Hjem
Geofysisk institutt
News

GEOF328 fjellmeteorologi seminar i Ustaoset

Da det triste aprilværet ble uutholdelig, fór seks studenter til Ustaoset ytterst på Hardangervidda en uke etter påske, i lag med professor Thomas Spengler og kursassistent Sunil Kumar Pandey, for å holde seminar i mesoskala værdynamikk og særlig fjellmeteorologi.

Neste
GEOF328-group-2017
Foto/ill.:
GFI
1/2
GEOF328-peak-2017
Foto/ill.:
GFI
2/2
Tilbake

Hovedinnhold

Vi kom i grevens tid, for uken etter nådde våren fram til høyfjellet og gjorde kort prosess på skiføret. Heldigvis var snøen tørr og fin under oppholdet vårt, og vi fikk god anledning til å utforske området på ski og studere de lokale værforholdene.

Den første turen gikk til Ustetind (1376 moh.), som ligger på andre siden av Ustevatn. Fra toppen har man en fabelaktig utsikt over Vidda sørover, og på gode dager som denne skal det være mulig å se Gaustatoppen i det fjerne. Undertegnede greide dessverre ikke å identifisere et eneste fjell denne gangen, men det gjorde ingenting, for vi hadde appelsin, toddy og sjokolade nok til en hel delegasjon. Vi satte oss ved ei hytte i nærheten og studerte himmelen. Det var en rotete værsituasjon. Cirrusskyene drev stødig mot nordøst, men de lavere, lokale skyene bevegde seg nærmest på kryss og tvers. Vi kom fram til at det var fjellterrenget som spilte inn, men møtet mellom forskjellige værregimer øst- og vestafjells kan også ha hatt betydning. Om ikke dette var helt tilfredsstillende, kunne vi i det minste forklare linseskyene, som oppstår ved sterk vind over eller i le av fjell i en stabil atmosfære. Vi dro hjem via fjellstuen Tuva, spiste en bedre middag og spilte brettspill til vi la oss.

Dagen etter presenterte vi hver sin artikkel som vi hadde lest i forveien. Espen greide ut om en kolossal stasjonær tyngdebølge i atmosfæren på Venus, og Sunil om sirkulasjonen i Kali Gandaki-kløfta i hjemlandet Nepal, der berg- og dalvindene blåser med storm styrke regelmessig som følge av soloppvarming. Vi fikk også høre om mer hverdagslige værfenomener som orografisk nedbør, katabatisk strøm og traktvinder gjennom fjorder, sund og juv. Ved siden av det faglige høstet vi dessuten viktige lærdommer i foredragsteknikk, som vil komme godt med i arbeidslivet.

Halvveis i oppholdet fikk vi utferdstrang, og Hallingskarvet (ca 1900 moh.), som hittil hadde vært gjemt bak snøfokk, lå der og lokket. Vi satte av gårde etter frokost mot den digre fjellryggen nord for hyttegrenda. Vi hadde motvind helt til foten av Skarvet, men fulgte så løypa østover mot Skarvsenden. Om sommeren kan man gå strake veien over uren helt til topps, men på ski blir dette for bratt, og man tar da helst veien om Prestholt der bakken slakes ut. Sherpaene har for øvrig anlagt en steintrapp her som gjør Hallingskarvet enda mer tilgjengelig sommertid. På platået herjet det en kuling, og det var som om vi sto midt oppi jetstrømmen. Dette var ingen rasteplass, og vi skyndte oss ned igjen for ikke å blåse vekk. På toppen av Skarvet kan middelvinden ha orkan styrke, og ved såkalte hydrauliske sprang blåser det også fælt på lesiden. I tillegg setter fjellet opp stasjonære tyngdebølger, noe skyene vitner om som legger seg på rekke, en etter en mange kilometer bortover, og som er i ro. Hallingskarvet kan nok minne om Realfagsbygget, men dikterer det lokale været mer enn noen fakultetshus i Bergen, og mer enn de fleste fjell i Norge. Det er ikke tilfeldig at filosofen og friluftsmannen Arne Næss (1912-2009) bodde her i tolv år på hytta Tvergastein.

Vi hadde imidlertid eksamener vi skulle avlegge, og satte pris på de fire dagene vi fikk. I Bergen var april snart omme. Nå kunne våren bare komme.