Jeg har lest boka "Uro", jeg har lest mange anmeldelser av boka og jeg har lest intervjuer med forfatteren. Hvorfor skal også jeg skrive om den? Kanskje fordi jeg har behov for å fortelle at denne boka var viktig for meg, som menneske og som lege og terapeut. Den engasjerer, den tar meg med på en reise, ja faktisk på "en reise med to stoler" som Skårderud sier, hvor jeg selv både blir subjekt og objekt i dialog med meg selv og omverdenen. Mest av alt relaterer jeg det jeg leser til mine pasientmøter, jeg gjenkjenner og lærer nytt, nikker og undrer meg. Det er en lang tur Skårderud vil ha meg med på, med en rekke opplevelser og utkikkspunkt. Kanskje litt for mange opplevelser, kanskje litt for mange avstikkere i form av skjønnlitterære tekster og omtaler. Jeg greide ikke alle avstikkerne i denne omgangen, men de kan få stå der som en invitasjon til nye reisemål ved en annen anledning. Noe av poenget med boka er nettopp at jeg er fri til å velge min reiserute. En gedigen ego-trip, har jeg hørt noen si om boka. Ja, det er nettopp det den er, en gedigen reise i selvet, med Skårderud som styrmann.

Skårderud begynner enkelt, det essensielle er å bli likt, du må vite at noen setter pris på deg. Kanskje det er så enkelt, undrer han seg. Jeg har ofte lurt på det samme. Vi kan bære livet, vi kan bære sykdom, tap, nød og død, men kan vi bære å ikke bli bekreftet som mennesker? Det er en bok om vanskene med å forholde seg, til seg selv og til omgivelsene. "Et liv kunne være så enkelt gitt alle mulighetene, og vi skal være her så kort. I stedet er det påfallende mye strev med å forholde seg til hverandre. Det er litt rart", skriver han.

Hva er sykdom, hva er eksistensielle kriser, hvordan forholder vi oss til de såkalte psykiske lidelser? Gjennom lesing av denne boka har jeg fått utdypet og utvidet mine kunnskaper om forskjellige psykiske lidelser, ikke gjennom kategorisering og klassifisering av årsaksforhold, symptomer og diagnoser, men gjennom fortellinger og refleksjoner over opplevelser forfatteren har hatt gjennom sine møter med pasienter og med steder, utfordringer han har tatt og fått og betydningen av møter med forfattere og fagfolk han har stiftet bekjentskap med. Slik forteller han om de "flinke barna" som aldri har fått være barn, om de som sulter seg eller spiser seg fra problemene, om de som føler seg fordømt og fortapt. Han skriver om selvskading, denne trangen til bokstavelig talt "å slå seg til ro" når en opplever (indre) kaos. Videre behandles begrepet "selvpsykologi"og Franz Kafka blir veiviser og kasus for det truende selvet. Han skriver om selvtapet, narsissismen, om problemene som oppstår når man ikke kan elske seg selv annet enn som objekt. Han forteller om skammen, om dette giftige, selvdestruktive fenomen som rammer hele eksistensen og om skammens forskjellige forkledninger; skamløsheten, handlingslammelsen og (hyper)aktiviteten. Spiseforstyrrelsene er utførlig omtalt i kapittelet med tittel "Sult". "Lidelser sladrer om kultur", sier forfatteren i et foredrag, det handler ikke om noen ny sykdom, men om en ny formidlingsmåte som skapes av den kultur man lever i. Det handler kanskje mest om å definere egne grenser, konkret med kroppen, i et samfunn som mangler evne til å sette grenser for den oppvoksende generasjon. Et kapittel er også viet det gode ved lidelsen, "å være syk eller lidende er også en måte å forholde seg på", og det kan være meget truende å bli frisk. Når vi innser dette kan vi som behandlere kanskje bli litt mindre opptatt av
vårt eget, hvorfor behandlingen ikke virker.