger har hatt en stabil legedekning de siste årene i motsetning til mange andre utkantkommuner. Hvordan opplever dere som er leger i kommunen dagens legevaktsordning?

IVERSEN: Legevaktsbelastningen er til å leve med i et tredelt vaktsystem. Vi har nesten aldri henvendelser om natta. Befolkningen vet vi er der og ringer bare hvis det er noe som virkelig bekymrer. Vi arbeider nå med å samle legene som tidligere har jobbet i kommunen til en konferanse i forbindelse med vår årlige Nordlandsbåtregatta. Der vil vi blant annet ta opp dette spørsmålet.
Det har i alle år vært en overlapping mellom leger som kommer og går, og etter 1945 har kommunen til enhver tid hatt en lege som har arbeidet minst ti år i kommunen. Dette har sikret kontinuitet og trygghet hos pasientene og denne pasienttilfredsheten tror jeg er en viktig årsak til den stabiliteten vi idag opplever.

UTPOSTEN: Vil innføringen av fastlegeordningen endre ditt syn på interkommunalt legevaktssamarbeide?

IVERSEN: Jeg ser i høringsnotatet fra SHD at interkommunalt legevaktsamarbeide nærmest forusettes gjennomført for å holde vaktbelastningen nede på et akseptabelt nivå. Det argumenteres for at det bør være minst 5-6 delt vakt. Som nevnt ovenfor er det ikke gitt at sjeldnere vakter kompenserer for den økte belastningen det er å ha vakt i et stordistrikt. Jeg tror en mer farbar vei er å oppgradere legenes vaktkompetanse, standardisere legevaktsutstyret og sørge for at kommunen får en bemannet legevaktsbil. Jeg vil støtte tankene som er presentert på EYR om å utvikle småkommuner til såkalte ressurskommuner og at dette også bør inkludere legevaktsarbeidet.

Dersom fastlegeordningen innebærer at det bare blir grunnlag for en til to leger i vår kommune, vil vi nødvendigvis måtte gå inn i et vaktsamarbeide. Imidlerid vil jo vaktbelastningen i et todelt vaktsystem fram til kl 23 da bli for stor, og sannsynligheten for at legene da søker seg bort fra kommunen øker. I ytterste konsekvens vil fastlegereformen da innebære at kommunen blir uten leger, og at kommunehelsetjenesten slik vi kjenner den idag må erstattes av en regionlegetjeneste med et sentralt plassert kontor. Jeg vil ikke utelukke at en slik utvikling vil være positiv for legene. Man kan da tenke seg at legene på regionkontoret gis ansvar for hver sin kommune, men nærheten og kontakten til publikum vil jo da bli dårligere enn den er idag.

Previous Pagehttp://www.uib.no/isf/utposten/utposten.htmNext Page 
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 14. mars 1999
John Leer