En flytende, mobil befolkning
—Jo mer demokratisk og velstående Norge har blitt, jo vanskeligere
blir det å oppnå medlemsskap i staten. Dette er et paradoks,
sier historiker Knut Kjeldstadli, prosjektleder for Norsk innvandringshistorie.
—Historien viser i perioder en flytende, mobil befolkning der møtet
mellom innvandrere og den eksisterende befolkningen har endret begge parter.
Mange av dem vi i dag tenker på som norske er innvandrere fra borgerstanden
eller embetsstanden, for eksempel grunnleggerne av Rieber-konsernet. Dette
var to unge, tyske gutter som skulle til Amerika, men som havarerte like
utenfor Bergen på 1800-tallet. Peter Dass, Fridtjov Nansen, Ernst
Sars og Edvard Grieg er alle fra innvandrede familier som man har sluttet
å betrakte som innvandrere. Andre grupper blir integrert samtidig
som de beholder trekk fra sin respektive etniske bakgrunn. Her kan nevnes
kvenene, skogfinnene, sigøynerne og den jødiske befolkningen.
Alle disse har i dag status som nasjonale minoriteter, sier Knut Kjeldstadli,
som for tiden skriver om norsk innvandring i perioden 1901-40. Til sammen
skal sju forskere og ca. 30 hovedfagsstudenter fra historie og sosiologi
kartlegge innvandringen til Norge fra år 900 til 2000. I fokus
for prosjektet står forholdet mellom innvandrerne og den eksisterende
befolkning og hvordan kontakten har endret dem som kom og de som til enhver
tid har vært i landet. Prosjektet vil kaste lys over innvandrernes
bakgrunn, motiver og forventninger, innvandringspolitikken, mottakersamfunnets
reaksjoner samt innvandrerne som deltakere i samfunnet.
— Vi kan skille grovt mellom tre typer innvandrere. Den første
gruppen som kom kan vi kalle karriereflytterne. De kom til Norge i perioden
fra middelalderen til 1800-tallet, men landet har hatt innslag av karriereflyttere
gjennom hele historien. Norge har bestandig vært en periferi som
har måttet hente spesialkompetansen utenfra, fra de øvre lag
av samfunnet. Eksempler på dette kan være bibelekspertise fra
hovedsakelig engelske munker og prester, så vel som tyske bergverksfolk
på 1600-tallet. Eller amerikanere som ble hyret hit i forbindelse
med oljespørsmål, sier Kjeldstadli.
Videre dominerte arbeidsmigrantene innvandringen fra 1800-tallet
frem til 1920. I motsetning til den forrige gruppen, kom disse delvis på
eget initiativ fordi de trengte utkomme. Kjeldstadli viser særlig
til migrasjonen av svenske gutter og jenter fra grenselenene. Etterhvert
kom arbeidsmigrantene fra sør-øst-Europa, Jugoslavia,
Tyrkia og Pakistan fra tidlig på 60-tallet frem til innvandringsstoppen
i 1975. Den tredje gruppen innvandrere er flyktningene, som dominerer vår
tids innvandring. Kjeldstadli understreker at samtlige grupper har kommet
til Norge i alle periodene. For eksempel kom de første flyktningene,
jødene, rundt 1880 etter drapet på Alexander 2. Jødene
ble beskyldt for drapet og dette utløste den første jødeforfølgelsen.
De russiske revolusjonene har også ført med seg to grupper
flyktninger til Norge: de radikale revolusjonære fra 1905-revolusjonen
og tsarens tilhengere under bolsjevik-revolusjonen.
—Det innvandrerne bringer med seg er hele tiden med på
å redefinere det norske. I sin tid ble bondekulturen alene definert
som det norske, mens byen var noe fremmed. Dette endret karakter på
samme måte som matvanene våre har endret seg radikalt de senere
årene.
—Hvordan vil de nye innvandrerene komme til å representere ”det
norske”?
—Det er vanskelig å se, fordi det er en prosess som er på
vei. Innvandrere skaper hele tiden nye redefineringer. Uten innvandrere,
hadde vi heller ikke hatt kristendom, eller det ville i det miste tatt
lenger tid før den ble etablert.
—Hvordan har den eksisterende befolknings reaksjoner endret karakter?
— Dette har skiftet over tid og har sammenheng med hvorvidt begrepet
utlending er knyttet til høy eller lav status. I dag har utlendingene
relativt lav status. Før vi fikk vår første stats-borgerskapslov
i 1888, ble alle tilflyttere betraktet som norske. Jo mer demokrati og
velferd, jo viktigere har det blitt for myndighetene å sette skiller
mellom hvem som får bli og hvem som må reise tilbake. Vi ser
også at arbeidsmigranter setter skarpe skiller mellom seg selv og
flyktningene, fordi arbeidet deres har vært ønsket, mens flyktninger
primært er her fordi de er på flukt. Tiden vil vise om det
vil være en funksjon i samfunnet også for disse, sier Kjeldstadli.
Videre understreker han at spenningene mellom den eksisterende befolkningen
og innvandrerne nok var like stor for hundre år siden som i dag:
— Venstres arbeiderorganisasjon i Østfold sendte i 1898 en resolusjon
til Stortinget med en påskrift om de svenske innvandrerne. Der det
heter at ”desse agelause og æreslause folka” vil føre til
”den norske ruin” dersom de ikke slutter å komme til landet.
Artikkelen er hentet fra Nyhetsbrev fra Program for
kulturstudier, nr.1 2000