Forskningstermin i Sør-Afrika

Når fakultetets fast vitenskapelige ansatte har undervist i full stilling i henholdsvis seks eller tolv semestre har de rett på såkalt forskningstermin i seks eller tolv måneder, det vil si at de fritas for undervisningen i denne perioden. I motsetning til praksis ved en rekke universitetsmiljøer der forskerne reiser utenlands, pleier Det juridiske fakultets professorer og førsteamanuenser å bli på kontorene sine under denne forskningsterminen, eller de begrenser seg til kortere utenlandsopphold.

Professor Henriette Sinding Aasen gjorde noe helt annet. Hun dro på feltarbeid til det sørlige Afrika for å finne ut hvordan ting er i virkeligheten, for som hun sier:
- En god jurist må forstå faktum.

Åtte fulle måneder, fra august til mai, tilbrakte hun og hennes skrivende ektemann på reisefot. Henriette hadde en base ved Center for Human Rights ved Det juridiske fakultetet ved University of Pretoria, men mye av tiden ble tilbrakt andre steder i Sør-Afrika (særlig i Durban) og med kortere opphold også i nabolandene Zimbabwe og Mozambik.

- Det var nyttig å ha en vertsinstitusjon i Sør-Afrika å vise til da jeg reiste rundt og besøkte universiteter og organisasjoner – UiB eller Norge er det ikke så mange som har hørt om, sier hun. 

‘African Women’s Protocol’

Det faglige målet med oppholdet var å undersøke reproduktive rettigheter for kvinner – og finne ut mer om de faktiske og kulturelle barrierene for tilgang til reproduktive helsetjenester (prevensjon, HIV-beskyttelse, informasjon og fødselshjelp). Henriette leder et forskningsrådsfinansiert forskningsprosjekt om kvinners helserettigheter i Tanzania, og slik ble hun inspirert til å undersøke ‘African Women’s Protocol’, vedtatt av African Union (der alle de afrikanske statene unntatt Marokko er medlem) i 2003.

Dermed modnet ideen om å dra til Sør-Afrika for å undersøke hvordan protokollen ble praktisert ‘in real life’, og hvilke barrierer som eksisterer for implementeringen av alle de gode målene og de progressive seksuelle og reproduktive rettighetene som finnes i protokollen. Forskningsoppholdet skal etter hvert resultere i en bok, som pr. i dag har arbeidstittelen ‘Women´s Right to Sexual and Reproductive Health: A Critical Analysis of the African Women´s Protocol and its Implementation’.

Svak implementering av menneskerrettigheter

Et av funnene hennes etter åtte måneders opphold i Sør-Afrika, og med konferansedeltakelse og forskningsopphold også i andre afrikanske land, er at afrikanske land ofte er flinke til å undertegne og vedta menneskerettslige instrumenter, men langt dårligere til å implementere disse. Sør-Afrika har en god konstitusjon og har vedtatt alle internasjonale og regionale menneskerettighetskonvensjoner og protokoller. Men implementeringen er svak, ikke minst når det gjelder kvinners rettigheter. Et tilleggsproblem er den utbredte seksuelle volden mot kvinner, også mot lesbiske kvinner som skal «kureres» for sin legning.

- Det mest overraskende for meg i møte med helsearbeidere var mangelen på bevissthet om menneskerettighetene, for eksempel at organisasjoner som arbeider med kvinners rettigheter ikke engang er klar over den afrikanske protokollen om kvinners rettigheter. Jeg ble også overrasket over dokumentasjon som ikke bare viser at helsevesenet er i forfall, men også stor grad av maktmisbruk blant helsearbeidere («negative attitudes») som rammer ungdom, gravide kvinner og andre som oppsøker helsevesenet. Personer med HIV som søker hjelp opplever ofte å bli skjelt ut. Kvinner som er i ferd med å føde kan oppleve å bli møtt med en total mangel på omsorg, for eksempel ved at de blir beordret på toalettet for å avgi urinprøve i stedet for å få hjelp til å føde barnet som er på vei. Kvinner som føder i toalettet er ikke helt uvanlig, slik jeg trodde første gang jeg ganske sjokkert hørte om dette. Mye tyder på at det offentlige helsevesenet i Sør-Afrika har en autoritær struktur som gjør at helsearbeidere er mer opptatt av å oppfylle dokumentasjonskrav enn å ta vare på enkeltmennesket der og da. Begrepet om «pasientrettigheter» virker veldig fjernt. Dette er naturligvis særlig et problem for lavstatus-grupper, og særlig kvinner.  Frykten for å bli utsatt for dårlig behandling fører til at mange ikke oppsøker de helsetilbudene som faktisk finnes, forteller Henriette og fortsetter:

