Tre fotografier

Tom Sandbergs Uten tittel, 2004 (Hode på stranden) er nesten tre meter bredt. Babyhodet dominerer bildet, mot en bakgrunn av sjø og strand. Det kan se ut som om barnet har kravlet opp av sjøen, og evolusjonshistorien blir en tydelig konnotasjon. Gir det oss så noe ekstra å få vite at bildet er av Sandbergs datter, Marie? At det er hans egen evolusjonshistorie? Hodet er stort som en planet, det ligner på en måne som Sandberg har fremstilt i et annet bilde.

Maries hode er en verden i seg selv. De små dunene av hår får en malerisk kvalitet, fordi motivet er så forstørret at teksturen på samme tid blir utvisket og kornete. At vi ikke ser ansiktet gjør babyen ekstra fascinerende. Hun ligger med fjeset trykket ned i bakken, men vi ser de små hendene, den ene er i bevegelse, lubne fingre strekker seg fremover. Med den andre lille hånden gnir hun seg på kinnet, kanskje klør sanden mot den sarte huden. Det er vanskelig å si om hun ligger på sand eller på et røft teppe, enda underlaget er i skarpere fokus enn babyen. Sjøen og himmelen er diffuse, de glir over i hverandre og skaper en fornemmelse av en uendelig tid.

Babybildet henger i vrimlearealet sammen med to andre bilder av Sandberg. Det ene fremstiller en naken kropp i en uvant vinkel, det andre en lysstripe på en bølgetopp. I bildet av kroppen ser vi først og fremst ryggen og rumpen diagonalt i bildet, vinkelen fremmedgjør motivet, her er det ingen forsøk på erotisering. Kroppen ligner mest på et kjøttbein. Bølgetoppen er fanget like før den brytes, en stripe av lys brutt av en intenst sort sprekk blir det viktigste elementet i motivet. Med sin nærhet og i sort/hvitt fremstår bildet nærmest abstrakt. Det er den slags abstraksjon som vi selv kan gjøre, stående på dekket av en båt, om vi ser et glimt av solskinn mot saltvannet. Vi zoomer inn, og resten av utsikten blir et øyeblikk uviktig.

Brukerne av BB-bygget er leger og medisinstudenter. Kropp, fødsel og død er en del av deres hverdag. Sandbergs bilder gir et annerledes, skrått blikk på temaer som brukerne forholder seg til i sitt yrke.

Tom Sandberg (1953-2014) var fotograf, og tok nesten utelukkende bilder i svart-hvitt. Han tildeles en del av æren for at fotografiet i dag er akseptert som kunstnerisk medium i Norge, og er en internasjonalt anerkjent kunstner. Sandbergs serie Portretter fra 1985 var i 2005 et av tolv verk i Morgenbladets ”kanon” over nyere norsk billedkunst. Karakteristisk for Sandberg er småbildeformatet, som gir et grovkornet reportasjepreg, men som i de ferdige bildene vises mange ganger forstørret. Slik eksponerer han fotografiet som medium: vi ser ikke bare på bildene, men også på de fotografiske virkemidlene som så tydelig presenteres for oss.

NORA SØRENSEN VAAGE