Etableringen av Institutt for Medievitenskap

   I 1972 ble også Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert, hovedsakelig basert på nordiske midler. Igjen sto Per Torsvik sentralt, ikke minst var det hans fortjeneste at den norske avdelingen, med Kirsti Thesen Sælen som leder, ble lagt til Universitetet i Bergen. Siden 1975 har den norske delen av Nordicom vært finansiert over budsjettet til Universitetet i Bergen.
   Etter at NAVF avsluttet sin finansiering av sekretariatet for mediaforskning, fortsatte virksomheten under navnet Senter for medieforskning. Senteret hadde noen egne prosjekter, blant annet finansiert av NRK, men det meste av virksomheten besto i en frivillig deltakelse fra en liten gruppe som var ansatt ved Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk (etter at storinstitutt var splittet opp, ble mediemiljøet spredt på Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk).
   Et viktig steg i formaliseringen av virksomheten var opprettelsen av en hovedstilling i kommunikasjon, som ble besatt da Per Torsvik ble utnevnt til dosent i 1978 (en stilling som seinere ble omgjort til professorat).
   På sosiologi mellomfag var det en populær spesialiseringsretning innen massekommunikasjon, og det ble skrevet en del hovedfagsoppgaver innen både sosiologi og sammenliknende politikk, men det var ellers ikke noe systematisert undervisningstilbud innen feltet.

Medievitenskap som fag og institutt.
   I 1981 tok en gruppe utenfor universitetet (først og fremst Bergens Tidende og journalist Normann Kirkeeide) et initiativ overfor ledelsen ved Universitetet i Bergen med et ønske om at universitetet skulle utnytte de ressursene som allerede fantes ved institusjonen i retning av å styrke journalistutdanningen på Vestlandet.
   Universitetsledelsen sørget for å sette i gang en utredning om opprettelsen av et mediefag ved universitetet. Olav Vaagland ble engasjert for å skrive en utredning, og denne ble lagt fram i november 1982. Utredningen konkluderte med en anbefaling om at det skulle opprettes en ny grunnenhet (institutt) som skulle få ansvaret for et grunnfag i kommunikasjon, mediekunnskap og formidling. Både SV-fakultetet og HF-fakultetet fikk saken til høring, og begge sa seg interessert i å være med.
   Det fantes ikke noen modell for et mediefag som skulle inkorporere både samfunnsvitenskapelige og humanvitenskapelige tradisjoner. Ved Universitetet i Oslo hadde Institutt for presseforskning startet et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag, og dette fantes det også modeller for i flere andre europeiske land. Noen steder var det innenfor humanistiske miljøer dannet sentra for mediestudier, men et felles miljø på tvers av tradisjonelle fakultetsgrenser fant man ingen modeller for.
   Kollegiet oppnevnte så et dekanutvalg der dekanene ved de to fakultetene + en til fra hvert fakultet skulle arbeide seg fram til enighet om en modell for det nye studiet. Begge dekanene, Tor Rødseth (SV) og Magnus Rindal (HF) var positive, og dekanutvalget oppnevnte et underutvalg for å utarbeide konkrete forslag til studieplan og pensumliste for et grunnfag. Jostein Gripsrud og Atle Kittang representerte HF-fakultetet, mens Olav Vaagland og Helge Østbye representerte SV-fakultetet. Kollegiet vedtok på grunnlag av innstilling fra dekankomiteen at det fra høsten 1985 skulle settes i gang et grunnfag etter de retningslinjene som var foreslått i komiteene, og at de to fakultetene skulle utarbeide forslag til hovedfag.
   Høsten 1984 ble detaljene i studieplanen og pensumlista for grunnfaget spikret, og det ble arbeidet med det materielle grunnlaget for faget. Grunnfaget kom i gang høsten 1985, med 30 studenter.
   Instituttet ble etablert 1. januar 1986. En stilling knyttet til Nordicom (Sælen) og en hovedstilling (Torsvik) ble overført fra Institutt for sammenliknende politikk, mens to mellomstillinger (Vaagland og Østbye) ble overført fra Sosiologisk institutt. HF-fakultetet tilførte to vitenskapelige stillinger, og Peter Larsen ble tilsatt som professor og Jostein Gripsrud som førsteamanuensis.
   Etter at planer for et felles hovedfag strandet, ble det utarbeidet studieplaner for to hovedfag. Høsten 1986 kom det samfunnsvitenskapelige hovedfaget (Massekommunikasjon og mediekunnskap) i gang, med et opptak på 10 studenter, hvorav et par reelt sett var godt i gang allerede da faget ble etablert. Hovedfaget var det første i landet innen massekommunikasjonsfeltet. Allerede da faget hadde eksistert i et halvt år, ble den første hovedfagskandidaten, Trine Syvertsen, uteksaminert. I 1988 kom også HF-hovedfaget (Massekommunikasjon og kulturformidling) i gang.

