Temalisten

Kjernekraftverk

Kontaktperson: Kjartan Olafsson

I et kjernekraftverk (også kalt atomkraftverk) fremskaffes energi gjennom spalting (fisjon) av et radioaktivt stoff. Vanligvis benyttes uran. Denne er plassert i en reaktortank. Ved å sende nøytroner mot uranatomene, vil disse spaltes. Dette frigjør nye nøytroner, som igjen spalter mer uran. Vi får dermed det som kalles en kjedereaksjon. Ved å bruke kontrollstaver av kadmium (som absorberer nøytroner) unngår vi å miste kontrollen over kjedereaksjonen som er satt igang. Man sier derfor at det foregår en kontrollert kjedereaksjon i et kjernekraftverk.

Kjernekraft er en effektiv energikilde, og forurenser ikke miljøet direkte. Det er også nokså billig i drift (men kostbart å bygge). Et stort problem er imidlertid at det produserer radioaktive avfallsstoffer, noe som skaper store utfordringer med tanke på lagring. Det gjelder å holde avfallet atskilt fra omgivelsene i en lang periode, avhengig av hvilke konsentrasjoner og halveringstider de radioaktive stoffene har. Noen må lagres i 10-100 år, mens andre må lagres flere tusen år! Et annet problem er at nærområdet risikerer å bli alvorlig radioaktivt skadet hvis noe går galt, f.eks at man mister kontrollen over kjedereaksjonen og prosessen løper løpsk.

Norge har valgt å si nei til tradisjonelt kjernekraftverk, på bakgrunn av de store ulempene. I dag er det imidlertid flere fysikere i landet vårt som mener vi bør utvikle kjernekraftverk basert på Thorium. I et Thorium-kraftverk vil nemlig ikke kjedereaksjonene kunne holde frem av seg selv (de er avhengig av å bli bombardert av en protonstråle). Stanser protonstrålen, vil kjernereaksjonene stoppe umiddelbart. Les mer i forskning.no.

Det svenske atomkraftverket Forsmark. (Bilde: Wikipedia).