Øremerkede tilskudd skal utbetales på grunnlag av kommunale og fylkeskommunale planer, og det pågår nå et stort arbeid for å utarbeide, og i neste omgang å kontrollere at vedtatte planer blir satt ut i livet. De ulike fylkene og kommunene har valgt ulike modeller for dette planarbeidet, men når det gjelder de kommunale planene har de i det minste to ting til felles: primærlegene er sjelden med i planprosessen, og barn og ungdoms psykiske helse er ikke tema.

Etter opptrappingsplanen skal det fordeles 2,1 milliarder til "Flere og bedre kommunale tjenester for barn og ungdom". Tiltakene defineres som psykososiale tjenester, støttekontakt og kultur- og fritidstiltak som skal styrkes med 260 årsverk på landsbasis, og helsestasjons- og skolehelsetjeneste som skal styrkes med 800 årsverk. Enkel hoderegning viser at dette ikke blir mye på hver, og at de aller minste kommunene sannsynligvis kan vente seg lite fra opptrappingsmidlene.

Det er et gammelt ord som sier at den ferdige planen er planens verste fiende, og at det nettopp er planarbeidet som, dersom det er både kreativt og strukturert, kan gi fagfeltet et løft og en retning. Nå får kommunene pålegg fra fylkeslegene, som har ansvar for oppfølgingen av det kommunale planarbeidet, å utarbeide kommunale planer for barne- og ungdomspsykiatri. Dette kunne vært en unik mulighet til å tenke igjennom hva kommunal barne- og ungdomspsykiatri er, hva som er gode behandlingstiltak, hvor kompetansen på dette området sitter i kommunene, hvor kommunen kan hente inn ytterligere kompetanse osv. Et viktig tema i denne diskusjonen er også hvem de barna og ungdommene i kommunen som lider av psykiatrisk sykdom er, hva slags vansker har de, hvem følger dem opp. I følge ganske samstemte epidemiologiske studier i inn- og utland har 15–20% av barn og unge psykiatriske lidelse av samme omfang som de som blir behandlet i annenlinjens behandlingsapparat.