Et utvekslingsopphold utenom det vanlige

Sunniva Schultze-Florey

Hva som kan oppstå i en kø

Jeg begynte i oktober 2009 mitt opphold som ERASMUS student i Berlin. Da jeg kom til Freie Universität Berlin og skulle registrere meg, var det kø og jeg måtte vente. Så jeg gikk rundt og så på oppslagene på oppslagstavlene i gangen utenfor kontoret jeg skulle inn på. Der hang det et to siders brev i a4-format, jeg overså det nok noen ganger, det var ingenting ved det som fanget oppmerksomheten blant de fargerike posterne der. Men siden det tok sin tid før det var min tur, endte jeg opp med å lese alt på tavlene.

Dette lille, hvite, helt vanlige brevet, viste seg å være en invitasjon til en prosedyrekonkurranse i menneskerettigheter. Konkurransen var arrangert av Universitetet i Pretoria og FNs Høykommissær for Menneskerettigheter. Wow tenkte jeg. Både prosedyre i menneskerettigheter og Sør Afrika! Det er for godt til å være sant! Jeg var på utveksling i Pretoria Sør Afrika da jeg var 15 og har alltid lyst til å reise tilbake. Og menneskerettigheter er et av fagene jeg liker best.

Hvordan få noen med på laget

Jeg skrev ned kontaktinfoen om konkurransen og drømte om å få det til. Så gikk dagene, og mye annet skjedde. Blant annet dro jeg til Bergen for å ta en eksamen. Dagen etter begynte jeg å jobbe med prosedyrekonkurransen. Første spørsmål var hvordan skaffe en lagkamerat? Man måtte være to for å delta, og begge måtte komme fra samme universitet. Mitt problem var at jeg ikke kjente noen i Berlin enda, og visste ikke om noen å spørre. Men jeg hadde så lyst til å stille i konkurransen at jeg ikke lot det stoppe meg.

Jeg spurte på facebook-gruppen for universitetet om det var noen som ville være med, og sendte også ut mail til alle ved fakultetet. Noe som er omtrent spinnvilt å gjøre, men det måtte til. Jeg fikk en del svar fra medstudenter som gjerne ville være med. Blant annet fra Christine Reinsberg. Hun hadde også tenkt på konkurransen, siden hun og liker menneskerettigheter og det sørlige Afrika godt. Hun har selv bodd i Zimbabwe og ville gjerne se Sør Afrika. Det viste seg at hun hadde vært på ERASMUS-utveksling i Bergen og tatt menneskerettigheter her. Dette var min opplagte lagkamerat.

Arbeid med case

Vi satte oss ned og løste den teoretiske oppgaven som best vi kunne. Vi skulle skrive memorials for hver side i konflikten, noe som tilsvarer en skriftlig prosedyre. Vi leverte det vi hadde, men hadde ikke egentlig noen tro på at det kunne gå. Ingen av oss hadde deltatt i prosedyrekonkurranser før, og hadde ikke hatt noe særlig om internasjonale menneskerettigheter. Vi hadde egentlig bare blitt drillet i det europeiske menneskerettighetssystemet.

En av to fra Vest-Europa

Den 11. november 2009 fikk vi svaret: «Congratulations your team from the Freie University of Berlin, Faculty of Law, was selected as one of the two teams to represent Western Europe and others region in this competition.»

Jeg holdt på å svime av. Dette var stort. Det var en skrekkblandet fryd: en intens glede over å ha klar det, over å skulle til Sør Afrika og spenning om hvordan det ville bli. Men også en «hva har jeg rotet meg borti nå da??»-følelse, jeg kan jo ingenting om internasjonale menneskerettigheter og nå skal jeg prosedere på det, muntlig, foran FNs Høykommissær for Menneskerettigheter. Og det var lite tid til å organisere ting. Vi hadde nøyaktig fire uker til dagen finalen skulle være. Så det ble hektisk med bestilling av billetter, vaksinering, søking om finansiering og lesing på internasjonale menneskerettigheter.

Liten og ”lost” i den store verden

Da vi kom oss til Sør Afrika ble vi tatt veldig godt i mot. Vi ble hentet på flyplassen med store plakater fra konkurransen, og fikk en følelse av å være VIP's. Og det gikk opp for oss hvor stort dette var. På radioen gikk det reklame for konkurransen, og langs veien var det store billboards med reklame for konkurransen. Følelsen av «hva i huleste har jeg rotet meg borti??» ble bare sterkere. Da vi kom til fakultetet var det også fullt i plakater og postere. Jeg følte meg plutselig veldig liten og ”lost” i den store verden.

