Diskriminerende juss

Gjermund Mathisen Foto: Karoline Mathisen

Nordmenn som er mistenkt for å ha gjort noe kriminelt i et annet land, kan ofte leve en trygg tilværelse i Norge. I den norske utleveringsloven fra 1975 er det et generelt forbud mot å utlevere norske statsborgere. Det eneste unntaket er til de nordiske landene.

– Vi beskytter alle som utleveres veldig godt. Det er en mengde krav som må oppfylles, blant annet om at vedkommendes menneskerettigheter skal respekteres. Men norske siktede får total beskyttelse, sier Gjermund Mathisen.

Senere denne måneden disputerer han for doktorgraden sin ved Universitetet i Bergen. På Høyden når ham på telefon ved EFTA-domstolen i Luxembourg, hvor han arbeider til daglig som juridisk utreder.

Kan skade rettsikkerheten
Ett av spørsmålene Mathisen tar opp i doktorgraden, er nettopp hvorfor Norge beskytter sine borgere så aggressivt mot utlevering.

– Når vi er villige til å utlevere for eksempel en danske til Storbritannia, og mener han får tilstrekkelig beskyttelse, en rettferdig rettssak, gode soningsforhold og alt han rimeligvis har krav på, hvorfor skulle vi ikke kunne utlevere en nordmann under de samme betingelsene? Det skjønner jeg ikke, sier juristen.

Det kan være flere grunner til at Norge bør strekke seg for å utlevere egne borgere, mener Mathisen. I alle fall om utleveringsbegjæringen er velbegrunnet.

– Sett at det dreier seg om en serie voldtekter begått av en nordmann i Storbritannia. Alternativet til å utlevere nordmannen må være å etterforske voldtektene her i Norge. Det har vi mulighet til i teorien, men det er veldig vanskelig i praksis, mener Mathisen.

Et annet eksempel kan være forbrytelser som er begått på den andre siden av jordkloden, under forhold som er helt ukjente for det norske rettsvesenet. Mathisen mener det i slike tilfeller kan gå på rettsikkerheten løs om saken skal opp i retten her hjemme.

– Tidligere har den norske regelen vært normen. Men utviklingen har gått forbi oss, og i europeisk sammenheng er det norske synet på utlevering av egne borgere i ferd med å bli unikt, sier Mathisen.

EU inspirert av Norden
De nordiske landene har hatt en egen utleveringsordning seg imellom helt siden slutten av 1950-tallet. Denne ordningen var en inspirasjonskilde for EU da det europeiske arrestordresystemet skulle utvikles. Dette ble et veldig forenklet og effektivisert system for utlevering mellom EU-statene.

– Før var det ikke uvanlig at en utlevering kunne ta et år. Nå har tidsbruken blitt redusert dramatisk, og en utlevering tar ofte bare noen uker, forteller Mathisen.

Hovedgrunnen til at det nå tar kortere tid, er at det politiske elementet i prosessen er fjernet. Der det før var justis- eller innenriksdepartementet som tok avgjørelsen, er den nå overlatt til påtalemyndighet og domstoler.

Sakte tilnærming
Norge har tatt skritt for å tilpasse seg den europeiske arrestordren. Sammen med Island ble det i 2006 inngått en avtale med EU om å være med på arrestordresystemet med visse modifikasjoner.

– Hvis og når denne avtalen trer i kraft, vil den gjøre at Norge langt på vei kan nyttiggjøre seg systemet med den europeiske arrestordren. Men avtalen er bare et stykke papir akkurat nå, sier Mathisen.

Både Norge og mange EU-land har fremdeles til gode å gi den nødvendige gjennomføringslovgivningen.

EU driver utviklingen
– Det er interessant å se hvilken posisjon EU har fått på dette. EU driver utviklingen, og legger føringene for hva som til syvende og sist blir norsk rett, selv om Norge ikke er medlem, sier Mathisen, og legger til at dette ikke har noe med EØS-avtalen å gjøre.

Han mener likevel at dette ikke er problematisk i og for seg, så lenge EU viser riktig vei.

– I dette tilfellet har det i all hovedsak gått riktig vei, og den utleveringsrevisjonen EU har stått for er i bunn og grunn god, mener han.