- Et vanlig problem er også mangelen på respekt for privatlivet ved at klinikkene er organisert på en måte som hindrer ivaretakelse av taushetsplikt (for eksempel om HIV-status). Dette og lignende problemer er også vanlig i andre land i det sørlige Afrika. I flere land er bruken av prevensjon og kondomer synkende, og kunnskapen om HIV og hvordan man beskytter seg mot viruset er fortsatt svak. Med tanke på spredning av HIV er det også et problem med kulturell aksept for at menn har mange seksualpartnere, uvilje blant mange menn mot å bruke kondom og mangel på kondomer for kvinner. Et positivt trekk i Sør-Afrika er likevel at tabuene og tausheten knyttet til HIV og AIDS nå er erstattet av mer offisiell åpenhet og effektive tiltak for å bekjempe spredning og gi behandling til de tusenvis av mennesker som er rammet, sier hun.

Samarbeidet med AIDS Foundation

Jussprofessoren fra Bergen besøkte ikke bare akademiske miljøer, men også frivillige organisasjoner som arbeider med helsespørsmål, blant andre the AIDS Foundation i Durban (se bildet øverst i saken).

– De organiserte møter for meg, og jeg holdt foredrag for dem, blant annet om den afrikanske kvinneprotokollen; både at den finnes og at den har relevans for det samfunnsnyttige arbeidet denne og andre organisasjoner bedriver. Protokollen gir et godt juridisk grunnlag for å fremme kvinners rettigheter i afrikanske land. Fordi den ble utviklet i og vedtatt av afrikanske regjeringer nettopp for å styrke afrikanske kvinners rettigheter, kan den ikke lett avfeies som et vestlig påfunn eller vestlig imperialisme, forklarer Henriette.

Gode muligheter for UiB-forskere

Det høres ut som om du har hatt et godt faglig utbytte av forskningsterminen din på eksotiske breddegrader. Vil du anbefale kolleger å gjøre det samme?

- Jeg vil absolutt anbefale flere å gjøre det samme, ikke minst for å få distanse til hverdagen her hjemme. Det er godt å komme vekk fra den daglige tralten og få anledning til å se sitt eget samfunn utenfra. Selv om det er noen praktiske barrierer å overkomme, vil jeg varmt anbefale et lengre opphold langt hjemmefra. Forskere på Universitetet i Bergen har veldig gode muligheter til å reise når de har forskningstermin, med full lønn, mulighet til støtte fra Meltzerfondet, og eventuelt også mulighet til å leie ut huset hjemme mens man er borte, smiler Henriette.

– En norsk professorlønn rekker langt i Afrika, det er nesten ubehagelig å være så rik sammenlignet med mange av de menneskene en møter hver dag. Det var godt å komme hjem og ikke se fattigdommen rundt seg hele tiden, jeg følte meg ofte ubehagelig berørt og nesten skyldig i nøden rundt meg. Jeg arbeider med en bok om Grunnloven og velferdsstaten (skal utgis på Fagbokforlaget i løpet av 2014, red.anm.) og må si at jeg setter ekstra pris på de norske universelle velferdsordningene. Vi er veldig heldige som får leve i et land der helse, utdanning og velferd på like vilkår for alle står sentralt i den offentlige politikken, og at samfunnet vårt ikke er plaget av en så omfattende korrupsjon som vi dessverre ser i dagens Sør-Afrika, blant dem som skulle føre arven fra Mandela videre.

Nye venner

Hvilket sosialt utbytte hadde du og mannen din av turen?

-Vi fikk mange gode kontakter og nye venner, hvorav tre venner kommer på besøk allerede i sommer. Vi vil ta dem med rundt i vårt vakre land og prøve å gjengjelde noe av den utrolige gjestfriheten vi ble møtt med. Vi hadde også mange fantastiske dyre- og naturopplevelser i det enorme og vakre Sør-Afrika. Det var flott å reise sammen; opplevelsene blir enda bedre når de kan deles underveis. Turen hadde ikke blitt den samme uten følge av min mann Olav, som er en veldig god organisator og som til forskjell fra meg har reist mye i afrikanske land tidligere. Han var en uvurderlig ressurs gjennom hele oppholdet, forteller Henriette.