Landslaget for lokalhistorie i skolen (LLS)

Svartedauden - 1300-tallets store drama:

Kjell Fossen:
 

"..i Syden og i Norden hørtes der kun Suk og Klagemaal; overalt baade blandt Høie og Lave saa man kun Taarer og Fortvivlelse"


Svartedauden - 1300-tallets store drama

En dag ut på sensommeren 1349 lå en fisker ute i Vatlestraumen vest for Bergen. Lenge hadde han sett seilene til en kogge som krysset opp leden fra Raunefjorden i sør. Først tenkte han på sjørøvere, de var jo ofte en plage her ute. Men det kom også mange handelsskuter forbi, og da fartøyet kom nærmere så han at det var en engelskmann.
 
Da den tunge koggen gled forbi, la han merke til at det var lite folk å se, og at noen hang så underlig over rekken. Sjøsyke kunne det ikke være, for seilskutene brukte lang tid fra storhavet til Laksevåg-landet. Kanskje kom han til å tenke på det han hadde hørt da han var med fisk i byen om jordskjelv, om kometen - halestjerna eller draken - som var sett på nattehimmelen, og om mengder av firfisler og slanger som plutselig hadde vrimlet frem ute i Europa, om uvær, "blodregn" og usunne dunster og tåker? Kunne alt dette være faretruende varsler om pest og død?

Bonden i Kjøkkelvik og mølleren i Gravdal så også koggen, men fant ikke noe merkelig ved den der den gled innover Skinhosa - fjordstykket mellom Kvarven og Nordnes. Men snart skulle alle få vite mer om den, for ingen annen skute har brakt så stor ulykke med seg for land og folk.

Slik kan det ha skjedd da handelskoggen kom med ullstoffer fra England. Allerede ute i Nordsjøen hadde mange av mannskapet dødd. Kapteinen visste godt om den store pesten som hadde nådd England året før, men skip og kostbar last må ha talt mer for ham enn byens sikkerhet. Da flere folk falt om under lossingen, skjønte man at det var en pestbefengt skute. Alle flyktet i redsel - men for sent. Mannskapet og bymennene hadde vekslet håndtrykk, varer var blitt ført opp i byen, klær fra de døde var levert til vasking, skipets rotter med de pestsmittende loppene hadde kommet i land. Den store pesten, Svartedauden - eller "Pesta" som den ofte ble kalt - var løs. Ouverturen var ferdigspilt, scenen lå klar for danse macabre - dødsdansen.
 

  
  Både bonden i Kjøkkelvik og mølleren i Gravdal så koggen der den seilte inn mot byen. Men ingen av dem kunne tro at den skulle bringe død og fordervelse til land og folk.

Skisse: Kjell Fossen
   
“Þa fór sóttin um allan Noreg...", heter det i de islandske annalene, en av de få samtidige kildene vi har. Fra Bergen spredte pesten seg langs kysten med skipsfarten sydover til Sørlandet og videre østover. Handlende og andre farende folk brakt den opp i dalførene. Nordover fulgte den landeveien over Voss og Sogn til Valdres, og sjøveien til Trøndelag og Hålogaland. De nordligste områdene ble trolig spart. Til Nidaros kom pesten i september og nådde et høydepunkt måneden etter. Da hadde den også rukket frem til Oslo etter å ha vandret over Orkdal, Gudbrandsdal, Hamartraktene og Toten. Oslo-området kan også ha blitt smittet gjennom handelsforbindelsene med Danmark.Vinteren 1350 ble den store manndauvinteren. Fra Oslo, som ble mindre berørt, kom den til Sverige våren 1350 hvor den ble omtalt som Storedøden eller Digerdøden.

Pesten oppstod i Sentral-Asia og fulgte ferdselsveiene vestover. I 1346 hadde tartarkahnen Janiteg måttet bryte den ett år lange beleiringen av den genuesiske handelsbyen Kaffe på Krim fordi det brøt ut pest i leiren. Men før han dro sendte han pestbefengte lik over bymuren med sine kastemaskiner, som en utspekulert siste hilsen til innbyggerne. Gleden over å være kvitt tartarene ble derfor kortvarig. Det brøt ut en voldsom pest. I redsel stormet folk skipene på havnen for å flykte sjøveien. Mange var allerede blitt smittet og døde på reisen. Flere skip havarerte. Noen tok seg inn til Konstantinopel og kan ha brakt smitten til byen. Ett skip nådde i oktober 1347 handelsbyen Messina på Sicilia. Barmhjertige mennesker bar de som ennå levde i land, og med dem smitten.

