Minneord over Asbjørn Aarseth (1935 - 2009)

Asbjørn Aarseth (1935 - 2009)

Aarseth var høyt respektert og en institusjon innenfor litteraturforskningen ved Universitetet i Bergen, hvor han tok magistergraden i 1963. I de følgende årene la Aarseth ned en pionerinnsats innen forskning og formidling, og han har i alle år vært en krumtapp ved Det historisk-filosofiske fakultet. I 1967 fikk han, som den første ved UiB, fast stilling i allmenn litteraturvitenskap, og bidro sterkt til dette nye fagets popularitet og prestisje, både gjennom sin undervisning og gjennom bøker som Episke strukturer og Lyriske strukturer. Sin interesse for allmenne og teoretiske problemstillinger tok han med seg da han i 1985 ble professor i nordisk litteratur. Hans innsats som forsker, foreleser og redaktør utgjør en sentral del av litteraturfagets historie. Som ung var Aarseth særlig inspirert av nykritikken, som han kom i kontakt med som student i USA, og senere mottok han dype inntrykk av hermeneutikken, som ble utgangspunkt for hans nyskapende arbeider om litteraturhistoriske grunnlagsproblemer. Innenfor hans brede faglige forfatterskap, som også rommer et omfangsrikt bind av Den Nationale Scenes historie (1969), er tyngdepunktet først og fremst tallrike studier av Ibsens dramatikk. Aarseth var blant vår tids største Ibsen-kjennere, en kompetanse som også medførte et stort internasjonalt nettverk. Mot slutten av karrieren kunne han rendyrke sin Ibsen-interesse i arbeidet med den vitenskapelige utgaven Henrik Ibsens skrifter, der han var en bærebjelke. Denne innsatsen fortsatte ufortrødent etter at han gikk av med pensjon. Det var lite som tydet på at årene tæret på den spreke turgåeren Asbjørn, og vi hadde alle sett for oss at han skulle være en bærende del av fagmiljøet i mange år ennå.

Asbjørn Aarseths lange innsats for norsk og nordisk litteratur kan vanskelig overvurderes. Han var en svært arbeidsom og etterrettelig forsker som kombinerte grundighet med originalitet og formulerte sine synspunkter med klarhet og presisjon. Han kunne være like interessert i teoretiske grunnlagsproblemer som i filologiske detaljer. Han var en skattet foreleser med vidd og humor og en populær taler ved sosiale anledninger. Vi savner likevel aller mest den vennlige, interesserte og kunnskapsrike kollegaen som kunne forene klare standpunkter med en stor respekt for andres posisjoner. Asbjørn var beskjeden på egne vegne, alltid tålmodig og sjenerøs selv om arbeidsoppgavene ofte var mange og tidkrevende. Gjennom faste rutiner, selvdisiplin og dyp faginteresse maktet han å legge ned et stort livsverk og samtidig vise omsorg for kollegaene rundt seg. Når en personlighet som Asbjørn Aarseth går bort, etterlater han seg et stort faglig og menneskelig tomrom blant kollegaene, men våre tanker går i første rekke til hans etterlatte familie.

Vi lyser fred over Asbjørn Aarseths minne.

Kollegaer og venner ved Universitetet i Bergen