Heldigvis var det noen dager til finalen, så jeg satte meg på biblioteket og leste ”prosedyrekonkurranse for dummies”-bøker og pugget notatene mine. Dagen før konkurransen var alle lagene invitert til en boklansering på fakultetet. Der møtte vi første gang våre motstandere, et stramt lag fra Sveits. Etter lanseringen var det trekning av hvilket lag som skulle representere hvilken side. Vi var så heldig å trekke anklager, og skulle representere menneskene utsatt for menneskerettighetsbrudd. Kjekt! Vi brukte resten av kvelden på å forberede oss. Alle lagene gikk rundt og mumlet deler av prosedyrene sine i gangene. Vi må ha vært et syn.

Eksamen på ekte

Dagen etter var endelig dagen for finalen kommet. Den ble formelt åpnet av dekanen og med fullt presseoppbud, alt fra lokalavisen til nasjonaldekkende TV var tilstede. Konkurransen gikk i et stort auditorium, men plass til 2-300 mennesker. Dette var stort.

Første runde gikk mellom lagene fra Afrika. Lagene fra the Western Europe and others region var andre runde ut. Vi pugget våre prosedyrer og var nervøse. Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs. Glem eksamensnerver liksom. Dette var eksamen på ekte, med sensorer av et helt annet kaliber enn til vanlig.

Dommerpanelet besto av eksperter på internasjonale menneskerettigheter. Domstolens leder var FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, Mrs Navi Pillay, og med seg hadde hun de to siste Høyesterettsjustitiariusene i Sør Afrika Mr Arthur Chaskalson og Mr Pius Langa. Mr Chaskalson var en av advokatene til Nelson Mandela i Rivona rettssaken, hvor Mandela ble dømt til livsvarig fengsel. Disse ville gjennomskue oss glatt om vi ikke kunne det. De har tross alt utviklet de teoriene og avsagt de dommene vi brukte i våre prosedyrer.

Med kappene på

Da det var vår tur tok vi på oss kappene og satte oss ved bordet vårt. Da rettsbetjenten sa «All rise!» kom dommerne inn og vi begynte. Christine var første ut på podiet. Det var godt å endelig være i gang. Etter Christine var ferdig var det min tur. Jeg tok med meg mine papirer og stilte meg opp på talerstolen. Jeg kom en halv side ut i notatene mine før det første spørsmålet kom: «But aren't they allowed to expell terrorists?». Jeg måtte ta det på sparket og hoppe to sider videre i notatene. Jeg hadde tenkt til å drøfte det, men ikke enda. Puh! Det var tøft å stå der, dommerne hadde blitt instruert til å stille spørsmål, og lot oss ikke slippe unna. Men det var en fantastisk følelse å kunne svare på spørsmålene deres!

Prosedyren var lagt slik opp at vi hadde første innlegget, så var det den anklagde staten Livokia som skulle forsvare seg, før vi skulle ha replikk. Vi hadde avtalt å forhånd at jeg skulle ta den. Så mens det sveitsiske laget prosederte, satt jeg og prøvde å komme opp med noe til en replikk. Dette måtte være innenfor hva det sveitsiske laget prosederte på, og helst til vår fordel. Ellers mister replikken poenget sitt. Da jeg skulle opp igjen på talerstolen, holdt jeg på å snuble. Men det gikk heldigvis bra, og ingen så det. Replikken gikk bra, og vi var ferdige.

For en lettelse! Vi hadde klart det! Vi hadde prosedert for den høyest rangerte i verden når det kommer til menneskerettigheter. Det var en intens følelse av lykke.

En god nummer to

Vi vant dessverre ikke, men tapte for et eksellent sveitsisk lag. Og jeg føler meg ikke som en taper. Alle deltagerne i konkurransen ble oppfordret til å søke traineestillinger og ”vanlig” jobb hos FNs Høykommissær for Menneskerettigheter. I tillegg ble jeg personlig oppfordret om å søke trainéestilling fra et av Sør Afrikas største advokatfirmaer. Og både University of Pretoria og University of Western Cape vil hjelpe meg med forskerplass til masteroppgaven min. Og november, desember og januar kommer jeg til å tilbringe i Cape Town, som trainée hos Womens Legal Centre. En durabelig suksess med andre ord.

Moralen er: reis ut!

Sunniva (til høyre) sammen med lagvenninne Christina og FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, Mrs Navi Pillay.