Snart nådde pesten de norditalienske byene og derfra fortsatte den vestover og nordover. I Paris herjet den sommeren 1348, og i august krysset den kanalen. Beretningene vil ha det til at et norsk skip med bare pestdøde mennesker ombord strandet på Jylland og slik brakte "Den sorte død" til Danmark. Til Østersjølandene kom den i 1350, og til Russland to år etter, for så å brenne ut ved Svartehavet der den hadde begynt. Bare Grønland, Island, noen små "øyer" i Nord-Italia og Holland og det område som i dag utgjør innlandet i Polen, slapp fri.

Svartedauden, eller pestbakterien Yersinia pestis, grasserte fra 4 til 12 måneder der den slo til. Den kunne forsvinne en tid, for så å dukke opp igjen under ulike navn utover i århundret i områder som tidligere var blitt spart. Pesten spredte seg utrolig raskt i bysamfunn med slette hygieniske forhold, men også i områder med mer spredt befolkning. Enhver som rørte en syk eller død, ble straks smittet og døde, skriver den irske munken John Clym i 1349. Loppene som holdt til på svartrottene overførte smitten til nye ofre. Den italienske forfatter Giovanni Boccaccio forteller om en gris som falt død om etter at han hadde snøftet i klærne til en som nettopp hadde dødd av pesten. Observasjonen er neppe riktig, men viser godt hvor farlig folk trodde pesten var.

Sykdomsforløpet var også hurtig og brutalt. Det startet med stikkende smerter og hoste. Fortsatte med frysninger og stigende feber, fantasering, tørste og søvnløshet. Avføringen ble tynn og stinkende, urinen mørk og blodig. Pestsvuller som det kom kolbrann i, brøt frem i armhulene og lysken, og blødninger i huden førte til svarte flekker og navnet Svartedauden. En annen variant, lungepesten, som gjerne var fremtredende vinterstid og i første fase av sotten, førte til kolbrann i lungevevet og en fryktelig stinkende ånde som følge av denne. Tungen ble sort og tørr, og i siste stadium som inntraff etter 2-4 dager, kom det til voldsomme blodbrekninger og blodstyrtninger gjennom nese og munn.

Det lå liklukt over Bergen og landet under pestens herjinger. Pesten slo ned folk på gatene, på veiene, i husene og på skipene. "Ingen levemåte , ingen legemskraft kunne motstå sykdommen. Den overvandt alle, sterke og svake, dem som kunne få den beste pleie, så vel som de fattigste", skriver den greske historikeren Johannes Kantakuzenos. Frykten fikk de fleste til å tenkte på seg selv og flykte i panikk for ikke å bli smittet. Syke - barn, unge og gamle - ble overlatt til en død i ensomhet og redsel. De dødsdømtes skrik og klage blandet seg med de skrekkslagnes angstrop og bønner. Følelsen av å være maktesløs og forlatt av Gud førte til de forskjelligste reaksjoner og botemidler. Messer ble forrettet, helgener ble påkalt, relikvieskrin ble båret i de mange opptogene, store bål ble tent i gatene. Einerrøking, vin, eddik og teriak - som keiser Neros livlege hadde oppfunnet, og som siden var brukt som universalmiddel mot smittsomme sykdommer - alt ble brukt. Det ble anbefalt at man røkte med harpiksartede og luktende stoffer, at man tygget laurbær eller einerbær, innåndet damper av salpeter eller til og med av det nyoppfunne kruttet (fumum pulveris bombardarum) - men til liten nytte. På Østlandet kom det til menneskeofring, slik det var blitt gjort under den store pesten 600 år tidligere. I Danmark ble barn levende begravd for å mildne pesten. I Mellom-Europa fikk som vanlig jødene skylden. De skulle ha forgiftet brønnene og ble brent levende i tusentall, til tross for at pave Clemens VI forsvarte dem.

Mange prøvde å flykte, men pesten fulgte som oftest med på lasset. Andre ville nyte livet som om hver dag var den siste i dette forspillet til dommedag, og hengav seg til de villeste utsvevelser med latskap, fyll, slagsmål, fråtseri og seksuelle utskeielser.
 
Da biskop Stein til Munkeliv kloster en tid etter Svartedaudens herjinger var ute med sin skriver og sin jordebok for å ta klosterets eiendommer i øyensyn, så han gjengrodde åkrer, folketomme hus og bygninger til nedfalls. For de store jordeierne ble Svartedauden en økonomisk og politisk ulykke. For alle ble den en menneskelig tragedie. Hele familier, ja hele bygdelag ble utslettet. Men de som overlevde pesten fikk det bedre. Det ble overskudd på jord, og bøndene kunne flytte inn til mer sentrale, større og bedre gårder.