Instituttets formelle organisering.
   Ressursene til det nyopprettede faget og til instituttet kom fra to fakultet, HF og SV. Staben ble knyttet til hver sin seksjon, en humanvitenskapelig og en samfunnsvitenskapelig. Disse fungerte i faglige spørsmål som egne institutter, og som nevnt utviklet de hvert sitt hovedfag. Men grunnfaget var et felles ansvar, og de to seksjonene hadde felles administrasjon. De første årene var instituttstyrer fra SV-seksjonen (Per Torsvik ble den første instituttstyreren) med visestyrer fra HF, deretter ble rollene i en periode byttet om. Instituttet hadde til å begynne med vært lokalisert i Christiesgt. 15-19. I 1988 begynte en flytting til Fosswinckelsgt. 7 (tvers over gata for de nåværende lokalene), der hele instituttet en kort periode var samlet.

Opprettelsen av grunnfaget i fjernsynsproduksjon
   Aksjonen "TV 2 til Bergen" tok initiativ for å få universitetet til å etablere et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon. Universitetsledelsen støttet tilbudet. Instituttet planla og fikk gjennomført opprettelsen av et grunnfag i fjernsynsproduksjon. Dette kom i gang i 1988, med et klasserom i U. Pihl skole (nå: Ulrike Pihls Hus) som studio. Da Universitetet året etter kjøpte tv-utstyr fra et konkursbo og også overtok leie av et studio i Mediehuset (nåværende TV 2-huset) på Nøstet, var hovedbegrunnelsen at man skulle sikre utstyr og lokaler for fjernsynsfaget, og stab og studenter flyttet til lokalene en drøy kilometer borte fra resten av instituttet.
   Administreringen av fjernsynsfaget var i begynnelsen nokså kaotisk og var periodevis en stor belastning for resten av instituttet. Gradvis ble det bygd opp visse administrative tjenester også på tv-faget, men instituttet hadde økonomisk og overordnet administrativt ansvar for virksomheten.
Instituttet og universitetsledelsen forsøkte våren 1993 å få utvidet undervisningstilbudet i fjernsynsproduksjon ved å lage et storfagstillegg (1 år) på toppen av grunnfaget. Av hensyn til etterbruken av OL-lokalene på Lillehammer, nektet Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet å godkjenne påbyggingen.

Flytting, samlokalisering og samling av instituttet
   Staben ved instituttet har gradvis økt. Dette gjelder både vitenskapelig, teknisk og administrativt personale. Instituttet flyttet høsten 1993 til det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus) Fjernsynsproduksjon fikk innredet et fjernsynsstudio, et lydstudio, redigeringsenheter og undervisningslokaler tre etasjer under inngangsnivået. I 5. etasje finnes instituttets ekspedisjonskontor, seminarrom, kontorer for hele staben og lesesalsplasser for rundt 30 hovedfagsstudenter (fra begge seksjoner). Selv om kontorene i Fosswinckelsgt. 7 og på Nøstet kanskje var triveligere, var det også mange fordeler med de nye lokalene. Ikke minst var det viktig at hele instituttet ble samlet under ett tak.
   På instituttet ble administrasjonen bygd ut. Instituttet ble pekt ut til å være med på en prøveordning med administrative reformer på universitetet (desentralisering). Delvis av den grunn fikk instituttet tildelt en kontorsjefstilling fra desember 1991.
  Høsten 1994 kom det i gang diskusjoner om seksjonsinndelingen ved instituttet. Ved inngangen til 1995 inndelingen i en HF- og en SV-seksjon opphevet. I 1997 ble det to hovedfagene slått sammen. Navnet på fag og institutt er også endret, fra massekommunikasjon og mediekunnskap til medievitenskap. Den som lanserte det første navnet, var daværende universitetsdirektør Magne Lerheim, som brukte betegnelsen på et nytt professorat som ble opprettet ved instituttet.
Fra 1. januar 2004 fusjonerte Institutt for medievitenskap med Institutt for informasjonsvitenskap.

Helge Østbye