anmeldelse
Panegyrisk levneds-beskrivelse og tidvis interessante samtaler
Tine Flinder Nyquist: "Det
siste ønske"
En bok om aktiv dødshjelp og den drapsdømte Christian Sandsdalen, Cappelen 1998.
Anmeldt av Inger Marie Lid
Hvilken smerte oppleves som meningsfull av den som føler smerten; hvilken lidelse oppleves meningsfull av den lidende? Disse spørsmålene kan virke som en inngang til boken om Christian Sandsdalen og euthanasi, "Det siste ønsket", skrevet av frilans-journalisten Tine Flinder Nyquist. Vi kan også ta med et sitat fra psykiateren Finn Skårderud. I en samtale med bladet "Psykisk helse" slår han fast at det er tre ting som kan gjøre oss til bedre mennesker. En av dem er å oppleve meningsbærende kriser. Jeg tenker at det blir nødvendig å spørre: Når er en krise meninigsbærende; eller: Hva gjør en krise til en meningsbærende krise?
Denne boken tilhører den type bøker som skrives for å oppnå noe. Forfatteren og hovedpersonen ønsker å oppnå at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge, dvs. at loven endres slik at den (fortrinnsvis en lege) som hjelper et annet menneske til å dø, ikke blir dømt for drap. Boken er dermed et subjektivt bidrag til debatten for eller mot aktiv dødshjelp. Metoden forfatteren har valgt, er den narrative etikks metode. Hun forteller oss historien om et og flere liv, først historien om Christian Sandsdalen, deretter (og nærmest som en del av denne) historien om den MS-syke Bodil Bjerkmanns liv. Senere kommer historien om flere andre liv og historier parallelle med den første Sandsdalen/Bjerkmann- historien. Disse historiene er likesom den første fortalt av den som har tatt liv, slik må det være fordi det jo er denne som fortsatt er i live. Ved hjelp av Fortellingen, Fortellingen om et liv, en smerte, et ønske håper Nyquist å bidra til at vanlige folks oppfatning om euthanasi skal endres slik at et flertall blir for aktiv dødshjelp og et mindretall mot. Vi som leser skal forstå hvor fælt det er å leve når en ikke ønsker det ved å se hvor vanskelig alvorlig syke mennesker har det. Dette er forskjellig fra annen type litteratur som har lidelsen som tema. Ofte er det slik når lidelsen tematiseres at forfatteren ønsker å bevege leseren i retning identifikasjon med den lidende slik at ønsket om å trøste og lindre aktiviseres. Men i "Det siste ønske" skal enigheten i en lovendring aktiviseres hos leseren.
Problemet med "Det siste ønsket" er ikke at den er et subjektiv bidrag i en debatt, men at den ikke rommer refleksjon, det blir en subjektivitet uten kritisk refleksjon, og dermed blir den påståelig i stedet for spørrende og undersøkende. Enkelte avgjørende momenter dveles aldri ved, og begrunnes heller ikke. Det kan godt være at man utfra et liv og/eller en fortelling om et liv kan komme frem til en mening om dette eller hint, men det bør ikke være bare utfra livet/fortellingen. Man trenger en kritisk refleksjon over dette liv (hvis det er ens eget eller en av sine nærmestes) eller denne fortellingen. Ting er ofte ikke entydige, og en fortelling som fortelles for å oppnå noe står i fare for å bli tendensiøs. Brokker og enkelthendelser kan fortelles på flere forskjellige måter uten at den ene nødvendigvis er mer "riktig" enn den andre. I tillegg tror jeg også det kan være nyttig å trekke inn andre faktorer i ens vurdering av et etisk problem, så som spørsmålet om universalisering og hvordan det hemmer eller fremmer det som for oss er det gode liv.
Når jeg ikke liker Nyquist’s bok om aktiv dødshjelp, er det fordi den ikke fremmer den kritiske refleksjon over et etisk problem. Tvert i mot blir den gang på gang tendensiøs. Heltebeskrivelsen av den pensjonerte legen Sandsdalen er panegyrisk inntil det komiske, fortellingen om den andre hovedpersonen, Bodil Bjerkmann, rommer så lite kritisk refleksjon at det er egnet som et skremme-eksempel for alle kommende skribenter. Det hender ikke at forfatteren stiller seg kritisk til Sandsdalens valg og handlinger. Hverken Sandsdalen eller Nyquist ser det f.eks. som et omsorgsproblem at Bjerkmann ikke får den hjelp fra kommunen som ville ha gitt henne et bedre liv.
Forfatteren og bokens "helter" er for legalisering av aktiv dødshjelp fortrinnsvis innenfor rammer skissert av Sandsdalen og formulert i 5 punkter. De som er motstandere kalles ofte for "svært religiøse", og kun unntaksvis kommer velbegrunnede motforestillinger frem. Dette skjer i noen få av samtalene som er tatt med i boken. Best av disse er samtalen med Kristin Clemet. Disse samtalene fungerer også i boken, ikke minst fordi det er en muntlig bok, og fordi de fleste av samtalepartnerne er bedre både til å tenke og til å formulere seg enn det ser ut til at bokens forfatter er. Det er med andre ord i samtalene en del av det beste i boken kommer frem.
Jeg vil her på tampen trekke frem et eksempel på hvor tendensiøst språket i boken er: Hver gang ordet "lidelse" tas i bruk, hektes ordet "meningsløs" på foran. Det sies intet om hva livets mening består i eller hva som gjør et liv meningsfullt. Det vurderes heller aldri om all lidelse alltid er meningsløs eller om det at lidelsen oppleves som meningsløs av den som lider også gjør lidelsen meningsløs i seg selv. Og dette skrives i en bok som gis ut i en tid og i et samfunn hvor de færreste uten videre vil kunne peke på sitt eget livs meningsfullhet. Hvor mange kanskje ikke en gang har tenkt grundig nok over spørsmålet, enn si har de nødvendige hjelpemidler til å kunne gjøre det. Det blir en altfor lettvint bruk av et altfor stort ord. Det eneste vi vet etter å ha lest boken er at lidelse gjør vondt, men det visste de fleste av oss i forveien. Hva det egentlig vil si at noe (et liv) har eller ikke har mening, vet vi ikke en flik mer om!
Vi beklager, men ved en inkurie falt de to siste avsnittene ut i denne bokanmeldelsen fra Utposten nr. 1/99. Vi trykker den derfor i sin helhet om igjen.