Skisse: Kjell Fossen
   
Tartarkahnens gave til Europa ble en fryktelig årelating av vår verdensdel med 25 millioner døde. Norge mistet trolig 2/3 av befolkningen, slik islandske annaler og andre kilder beretter. Hele kirkesogn, bygdelag og dalfører ble mennesketomme. Tusenvis av gårder ble liggende øde, bøene grodde igjen, husene råtnet ned og feet døde av mangel på stell eller vandret over til andre bygder. Der det før hadde vært liv og virke hersket nå stillheten. I Bergens nabobygd Laksevåg ble bare de fem beste gårdene drevet etter 1349, og det tok 200 år før folketallet kom opp på samme nivå som før pesten. I rikssammenheng førte mannefallet til tap av inntekter for konge og storfolk. Lavadelen sank ned i bondekår og embetsverket gikk i oppløsning. De nidkjære og trofaste kirkens folk gikk det særlig hardt ut over, da de både var sjelesørgere og leger for de syke. Til Agder sendte biskop Guttorm av Stavanger til trøst for de syke "mange Prester, Diakoner og Svende, men alle døde de snarligen". Bare en av kannikene i Collegium canonicorum ved katedralen i Nidaros, og bare en av landets biskoper, slapp unna pestens klamme hånd. Mange av klostrene måtte nedlegge virksomheten for et kortere eller lengre tidsrom, blant annet Munkeliv kloster i Bergen.

De som overlevde fikk det imidlertid bedre enn før. Bønder på skrinne plasser kunne flytte til større gårder og drive jorden på bedre betingelser. Mangelen på arbeidskraft i byene førte likeledes til høyere lønninger for arbeidsfolk.

Sagnene som er knyttet til den store pesten, er mange og fengslende. I slike sammenhenger opptrådt "Pesta" i menneskeskikkelse, gjerne som en gammel kone med rive og sopelim Brukte hun sopelimen, døde alle der hun for frem, mens noen heldige sjeler slapp igjennom rivens tinner. Strilene rundt Bergen forestilte seg forresten pesten som en bergenser i svarte klær, og vi aner vel grunnen til det. Vandresagn der øde gårder blir funnet igjen, eller der den ene personen som overlevde i et bygdelag, blir stammor eller stamfar til store slekter, er det flere av. Mest kjent er vel sagnet om Jostedalsrypa. Mange forteller om pestens vandring, om hvordan den kom seg over havstykker og sund. Andre er knyttet til trofaste mennesker og dyr, som fortellingen om Førnesbrunen som alene dro sine tunge likbører over fjellet fra heimetunet i Rauland til kirken for at de døde skulle komme i vigslet jord, men som på sin siste ferd tråkket gjennom skaren og måtte late livet en kald vinternatt.

Man hadde et nært forhold til døden på 1300-tallet, men ikke til dens voldsomme triumf gjennom den store pesten som hadde lagt "et liklaken over Europa "(Boccaccio). Fortellingene om Svartedauden er blitt den store fortellingen i vår verdensdel - en felles referanseramme som har bundet landene sammen i et skjebnefellesskap, der mennesket og det menneskelige har stått i sentrum. Helt opp til vår egen tid har gjentatte pestutbrudd holdt minnene levende.

"O, du lykkelige etterverden, du som ikke hører denne jammer! Hvordan skal kommende slekter kunne tro at det en gang har vært en tid da nesten hele verden var uten mennesker?", utbrøt forfatteren Francesco Petrarca som mistet sin elskede og besungne Laura i pesten.

Katastrofens omfang og dybde vil nok være vanskelig å fatte for oss som lever i neste årtusen, selv med gode kunnskaper og empatisk inngang til stoffet. Kunstnerne kan hjelpe oss på veien. Svartedauden har alltid fascinert både forfattere, filmskapere, billedkunstnere og komponister. Den lever videre i deres skaperverker, i den folkelige fortellertradisjon, i navnetradisjonene, i ord og uttrykk og i de historiske stedene som er en del av vår hverdag.


 

*                *                *

 

I didaktisk sammenheng er stoffet om Svartedauden takknemlig å bruke. Det har dramaet, den menneskelige tragedie, muligheter for individualisering og lokal tilknytning i seg. Alle bygder har en fortelling med tilknytning til den store pesten, alle skoler har en nærhet til stoffet som kan skape motivasjon og engasjement.