KODIKOLOGI – MIDDELALDEREN INN I VÅR TID?

Student Asbjørn Ellingsen på KOD201 tester papirmaking etter gammel metode. Foto: Åslaug Ommundsen

KOD201 er en videreføring av kurset i paleografi (skrifthistorie) som gikk våren 2009 (PAL201). KOD201 er som PAL201 et samarbeid mellom Center for Medieval Studies (CMS) og Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE).  Kursholderne er Åslaug Ommundsen (CMS), Aidan Conti (CMS) og Odd Einar Haugen (LLE). Der PAL201 gav en generell innføring i utviklingen av det latinske alfabetet og den europeiske skriftkulturen fra 500 til 1500, gir KOD201 en generell innføring i den materielle delen av skriftkulturen i samme periode.

Da PAL201 ble tilbudt våren 2009 forventet kursholderne ca 5-15 studenter, men interessen var overraskende stor. Til slutt var det 35 som tok eksamen. Derfor var de spent på om KOD201 ville appellere like mye. Det viste seg at skriftmedier og bokvitenskap har en mer forutsigbar appell enn det skrifthistorie og paleografi hadde i fjor: 15 personer meldte seg opp i årets kodikologikurs og 8-10 studenter følger undervisningen, noe foreleserne er fornøyd med. Studentene kommer fra en rekke forskjellige fag og institutter. Ikke uventet er middelalderstudier, norrønt og latin representert. I tillegg har det kommet studenter fra litteratur, retorikk, USA-studier og antikke studier.

Hva er den materielle delen av skriftkulturen?

Vi stiller spørsmålet til Åslaug Ommundsen som forteller at den materielle delen av skriftkulturen er ulike typer skriftmedier som man har brukt opp gjennom historien for å formidle en tekst. Fram til 200-tallet e. Kr. var skriftrullen det dominerende skriftmediet, men etter hvert fikk bokformatet (kodeksen) samme status som rullen og fra 300-tallet er det kodeksen som har dominert. Skriftullen fortsatte sitt liv ved siden av boken, men ble fortrinnsvis brukt til kirkesanger, lengre beskjeder, og lignende, mens for eksempel i Norge var runepinnene et praktisk medium til korte beskjeder. I middelalderen hadde man også bruk for midlertidige tekster. Her gjorde vokstavler god nytte. Når teksten på en vokstavle var lest, kunne den bare slettes fra vokstavlen og ny tekst skrives ned.

KOD201 kommer inn på de ulike skriftmediene man brukte i middelalderen, men i følge Åslaug Ommundsen ligger hovedvekten på håndskrifter produsert i perioden 500-1500. Hvordan ble middelalderhåndskriftene bygd opp? Hvilke materialer er de laget av?  Hva ble brukt for å lage pergament? Hvordan framstilte de blekk? Var overskrifter i rødt pigment (rubrikker) en luksus eller en nødvendighet? Når begynte man å skrive på papir i stedet for pergament, og hvordan lager man papir?

Åslaug Ommundsen kan fortelle at boken i middelalderen var mindre statisk enn boken er i dag. Man kunne ta opp innbindingen og legge inn tillegg etter behov slik at ingen bøker var like. I en bok fra middelalderen kan man finne fragmenter som ikke nødvendigvis hører sammen eller henger sammen. Når det gjelder hva slags pergament man brukte og hvordan pergament, blekk og farger ble laget, er det et forskningsområde i utvikling. Studentene som tar KOD201 får kjenne på ulike typer pergament, fjærpenner, blekkingredienser, osv. Derfor er det praktisk at studentgruppen ikke er større. Og - de blir oppdatert på det helt siste innenfor både denne og andre deler av kodikologiforskningen.

Et lite tankekors:

Når man ser bort fra den tekniske siden, er veien så svært lang fra vokstavlen og runepinnen til e-posten? Hvor langt er det fra middelalderboken med den fleksible innbindingen til word og klipp og lim? I tillegg til at det er klare paralleller mellom dagens digitale skriftkultur og middelalderen, blir digitale medier også et stadig viktigere redskap for kodikologien. Når et fragment fra middelalderen er lagt inn digitalt og dersom oppløsningen er god, sparer forskerne seg for mye reising, fragmentet blir spart for mye slitasje og forskerne kan undersøke fragmentet i fred og ro. Så kan man kanskje si – i alle fall sett ut fra et kodikologisk ståsted at digitale medier tar vare på boken.