Avviket er en berikelse

Av ARNE DVERGSDAL

Sosiologen og forfatteren PER SOLVANG er opptatt av det som er annerledes. For han er selv en fremmed fugl. - Vi må kreve plass for annerledesheten. Vi må utfordre troen på avviket som tragedie og tvinge normaliteten i kne! Jeg ser verden på skrå og dyrker kreativiteten i det kuperte terrenget!

Tittelen på Per Solvangs sosiologiske essay måtte bli «Annerledes». Han er opptatt av alle slags avvik. Kreativ uro - For de fins, sier han, - i alle samfunn til alle tider. Men hva vi oppfatter som stigmatiserende, det varierer. Time Magazine, for eksempel, stilte fjerndiagnosen hyperaktiv på Winston Churchill og Bill Clinton. Legene betrakter MBD (hyperaktivitet) som en mildere defekt i hjernen. På skolen blir en del barn med slike symptomer sykeliggjort og behandlet med det narkotiske amfetaminpreparatet Ritalin, som demper uroen og avbalanserer atferden. - Vi får være glad for at Wergeland ikke gikk på lykkepiller? - Mange mennesker, både kunstnere og skihoppere får ferdighetene sine redusert av medisiner, svarer Solvang. - Men det kan jo tenkes, tilføyer han - at Monica Lewinsky hadde bevart en plettfri kjole dersom den uregjerlige Clinton hadde døyvet virketrangen med en dose Ritalin.

Forskjell på folk
Jens Bjørneboe er en mann etter Per Solvangs hjerte; det er utbryterne og avvikerne som bringer verden framover: «Hva ville i det store og hele ha blitt til av vårt elskede, stinkende, skjønne Europa uten våre narkomane, drankere, homoseksuelle, tuberkuløse, sinnssyke, syphilitikere, sengevætere, kriminelle og epileptikere? Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige pasienter.» Per Solvang har selv følt seg som samfunnets outsider: I «Annerledes» beskriver han sitt traume som 13-åring, da han mistet alt hår av sykdommen alopecia totalis. Etter noen runder som bygdepunker med særlig sans for Alice Cooper, rockeren som smurte seg inn med blod fra halshogde kyllinger, førte veien videre til en slags status som kulturell oppkomling i akademika. Freak light heter det i forfatterens journalføring. - Jo da, det er klart at min interesse for annerledesheten har forbindelser med personlige opplevelser og erfaringer som fremmed fugl. Men det var filosofen og sosiologen Pierre Bourdieu som virkelig åpnet øynene mine til å se forskjell på folk ... Og sosiolog Per Solvang ser, også på penis. For den er annerledes, den varierer, i erigert tilstand fra 7,6 cm til 19,0 cm, med en gjennomsnittlig lengde på 12,9 cm. Dette ifølge historiens mest pålitelige medisinske måling, utført av urologen Hunter Wessel 1996 blant 80 forsøkspersoner. Den berømte seksualforskeren Kinsey rapporterte i 1948 om en gjennomsnittslengde på 15,5 cm. Men, som vår forfatter påpeker: da målte mennene selv. Solvangs sosiologiske credo er, ikke uventet, at personer med stor penis alltid har vært ettertraktet av så vel heterofile kvinner som homofile menn, og at størrelsen er gjort til symbol på manndomskraft og styrke. Således griper annerledesheten også inn i vårt erotiske liv.

Velsignelse
I sin blottlegging av det som er annerledes, har Per Solvang også viet amputasjoner oppmerksomhet, i likhet med maleren Odd Nerdrum. - I sin annerledeshet er det amputerte menneske svært synlig. Jeg forsøker å gå et steg videre fra det tradisjonelle synet på avviket, i dette tilfellet funksjonshemningen, som en stigmatiserende tragedie. I min søken etter det fremmede har jeg funnet miljøer som begjærer amputasjonen, eller funksjonshemningen, som fetisjisme og seksuell attraksjon. Dermed kan også avviket, annerledesheten, være en velsignelse, sier Solvang.

-Sine egne regler - Hva synes du kjennetegner vår tid? - Lanseringen av livet som prosjekt, en trang til markering av seg selv i snevre, riktige rammer. Unge mennesker i dag deler hverandre inn i grupper for å framheve egen status i egne kretser. Men dette bildet blir komplisert fordi det postmoderne samfunnet åpner opp for muligheter til å leve det gode liv på så mange skalaer. Problemet er at de alle har sine egne regler, sine egne krav til standardisering av tilværelsen. - Da blir livet likevel en konformitet, midt i mangfoldet? - I én subkultur kan selvlansering bety riktig yrke, riktig adresse og riktig inntekt. I en annen krets kan kravet være riktig tatovering på riktig sted. Felles, tror jeg, for vår tid er å framstå som unik, interessant og vellykket i sitt eget nettverk. Jeg tror vi kan si det sånn, at i det postmoderne Norge gjelder det å ha noen idealer, idealene kan være ulike, men et menneske uten idealer er patologisk

© Dagbladet