Fortell en vits!

Mange sentrale problemer i minoritetsmiljøene kommer til uttrykk i de unges vitsefortelling, mener doktorgradsstipendiat Mari Myksvoll. Hun er en av to forskere som nå undersøker vitsens funksjon i flerspråklige og flerkulturelle miljø.

"Når en nordmann dytter en bil kalles det white power. 
Når en afrikaner dytter en bli kalles det black power. 
Når en marokkaner dytter en bil kalles han tyv". 

Den levende vitsekulturen kan gi viktig innsikt i unges språkutvikling og språklig sosialisering. Vitsene kan også fortelle oss om tiden vi lever i og hvordan unge håndterer sin tospråklige situasjon, mener doktorgradsstipenditat Mari Myksvoll og hovedfagsstudent Torill Sjo Engen på Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo. De forsker på henholdsvis barn og ungdoms vitsefortellinger fra flerspråklig og flerkulturelt miljø. Begge prosjektene er underlagt paraplyprosjektet Kultur- og språkkontakt (KUSK) og er inspirert av det nederlandske forskningsprosjektet T-Cult, en nabolagsstudie fra et multikulturelt område. 
– Vitsene tar gjerne opp tema som rasediskriminering og statsborgerskap, sier Myksvoll og gjenforteller en vits fortalt av en 12 år gammel gutt med marokkansk arabisk og norsk som hjemmespråk: 
– Pakistan og Tyrkia spilte fotball. Men de sloss så mye, at dommeren kom og sa "Rødt kort." Da fløy pakistanerne og tyrkerne på dommeren. Hvorfor tror du? Fordi de trodde det var rødt pass. 
En viktig del av arbeidet både til Myksvoll og Sjo Engen består i å bygge opp en database og kategoriserer de vel 1700 vitsene de har samlet til nå. I tillegg til å kategorisere vitsene etter kjønn og etnisitet, kategoriserer Myksvoll dem også i forhold til alder og bydel. Hun deler informantene i tre grupper: minoritetsspråklige som bor i et multispråklig område, majoritetsspråklige som bor i samme område og til slutt majoritetsspråklige som bor i et enspråklig område. Ved å sammenligne de ulike gruppene vil hun undersøke om det er forskjeller i innhold og måten vitsene blir fortalt på. Et spørsmål Myksvoll stiller er om minoritetsungdommene, som for en stor del er tospråklige, forteller flere eller færre vitser som bygger på rent språklige poeng. 
– Majoritetsspråklige barn forteller gjerne vitser med eventyrstruktur. ((Dette gjelder også minoritetsspråklige barn.))Vitsefortelling er først og fremst en muntlig sjanger og innholdet og deltakere i vitsehistorien kan endres uten at poenget nødvendigvis blir borte. Vi har funnet eksempler på at vitser blir adaptert av minoritetsspråklige og tillagt elementer der for eksempel en av vitsens aktører har språkproblemer. 
– Hvilken rolle spiller etnisitet i forhold til det humoristiske uttrykket? 
– Her tror jeg alderen er mer sentral enn etnisiteten. I vitseforskningen opereres det med veldig klare humortyper innen de ulike aldersgruppene. I 6-7 års alderen er det veldig mye promp og bæsj, mens litt eldre forteller hverandre sex-vitser. Dette mønsteret går igjen både hos majoritets - og minoritetsspråklige. Selv om tabu ikke er universelle, kan det av og til virke slik. Ekskrementer er et slikt tabu som gjelder på kryss av de fleste landegrenser. Selv om de samme tabuene gjelder både i norsk og engelsk kultur, kommer det ulikt til uttrykk i banning. I norsk banning forekommer oftest religiøse tabu, mens i engelsk er det oftest sex-tabu, sier Myksvoll. Det er mulig vi kan finne lignende ulikheter i språklig humor.
Både Myksvoll og Sjo Engen ser på vitsefortellingen som en egen kultur der barn og ungdom skaper sine egne ytringer. Gjennom vitsene kan man også lese hvordan tabuene endrer seg over tid. Mange av vitsene er eldgamle, gjerne flere hundre år, men der tabuene har endret karakter gjennom tidene. Barn og unge bruker gjerne vitsehistorier til å bearbeide erfaringer, ordne virkeligheten og fenomen som ellers er vanskelig å sette ord på. Barn har for eksempel en tendens til å håndtere døden ved å fortelle spøkelseshistorier. Rasisme kan være et annet tema som blir uttrykt i vitser: 
– Somaliere og pakistanere forteller relativt stygge vitser om hverandre, mens de ler og tuller, sier Sjo Engen. Hun tar utgangspunkt i fire ulike grupper minoritets og majoritetsspråklige i samme ungdomsklubb. En 16 år gammel somalsk gutt forteller denne vitsen: "Vet du hva som er blant de farligste tingene i verden liksom stunt og sånt? Å løpe med brød gjennom Somalia".
– Den samme vitsen fant jeg hos en majoritetsspråklig gutt på 14 år: "Hva er det dummeste du kan gjøre i livet ditt? Løpe gjennom U-landene med et brød i hånda"
Jeg oppfatter ikke vitsingen som nedlatende, men mer som en måte å snakke med hverandre på, vitsene forteller hva som opptar dem. Der majoritetsspråklige gutter og jenter og minoritetsspråklige gutter er opptatt av blondinevitser, har minoritetsjentene litt andre interesser: De forteller gjerne vitser om moral og familieliv, sult og misforhold i verden.
Når de to gruppene som en mest naturlig vil forvente står lengst fra hverandre, forteller samme vits, kan dette være et mulig tegn på at avstanden mellom dem ikke er så veldig stor: "Mitt navn er bånd. Pannebånd", er en slik "vits" som både ble fortalt av en fjorten år gammel jente med tyrkisk opprinnelse og en seksten år gammal majoritetsspråklig gutt, forteller Sjo Engen.