Hjem
Institutt for geovitenskap

Professor, polarforsker og innovatør hedret

Internasjonalt æres-seminar for professor Yngve Kristoffersen

Hovedinnhold

Den høyt meriterte og internasjonalt anerkjente geofysiker, professor og polarforsker Yngve Kristoffersen ved Institutt for Geovitenskap ble takket med æresseminar 4.november 2011.

Bidrag med bred anvendelse
Kristoffersen kan se tilbake på en svært lang og innholdsrik karriere. Resultatene av hans arbeid har vært av stor verdi både vitenskapelig og kommersielt. På seminaret ble han hyllet for sine vitenskapelige og teknologiske bidrag av representanter for forskningsinstitusjoner, offentlige organer og kommersielle selskaper både nasjonalt og internasjonalt.

Bakgrunn og utdanning
Kristoffersen er en av de siste forskere fra en tradisjon der man i stor grad lagde sine instrumenter og måleutstyr selv. Som teknologiutvikler har han vært i særklasse innenfor det akademiske miljøet.

Starten                             
Gårdsdrift i Finnmark på 1950- og 60 tallet var mindre mekanisert og krevde mer oppfinnsomhet i løsning av arbeidsoppgavene enn i dag. Oppveksten i hjembygda Kviby inne i Altafjorden var preget av omgang med maskiner og praktisk problemløsning.

Bestefar staket ut kursen
Det var ikke gitt at han skulle få en akademisk løpebane. Folk fra hjemplassen hans ble enten bønder eller sjømenn. Men hans fremsynte bestefar greide å avskjære begge deler. Først ved å nekte ham lån da han ville kjøpe en gård i bygda, og seinere, som poststyrer i Kviby, ved å unnlate å videresende hans søknad til Risør Ungdomsskole for sjømenn.

Utdanning, utenlandsopphold og doktorgrad i USA
Dermed tok livet hans en helt annen retning etter at han som den andre ungdommen i bygda kom på gymnas: først tre år i militæret, der han like godt tok to år av Cand.mag-graden ved siden av, så opphold i Israel, der han traff sin danske kone, May-Britt, fulgt av hovedfag i geofysikk ved Universitetet i Oslo, og så et års stipendium til USA. I USA jobbet Kristoffersen med undersøkelser av jordskorpestrukturen på den norske kontinentalsokkelen. Han mente det ville være en tabbe å reise hjem etter ett år, ble fire år til for å studere videre, til tross for vanskelige økonomiske forhold. I januar 1977 kunne han ringe sin bestefar i Kviby og fortelle at han hadde forsvart sin doktorgrad ved Lamont-Doherty Geological Observatory ved Colombia University, New York. Dermed var grunnlaget for hans videre karriere i stor grad lagt.

Karriere og forskningsfokus
Etter USA-oppholdet startet han å jobbe for Norsk Polarinstitutt med havbunnsundersøkelser i Barenshavet. I 1982 fikk han bistilling som professor II ved Universitetet i Tromsø, og i 1984 ble han professor i marin geofysikk ved Universitetet i Bergen. I årene siden har Kristoffersen hatt mange og store oppdrag og prosjekter med geofysiske undersøkelser i Polhavet, Antarktis, den norske kontinentalsokkelen, Svalbard, Island og Russland. Hans gruppe har i de siste 25 år stått for all norsk maringeofysisk utforsking i Polhavet og Antarktis. Finansiering har han fått både fra offentlige organer, internasjonale samarbeidspartnere, Forskningsrådet og industrien.

Åpenhet og samarbeid
På seminaret 4.november ble Kristoffersen's åpenhet og evne til å lytte til andres ideer fremhevd, samt hans evne til å dele sine egne teorier og fremme forskningssamarbeid. I alt 15 foredragsholdere fortalte om betydningen av dette for sin egen forskning og/eller arbeidsfelt innenfor geologifaget. Han har i over 20 år representert Norge i internasjonale komiteer og programmer i Antarktis og Arktis samt samarbeidende europeiske land i paneler under det internasjonale Ocean Drilling Program.  

Polarforskningens ”Reodor Felgen”?
Kristoffersen er berømt for sitt talent og vilje til å utvikle og ta ibruk utstyr for havbunnsundersøkelser i noen av de barskeste naturområdene i verden. Dette innebærer at han selv har konstruert og laget mye av sitt forskningsutstyr opp gjennom karrieren. Det er ikke for ingenting han på æres-seminaret ble kalt den norske polare geoforskningens ”Reodor Felgen”.

Luftputebåt i Arktis
Og han er ikke redd for å ta teknologien i bruk og se muligheter. Norge har ingen logistikk for å komme inn i Polhavet. Kristoffersen er opptatt av at det ikke må bety at vi har avskrevet en rolle i utforskningen av Polhavet. Han har sammen med den pensjonerte israelske geofysikeren John Hall introdusert bruk av luftputebåt som alternativ forskningsplattform. Luftputebåten går like lett over tykk is som tynn is og kan med fordel brukes til oppgaver som ikke krever mye tungt utstyr. I diverse prosjekter under og etter Polaråret har luftputebåten tilbakelagt en samlet distanse i drivisen tilsvarende tre ganger avstanden fra Svalbard til Nordpolen. Luftputebåten i samkjøring med andre nasjoners fremtidige isbryterekspedisjoner vil gi større effektivitet og samtidig gi Norge en identitet i utforskingen av Polhavet.

Livet som emeritus
Yngve Kristoffersen fyller 70 år, 23/12-11, og går nå over i en emeritus-rolle. Forskningen har krevd mye reising og lange opphold i polare strøk. Nå er planen å bruke mer tid på aktiviteter nærmere familien.

Instituttet takker Yngve for stor og mangeårig innsats, gratulerer med jubileet, og ønsker lykke til som emeritus!