Nr 1 2004- Årgang 33

  

lærerike kastuistikker:

Det er i møtet med pasientene det skjer. Det gyldne øyeblikk. I grunnutdanningen, på kurs og i veiledningsgruppa lærer vi teknikker som skal finslipe kunsten å møte mennesker som trenger hjelp. Det var etter å ha delt en videokonsultasjon med veiledningsgruppa jeg fikk inspirasjon til å prøve noe nytt med en av mine kjære "gamle damer", med uventet resultat.

Astrid er 80 år. Hun hadde en vanskelig barndom som fosterbarn. Hun giftet seg tidlig. Mannen var fisker og var borte i lange perioder. Når han var på land var hjemmet preget av en autoritær mann som styrte med jernhånd, både bokstavelig og billedlig. Jeg lærte henne å kjenne i forbindelse med at mannen ble syk for mange år siden. Hun bor nå alene i et hus uten naboer og venner i nærheten. Hun har i mer enn ti år vært plaget med residiverende depresjoner preget av apati, initiativløshet og trøtthet. Vi har flere ganger vært innom årsakene til hennes plager. Vi hadde en ikke uttalt enighet om at depresjonene nok hadde sin årsak, men at det ville ha liten hensikt å snakke om det. I perioder hun har vært plaget, har hun kommet til kontoret regelmessig omtrent hver tredje uke. Konsultasjonene var korte og ukompliserte. Hvordan har du det? Hvordan fungerer medisinen, sover du om natta, har du spist noe. Hvordan går det med datter og barnebarn? Vi har prøvd behandling med en rekke forskjellige antidepressiva, som har blitt seponert enten grunnet manglende effekt eller bivirkninger. ECT behandling har også vært vurdert, men hun har ikke ønsket det. Hun har blitt henvist til psykiater uten at noe særlig kom ut av det.

Hun hadde en svært fin sommer. Barnebarna hadde vært på besøk nesten hele sommeren, noe som gledet henne. Hun var aktiv, ved godt mot og følte at energien hadde kommet tilbake.

Men da hun kom til kontroll i september, var hun igjen svært tung og trøtt. Residiv. Som mange ganger tidligere når Astrid har kommer til meg på kontoret følte jeg meg maktesløs. Ingenting hjelper jo. Jo da, noe hjelper: Hun var jo mye bedre i sommer når barnebarna var på besøk. Kanskje kan jeg få henne til å fokusere på det positive i dette og slik bidra til å snu hennes depressive tankebaner. Kanskje kan hun selv finne gleder i livet som hun kan hvile i når tunge perioder kommer. Kanskje kan jeg få henne til selv å komme med forslag til tiltak som kan bedre hennes depresjon. Tenkte jeg.

Jeg hilste på henne og spurte som vanlig hvordan hun hadde det. Hun svarte at det var ille, at hun var så trøtt og at hun følte at hun ikke orket noen ting. Hun satt tung og stille i stolen. Trøtte øyne og stiv i ansiktet. "Ja vel" sa jeg. Hendene i fanget. "Kan du fortelle noe mer om hvordan du har det" spurte jeg. "Jeg er så trøtt" sa hun. Grå og sliten. Jeg satt tyst og ventet på ytterligere opplysninger. Stillheten varte og varte og hun begynte å se utilpass ut. Jeg ble også litt forstyrret og lurte på hvor jeg skulle se. Ikke på henne, for det mislikte hun tydelig, og ikke på klokken, for den gikk så langsomt. Jeg spurte til slutt om hun hadde noen tanker om hvorfor hun var så trøtt og sliten. Hun sa ingenting. Og en trykkende stillhet fylte rommet. Jeg sneglet på klokken. Femten sekunder gikk. Tjue sekunder. Tikk tikk. 30 sekunder. Til slutt spurte jeg om hun kunne tenke seg noe som fikk henne til å føle seg bedre. (Med barnebarna i tankene). "Nei" svarte hun kontant. "Ingenting?" sa jeg.

Stillheten smøg seg på igjen. Den gode kontakten vi hadde hatt i alle år var borte vekk. "Hva tenker du på?" spurte jeg. "Du bryr deg jo ikke om meg." Det føltes som om hun skrek ut ordene. "Jeg liker ikke når du ser på meg slik, uten å si noe. Det er ekkelt." "Jeg liker det ikke" fortsatte hun.

"Det er jo ikke noe hyggelig å komme hit dersom du ikke sier noe." Anders Svensson

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 29.02.2004
John Leer